BREV TIL UNGE KRISTNE

Av Edward Dennett

edited by Henrik Gautesen

Forord

Denne samling brev har tidligere vært utgitt på norsk. I denne utgaven er alle brev i den opprinnelige engelske utgaven tatt med. Kapittel fem har tidligere ikke vært med i norske utgaver. Noe av det kapitlet omtaler har særlig referanse til engelske forhold, men de generelle sannheter som fremholdes er av allmenn gyldighet.

Edward Dennett gav ut et stort antall bøker på engelsk i sin tid. Disse er fremdeles å få på engelsk. Kontakt Chapter Two, England, om du skulle være interessert.

Disse brev ble opprinnelig skrevet av forfatteren for å hjelpe en nyomvendt som aldri hadde hatt anledning til å være tilstede ved forkynnelsen av Guds ord i offentlige møter. Men da de emner som her behandles er av stor verdi for de troende utgis de med bønn om at de må bli til hjelp for mange.

Utgiverne

 

1 FRED MED GUD

Kjære ---- !

Du klager over at du ikke har en stadig fred med Gud, og at du derfor kun gjør små fremskritt i sannheten og i kunnskapen om Herren. Denne klage er desverre slett ikke uvanlig. Den skriver seg fra en mangelfull forståelse av evangeliet og en sammenblanding av to forskjellige ting. Jeg håper derfor med Herrens bistand å kunne hjelpe deg, hvis du nøye vil overveie det jeg nå skriver.

Du er i den samme tilstand som en annen jeg talte med. "Har du fred med Gud?" spurte jeg. " Ikke alltid." var svaret. I begge disse tilfeller oppstår forvirringen, fordi en ikke gjør forskjell på det å gjøre fred og vår nytelse av den. Det vil si, når du er lykkelig i Herren, da sier du :" Nå har jeg fred", men når du på grunn av dine feiltrinn eller prøvelser føler deg nedtrykt og mismodig, da tror du at din fred er borte. For å møte denne sinnstilstand vil jeg be deg omhyggelig å overveie den grunn din fred med Gud hviler på. Det er til stor hjelp, når en klart forstår at grunnen til fred ikke ligger i oss, men helt utenfor oss, for da skjønner vi at vår erfaring slett ikke har noe med saken å gjøre. La oss se på Rom 5,1. Der leser vi: " Da vi nå altså er rettferdiggjort av troen , har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus." Dersom vi undersøker sammenhengen dette skriftsted står i, vil vi straks se kilden til den fred det er tale om. Apostelen har nemlig nettopp forklart, hvorledes Abraham ble rettferdiggjort for Gud, og han fortsetter:" Men ikke bare for hans skyld er det skrevet at det ble tilregnet ham, men også for vår skyld, som det vil bli tilregnet, vi som tror på ham som oppvakte Jesus, vår Herre, fra de døde, han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse. Da vi nå altså er rettferdiggjort av troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus." Rom 4,23-5,1.

Av dette skriftsted fremgår det helt tydelig, at vår fred med Gud bygger ene og alene på Kristi verk. Ja, Gud erklærer, at hver og en som tror hans vitnesbyrd når det gjelder denne grunnvoll - hver og en som tror at han i nåde har beredt en full frelse for syndere - at en slik tror på Gud og er rettferdiggjort, og at han som rettferdiggjort eier den fred som Kristi død har opprettet. Men la oss legge merke til at der står, at Kristus ga seg selv for våre overtredelser og ble oppreist til vår rettferdiggjørelse Rom 4,25. Det vil si at Kristi oppstandelse er et evig bevis på hans verks fullkommenhet - beviset på at de synder som tok ham med i døden, de er for evig borte - det er et bevis på at alle Guds krav på oss er blitt fullt ut tilfredsstilt. For når han som ble gitt for våre overtredelser har forlatt graven og har blitt oppreist fra de døde, da må de overtredelser som tok ham ned i døden være borte, ellers ville han fremdeles være en fange i graven. Derfor er Kristi oppstandelse et tydelig og kraftig uttrykk for at Gud er tilfreds med den forsoning som han brakte på korset.

Det er derfor, som før bemerket, helt klart at grunnen til fred med Gud er Kristi død. Dette gjentas gang på gang i Skriften. Det står at vi er " rettferdiggjort ved hans blod" Rom 5, 9; Kol.1,20 sier:" idet han gjorde fred ved han korses blod". Det er altså Kristus som gjør fred med Gud, og han har gjort det ved sin offerdød - en død som møtte alle Guds krav på synderen - alle hans rettmessige fordringer på mennesket - og herliggjorde hans karakter og alle hans egenskaper, slik at Gud nå kan be synderen la seg forlike med ham 2 Kor 5, 20.

Når jeg nå har forklart dette, så blir selvfølgelig det ene viktige spørsmål: Tror jeg Guds vitnesbyrd om hans Sønn og om det verk han har fullendt? Er der noen vanskelighet med å besvare dette spørsmål, så kan vi ikke gå videre. Der er en meget enkel prøve som kan klargjøre den virkelige tilstand: Hva hviler du på når det gjelder dette å være antatt hos Gud? Er det på deg selv, på dine egne gjerninger eller din egen fortjeneste? Hvis dette er tilfellet, da hviler du ikke på Kristi verk. Men dersom du tilstår at du av naturen er håpløst fortapt, og bekjenner at du intet håp har uten i Kristus og det han har gjort, da kan du ydmykt si:" Ved Guds nåde tror jeg på den Herre Jesus Kristus."

Sett nå at du kan si dette, da kan jeg si at du eier en evig fred med Gud - en fred som ikke kan tas fra deg - ingen forandring, ingen skiftende erfaring kan ha noen innvirkning på dette forhold, for den er din uforanderlige, umistelige eiendom. Skriften sier: "Da vi nå altså er rettferdigjort av troen (og du sier jo at du tror) har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus." Rom 5, 1. Hver eneste troende blir, med det samme han kommer til troen, rettferdiggjort, frikjent for all skyld og anklage, og han blir "Guds rettferdighet i Kristus" (engelsk oversettelse av 2 Kor 5, 21) Og som en som er rettferdiggjort har han fred- ikke i seg selv vel å merke, men fred ved vår Herre Jesus Kristus: det vil si, han eier nå den fred med Gud som Kristus gjorde ved sitt sonoffer. Og når det er den fred som han har gjort, og den er helt utenfor oss selv, så kan den aldri forandres. Den er like stabil og varig som Guds trone, for den er, som vi har sett, en fred som Kristus gjorde på korset, og det han slik har gjort, kan aldri omgjøres - det er altså en evig fred. Derfor er en vedvarende, fast og evig fred enhver troendes del.

Det du altså mener når du klager over at du ikke har en stadig fred med Gud, er ganske enkelt dette, at du ikke nyter en stadig fred ,men at din erfaring er vekslende. Det må derfor være av interesse å spørre hvorledes den troende alltid kan nyte denne fred. Svaret er enkelt. Det er ved troen. Dersom jeg tror Guds vitnesbyrd om at jeg ved troen på den Herre Jesus Kristus har fred, da begynner jeg å nyte den med det samme. Et enkelt bilde vil belyse dette. Sett at du får beskjed om at du i testamentet til en avdød slektning er gjort til arving til et stort gods. Din sinnsstemning vil da bero på om du tror dette budskap eller ikke. Dersom du tviler på sannheten av det du får høre, så vil det ikke vekke noen begeistring hos deg. Men dersom du betrakter det som et pålitelig budskap, og mottar det uten den minste tvil, da vil du straks si:" Godset er mitt!"Slik er det også når det gjelder fred med Gud. Dersom du tror Guds vitnesbyrd om at det er stiftet fred ved Kristi blod, da vil ingen følelse av nedstemthet eller uverdighet eller noen som helst omstendighet kunne forstyrre din sikkerhet, fordi du innser at det utelukkende hviler på noe en annen har gjort. Det vi derfor behøver for å nyte en stadig fred med Gud er en urokkelig tillit til Guds ord.

Årsaken til at der er så mye uvisshet i forbindelse med denne sak, er at en ser på seg selv istedenfor å se på Kristus. En ser inn i seg selv for å finne bevis på at der har funnet sted et virkelig nådens verk i en, istedenfor å se bort fra seg selv og finne at den eneste grunn for at en kan hvile i forhold til Gud er Kristi dyrebare blod. Følgen av dette blir at en oppdager sin onde kjødelige natur og begynner å tro, at en har bedratt seg selv. Satan angriper på denne måten og bringer en i tvil og frykt for å få en til å tvile på Gud, ja kanskje kan han bringe en i den dypeste fortvilelse. Den rette måten å møte Satans angrep på, er å stole på Skriften. Vi burde møte alle Satans onde angrep på samme måte som vår velsignede Herre gjorde da han ble fristet, nemlig med disse ord: "Det står skrevet." Vi ville da snart finne ut at intet kan forstyrre den ferd med Gud, som er skapt ved Kristi dyrebare blod, og som ble vår eiendom med det samme vi kom til troen.

Når denne grunnleggende sak nå er avgjort, og du er befridd fra å være opptatt med deg selv, så vil du være fri i ditt sinn og i din sjel til å grunne på sannheten slik den åpenbares i Skriften. Som et nyfødt barn vil du "lenges etter den åndelige uforfalskede melk, for at dere kan vokse ved den til frelse." 1 Pet 2,2. Dersom du studerer Ordet under bønn til Herren, vil det føre til at ditt samfunn med ham stadig vokser. Og når du oppdager hans uendelige fullkommenhet og herlighet som fremstilles for oss i Skriften og oppfattes av oss ved Guds Ånd, vil ditt hjerte hige etter ham med en stadig økende inderlighet og iver, så du med et tilfredsstilt og tilbedende hjerte vil kaste deg ned for hans føtter. Din klage vil da ha blitt omskapt til lovsang.

Din bror i Kristus

E.D.

 

2 Vår plass for Guds ansikt

Kjære ---- !

Det gjør meg urolig å tenke på, at du nå, da du vet at du har fred med Gud, kanskje skulle være tilfreds og slå deg til ro med den tanke, at dette er den eneste velsignelse som Gud har gitt deg i Kristus. Mange faller i denne snare og kommer slik aldri til forståelse av den plass som Gud har ført dem til.

Tillat meg da å minne deg om, at selv om denne velsignelse som du har begynt å nyte, er stor, så når den allikevel ikke på langt nær opp til høyden av Guds ønsker og tanker med hensyn til deg. Kanskje jeg kan gjøre dette litt enklere for deg ved igjen å lede din oppmerksomhet hen på grunnvollen. Grunnlaget til alt ligger i Kristi kors, for der møtte han på våre vegne alle Guds hellige krav og samtidig herliggjorde han fullt ut Gud i hans karakter og alle hans egenskaper. Det var dette han selv hentydet til da han sa:" Jeg har herliggjort deg på jorden, idet jeg har fullbyrdet den gjerning som du har gitt meg å gjøre." Joh 17,4. Det er på dette grunnlag , at han som har en fordring på Gud ber: " og nå, herliggjør du meg, Fader, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden var til" Joh17,5. Du vil derfor forstå, at Guds vurdering av Kristi verk kommer til syne ved den plass som Gud har gitt ham ved sin egen høyre hånd. Vi kan si enda mer , nemlig at ingen ting mindre enn dette ville ha vært et passende svar på den fordring, som Kristus ved sitt fullbrakte verk hadde på Gud. Det er også sikkert at ingen ting mindre ville ha tifredsstilt Guds hjerte, for hvem kan vel gjøre seg noen forestilling om hans glede, da han oppreiste Kristus fra de døde og satte ham ved sin egen høyre hånd og " gav ham et navn som er over alt navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg , deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne, at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære" Fil 2,9-11. Legg da nøye merke til disse tre ting:1) at den plass Kristus nå har i herligheten er frukten av hans forløsningsverk, 2) at han innehar denne plass som menneske, 3) og at han selvfølgelig er der på sitt folks vegne. Følgen av dette blir, at Gud må føre oss til den samme plass, at Guds herlighet fordrer, at de troende får den samme antagelse for hans ansikt. Ja, at hans hjerte fryder seg ved på denne måte å få påskjønne sin elskede Sønns verdi og verk. Hver eneste troende står derfor for Gud i verdien av Kristi verks gyldighet og i den yndest Kristus selv står i. Den troende nyter slik denne fullkomne nærhet og er gjenstand for Guds fullkomne yndest, for allerede nå er han brakt til Gud i Kristus Jesus.

Jeg vil nå vise deg noen skriftsteder som fullt ut vil stadfeste de påstander vi nettopp presenterte. Det vers som følger umiddelbart etter det vers vi betraktet i forrige brev vil hjelpe oss her. " Da vi nå altså er rettferdiggjort av troen,har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus, ved hvem vi også har fått adgang ved troen til denne nåde i hvilken vi står, og vi roser oss av håp om Guds herlighet" Rom 5,1,2. Vi får altså ikke bare fred med Gud når vi tror, men vi har også adgang ved Kristus til denne nåde som vi står i. Det vil si , vi føres inn i fullkommen yndest hos Gud - inn i hans nærhets uformørkede sollys, og her kan vi, fordi alt er sikkert og fast, rose oss av håp om Guds herlighet. Denne plass som vi er ført til ved troen på Kristus - ved troen på ham som oppreiste Jesus vår Herre fra de døde - er så fullkommen og uforanderlig, at vi på tross av prøvelser, vanskeligheter og ørkenstiens farer kan rose oss av håp - i en sikker forventning av Guds herlighet. Vi kan, som apostelen sier, møte trengsler, men selv av disse kan vi rose oss,fordi vi vet at "trengselen virker tålmodighet, tålmodigheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp, og håpet gjør ikke til skamme, fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd, som er oss gitt" - den kjærlighet nemlig som Gud viste , idet Kristus døde for oss, mens vi enda var syndere. Da vi også, mens vi enda var syndere, ble forlikt med Gud ved hans Sønns død, har vi enda større grunn til å tro at vi skal frelses - en fullkommen frelse, som innbefatter legemets forløsning Rom 8,23 - ved hans liv. Det vil si den opstandne frelsers liv ved Guds høyre hånd. Og ikke bare det, vi roser oss også av Gud ved vår Herre Jesus Kristus, ved hvem vi har fått forlikelsen Rom 5,3-11. Vi har altså som vår del nå Guds kjærlighet utøst i våre hjerter. Vi gleder oss i ham, vi eier en plass i fullkommen yndest for hans ansikt og vi roser oss av håp om Guds herlighet.

Men selv dette er ikke alt. Av det samme brev lærer vi, at ikke bare er vår skyld for evig borte med det samme vi tror på Kristus, og vi er rettferdiggjort osv, men det fremgår at vi ved Kristi død og oppstandelse er kommet inn i en helt ny stilling - en stilling som er utenfor kjødet, fordi vi er "i Kristus" for Guds ansikt. Det neste avsnitt av dette brev, 5,12-8,39, handler om dette emne. Du vil da forstå, at for det første må sporet følges tilbake til de to hoder, enten det er snakk om det første menneske , Adam, eller det annet menneske Kristus Rom 5,12-21. Følgen av dette blir, at hver og en betraktes enten som i Adam eller i Kristus, alt ettersom de er troende eller ikke. Dersom vi ved Guds nåde er troende, da er vi i Kristus. Når dette er tilfellet, vil store velsignelser følge, som jeg her i korthet vil nevne. Jeg ber deg overveie dette når du får tid.

Apostelen minner oss først om, at den stilling vi inntar - den stilling vi inntok ved dåpen - viser at vi bekjenner, at vi er døde med Kristus. Av Kol 3,3 fremgår det, at dette for Gud gjelder alle troende. Dersom du nøye leser Rom6, vil du straks forstå, at apostelen innskjerper vårt ansvar i forbindelse med denne stilling. Derfor er selvet så vel som våre synder tatt bort fra Guds ansikt, ellers kunne apostelen ikke si:" Således skal også dere akte dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus " Rom 6,11.

I neste kapittel fremholder han, at vi også er døde fra loven ved Kristi legeme osv. Etter at apostelen har forklart hvordan loven virker på en som er blitt levendegjort ved Guds Ånd - for den åpenbarer at synden bestandig er tilstede i vår natur, og at den nye natur og den gamle er helt motsatte av karakter Rom 7,13-15 - beredes veien for en full fremstilling av sannheten med hensyn til den troende. Han sier:" Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus" Rom 8,1. Så fullstendig er den befrielse vi har i Kristus, og like fullstendig er den tilgivelse vi får. Ja, han sier til og med: "Men dere er ikke i kjødet, men i Ånden, såfremt Guds Ånd bor i dere" Rom 8,9. Han påviser på denne måte at den troende ikke står for Gud i kjødet, men at hans stilling er i Ånden. Det vil si, han karakteriseres av Ånden og ikke av kjødet i sitt liv og i sin stilling for Gud, fordi den troendes onde natur ble dømt i Kristi død, for " Gud sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet" Rom 8,3. Etter at han har påpekt flere velsignede følger av at Ånden bor i den troende, sier han at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt, " for dem som han forut kjente , dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns billede, forat han skal være den førstefødte blant mange brødre." Deretter spør han: " Er Gud for oss, hvem er da imot oss?" - et spørsmål han besvarer ved å minne oss om, at Gud gav sin Sønn i døden for oss alle, og at han derved har gitt oss et bevis på, at han vil gi oss alle ting med ham. Dette bringer ham til den triumferende slutning, at Guds utvalgte ikke kan anklages, for når Gud selv har rettferdiggjort dem, så kan ingen fordømme dem, for når Kristus er død og oppstått igjen, ja er ved Guds høyre hånd for å gå i forbønn for oss, så kan ingen ting noen gang skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre Rom 8,31-39.

Dersom du vil kjenne Guds nådes fylde og hans frelses underfulle karakter, vil det være svært uheldig for deg om du slår deg til ro i det femte kapittel: Dersom vi ikke går videre til det åttende kapittel, vil vi aldri få vite hva som er sant om oss for Gud- den fullstendige og fullkomne befrielse som hver eneste troende har i Kristus, selv om han er uvitende om det. Og det er av den største viktighet at du forstår at disse velsignelser slett ikke kommer an på din forståelse og vekst. Alt det jeg har påpekt tilhører (om han vet det eller ikke) hver og en som roper:" Abba, Fader!" hvert eneste barn i Kristus.

Men der er mye mer enn dette. Dersom du slår opp i Efeserbrevet vil jeg med få ord antyde den fulle karakter av den troendes plass for Gud. Se først på de vidunderlige uttrykk i det første kapittel: "Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus, likesom han utvalgte oss i ham før verdens grunnvoll blev lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn, idet han i kjærlighet forut bestemte oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus etter sin viljes frie råd, til pris for sin nådes herlighet, som han ga oss i den elskede" Ef 1,3-6. Se nå på hver av disse setningene og du vil se hvilken fullkommen stilling vi har for Gud. For han har velsignet oss med all åndelig velsignelse osv: det er hans hensikt at vi skal være hellige og ulastelige for hans åsyn i kjærlighet. Og vi er benådet i den elskede. Det neste kapittel beskriver hvordan vi er blitt ført til det himmelske. "Men Gud, som er rik på miskunn, har for sin store kjærlighets skyld som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, enda vi var døde ved våre overtredelser - av nåde er dere frelst - og oppvakt oss med ham og satt oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus," osv. Ef 2, 4-6. Her betraktes vi som de som har vært døde i synden. I dette brev betraktes Kristus som den som gikk ned i denne dødens tilstand, i synderens sted. I sin rike nåde, barmhjertighet og kjærlighet kom Gud oss i møte og gjorde oss levende med Kristus. Deretter oppvakte han oss med ham og satte oss med ham i det himmelske, slik at han har ført oss inn i sin egen nærhet, og nå er vår plass, selv mens vi er i dette legeme, i det himmelske i Kristus Jesus. Ikke noe mindre enn dette utrykker hans nådes fylde eller tilfredsstiller hans eget hjerte.

Enda et skriftsted vil jeg minne deg om før jeg slutter." Likesom han er, så er og vi i denne verden" 1.Joh 4, 17. Likesom Kristus er ved Guds høyre hånd - Guds hjerte glede og fryd - i sin egen persons fullkommenhet og ifølge sitt offers vellukt, slik er og vi i denne verden; for vi står ikke i oss selv, men i Kristus, og er derfor ikledd hans egen yndest og velbehaglighet for Gud.

Må Herren gi oss en klarere forståelse av den plass, som han i sin usigelige nåde har gitt oss i Kristus Jesus!

Din bror i Kristus

E.D.

 


3 Vår plass på jorden

Kjære ----!

I mitt siste brev forsøkte jeg å vise deg vår plass for Gud som troende, og nå vil jeg lede din oppmerksomhet til vår plass på jorden. Jeg tror vi skal kunne vise at også denne står i forbindelse med Kristus. På samme måte som vi står for Guds ansikt i Kristus, er vi også forenet med Kristus overfor verden. Med andre ord , vi er satt på hans plass her nede, akkurat på samme måte som vi har hans plass for Guds ansikt. Jeg kan ikke annet enn å tro at det vil være til stor hjelp for oss alle, om vi til enhver tid har denne sannhet for oss. Men vår plass på jorden har to sider, som det er viktig for oss å forstå. For det første står vi i forhold til verden og for det annet i forhold til "leiren", det vil si, den organiserte kristenhet, som i denne tidshusholdning har inntatt jødedommens plass og bekjenner at den er Guds vitne. Les Rom 11 og sammenlign det med Mat 13.

1) Vår plass i forhold til verden. I sin tale til jødene sier den Herre Jesus:" Dere er nedenfra, jeg er ovenfra; dere er av denne verden, jeg er ikke av denne verden" Joh. 8,23. Siden, når han fremstiller sine egne for Faderen, sier han:" De er ikke av denne verden, likesom jeg ikke er av verden" Joh 17,16. Du vil forstå at han i dette avsnitt, Joh. 17,14-19, gir sine disipler sin egen plass overfor verden, på samme måte som han i det foregående avsnitt, versene 6-13, stiller dem på sin egen plass overfor Faderen. De inntar hans plass overfor verden, vel å merke fordi de ikke er av den, for som født på ny er de ikke lenger av verden. Derfor taler han bestandig om at de vil komme til å møte det samme hat og den samme forfølgelse, som han var utsatt for. Han sier for eksempel: " Når verden hater dere, da skal dere vite at den har hatet meg før dere. Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget; men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere. Kom det ord i hu som jeg sa dere: En tjener er ikke større enn sin Herre! Har de forfulgt meg, så skal de også forfølge dere; har de holdt mitt ord, så skal de også holde deres" Joh. 15,18-20. Apostelen Johannes fremstiller på samme måte motsetningen mellom de troende og verden, når han sier:" Vi vet at vi er av Gud, og hele verden ligger i det onde ( eller den onde)" 1.Joh.5, 19.

Men der er enda mere enn det som fremgår av disse viktige skriftsteder. Enhver troende betraktes av Gud som en som er død og oppreist med Kristus Rom 6;Kol.3,1-3. Ved Kristi død og oppstandelse er han derfor i Guds øyne like fullstendig utfridd fra verden, som Israel var utfridd fra Egypten ved overgangen gjennom Rødehavet. Han er derfor ikke lenger av verden, selv om han sendes tilbake til verden for å representere Kristus Joh 17, 18. Derfor kunne Paulus si, mens han var virksom i Herrens tjeneste i verden:" Men det være langt fra meg å rose meg uten av vår Herre Jesu Kristi kors; for ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden" Gal.6,14. I lyset av Kristi kors så han, at verden allerede var dømt Joh.12,31. Og ved å anvende korset på seg selv, betrakter han seg selv som død - korsfestet for verden - slik at der var en like fullstendig atskillelse mellom ham og verden, som om han virkelig var død.

Konklusjonen av det vi leser her er altså at den troende ikke er av verden, selv om han er i den. På samme måte som Kristus ikke var av verden, er den kristne ikke av verden; han tilhører et annet område, for dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning. Han er, som vi har sett, ved Kristi død og oppstandelse tatt helt ut av verden. Derfor bør han være helt atskilt fra den; han skal ikke skikke seg lik verden Gal.1,3;Rom.12,2, men atskilles seg fra den i sin ånd, sine vaner, sin opptreden og sin vandel. I alt bør han vise at han ikke er av denne verden. Ja, mer enn dette, idet han anvender korset på seg selv, skal han betrakte seg som korsfestet for verden; og der kan ikke være noen tiltrekning eller forening med ting som en har dømt. Men, han er i verden som Kristi representant; han vitner derfor om Kristus og bør vandre som Kristus vandret Fil 2,15; 1.Joh.2,6, og han må vente å få den samme behandling som Kristus fikk. Ikke slik å forstå at vi venter å bli korsfestet i likhet med Kristus, men dersom vi er ham tro, da skal vi møte den samme ånd i verden som han møtte; ja i samme grad som vi ligner Kristus skal vi erfare forfølgelse. Det at de troende i vår tid møter så lite hat fra verdens side, kan bare ha sin årsak i at de er så lite atskilt fra den.

Før jeg går videre til den andre del av dette emnet, kan jeg ikke annet enn ettertrykkelig å slå fast for deg viktigheten av å avrive ethvert bånd, som i moralsk forstand knytter deg til verden. Man behøver ikke stor innsikt for å se, at verdens ånd, verdslighet, griper hurtig om seg i Guds forsamlinger, ja den viser seg med stolthet til og med ved Herrens måltid. Hvilken vanære, ja hvilken sorg for ham, hvis død vi samles for å forkynne! Hvilket budskap til alle de hellige om å ydmyke seg for Gud og igjen søke nåde for å bli mer gudhengivne og mer atskilt, slik at verden kan se at vi tilhører ham, som den forkastede, utstøtte og korsfestede! Hvor mange av oss er det vel som har den ånd som Paulus hadde, han som ønsket seg:" samfunn med Kristi lidelser og bli gjort lik med ham i hans død", idet han hadde en herliggjort Kristus for øye som gjenstand for sitt hjerte og som sine lengslers mål? Måtte Herren vekke hos oss og alle sine kjære hellige mer av denne hengivenhet for ham og denne fullstendige atskillelse fra verden.

2) Vår plass i forhold til "leiren". I Hebreerbrevet leser vi:" For de dyr hvis blod bæres inn i helligdommen ved ypperstepresten til å sone for synd, deres kropper brennes opp utenfor leiren; derfor led også Jesus utenfor porten, for at han ved sitt eget blod kunne hellige folket. La oss da gå ut til ham utenfor leiren, og bære hans vanære!" Heb 13,11-13. To ting er fremtredende i disse vers - syndofferets blod ble båret inn i helligdommen, og kroppene til de dyr som ble ofret, ble brent opp utenfor leiren. Apostelen påpeker at disse to ting har sitt motbilde i Kristi død. Den troende har derfor en dobbelt stilling - hans plass for Gud er i helligdommen, der blodet ble båret inn; og hans plass på jorden er utenfor leiren, der hvor Kristus led. Med andre ord, dersom vi er i Kristus for Guds ansikt, ett med ham der i hans yndest og velbehagelighet, så er vi også ett med ham på jorden i forbindelse med hans skam, fornedrelse, vanære og forkastelse. Den troendes plass på jorden er altså utenfor leiren; la oss derfor, som forfatteren av dette brev sier, " gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!"

Kanskje du vil spørre meg: " Hva er leiren?" Av de vers som ble sitert ovenfor fremgår det klart av sammenhengen, at det er jødedommen. Men hva svarer dette til i vår tid? Jødedommen var av Gud og inntok sin plass som vitne for ham på jorden. Jødedommen sviktet og ble ved jødenes endelige forkastelse av Kristus satt til side. Dette skjedde da apostlene forkynte Kristus etter den Hellige Ånds komme, og da inntok kristendommen dens plass, som Rom 11 lærer oss. Nå er leiren den organiserte kristenhet, den bekjennende menighet som innbefatter alle trossamfunn, like fra katolisismen til den minste sekt innen protestantismen. På hvilken grunn, vil du kanskje spørre videre, oppfordres vi til å gå utenfor denne leir? På grunnlag av at den ikke lenger er et vitnesbyrd for Gud." Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene" Åp 2,11. Av dette ser vi at vi er berettiget til, ja har ansvar for , å bedømme alt som gjør krav på å være av Gud, etter det skrevne ord. Når vi på denne måten prøver alle disse trossamfunn, så stemples de alle som ulydige og avvekne. For den troende som vil handle etter Guds vilje står der bare den mulighet igjen, nemlig å stille seg utenfor alle disse - å stå atskilt fra forvirringen og denne onde tids avvik sammen med de som samles til Kristi navn alene i lydighet mot hans ord. 2 Mos 33 er til stor lærdom i denne forbindelse. Da Moses kom ned fra fjellet, kap. 32, fant han at hele leiren drev avgudsdyrkelse, og etterat han var gått tilbake til Gud i forbønn for Israel, kom han til folket med en " hard tale" 2.Mos 33,4. Han " tok et telt og slo det opp utenfor leiren, et godt stykke fra; han kalte det sammenkomstens telt, og enhver som søkte Herren, gikk ut til sammenkomstens telt utenfor leiren" 2.Mos 33,7. Moses handlet slik fordi han kjente Herrens vilje i forbindelse med folkets synd; og vi finner da i denne hendelse et moralsk bilde på vår egen tid. Jeg ber deg grundig overveie dette.

Jeg har nå sagt nok, til at du kan forstå den troendes plass på jorden. På den ene siden gjelder det å være atskilt fra verden, og på den andre siden å være utenfor leiren. Inntar vi denne plass, da vil det medføre hat fra verdens side og vanære fra leirens side. Men dersom det er tilfelle er vi mere helt ett med vår velsignede Herre. I Hebreerbrevet kalles det " hans vanære". Måtte vi aldri kvie oss for det ene eller skamme oss for det andre; ja, måtte vi også settes i stand til å glede oss over, at vi er aktet verdige til å vanæres for dette navns skyld Ap.gj 5,41.

Din bror i Kristus

E.D.

4 Kristi legeme

Der er et annet spørsmål som du nå må tenke over, nemlig Kristi legeme. På pinsefestens dag fremkom noe helt nytt i virkeliggjørelsen av Guds råd, idet den Hellige Ånd ble sendt. Inntil den tid hadde han virket på jorden, for i hver eneste tidshusholdning haddepersoner blitt levendegjort, og " de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd" 2.Pet.1,21. Men før den Herre Jesus ble herliggjort ved Guds høyre hånd, var ikke Ånden tilstede på jorden. Dette er ikke en ny teori, men fremgår klart av Skriften. Da Jesus på løvsalenes høytid sto og ropte:" Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, av hans liv skal det, som skriften har sagt, renne strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd som de skulle få som trodde på ham; for Ånden var enda ikke kommet, fordi Jesus enda ikke var herliggjort" Joh 7,37-39. Herren taler også senere om dette:" Det er til gagn for dere at jeg går bort; for går jeg ikke bort, da kommer talsmannen ikke til dere osv." Joh.16,7. Sammenlign Joh16,16,17,26; 15,26. Dersom vi nå går videre til Ap.gj. 2 vil vi der finne den historiske beskrivelsen av Guds Ånds komme:" Og da pinsefestens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted. Og med ett kom det en lyd fra himmelen som av et fremfarende veldig vær og fylte hele huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som skilte seg og satte seg på hver av dem. Da ble de alle fylt med den Hellige Ånd, og de begynte å tale med andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale" Ap.gj. 2,1-4. På denne måten ble de ord oppfylt som Herren talte til sine disipler etter sin oppstandelse:" Dere skal døpes med den Hellige Ånd ikke mange dager heretter" Ap.gj.1,5. " Dere skal få kraft, idet den Hellige Ånd kommer over dere" Ap.gj. 1,8.

Det var ved Åndens komme at Guds menighet - den Guds menighet som vi finner i Det nye testamentet - ble dannet, og den ble dannet på to måter, nemlig som Guds hus og som Kristi legeme. Se 1 Tim 3,15 og Ef 1,22-23. Det er den siste av disse to måter, som jeg gjerne vil henlede din oppmerksomhet på i dette brev. To skriftsteder vil gjøre dette klart. I Kol 1,18 leser vi:" Og han er hodet for legemet, som er menigheten," og i 1 Kor 12,13:" for vi er jo alle døpt med en Ånd til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, enten vi er treller eller frie". Det fremgår av dette, at troende på pinsefestens dag ved Åndens komme ble døpt til å være ett legeme. Kristi legeme ble da dannet.

Hva eller hvem består Kristi legeme av? " For likesom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemets lemmer, om de enn er mange, dog er ett legeme, slik er det også med Kristus" 1.Kor.12,12. Navnet Kristus, slik det brukes her, omfatter Kristus selv og alle hans legemes lemmer - betraktet som et fullstendig hele. Kristi legeme omfatter da ham selv som hode og alle troende på jorden, som har mottatt den Hellige Ånd. Følgelig er et hvert Guds barn,som kan rope: Abba,Fader! et lem på Kristi legeme. Apostelen sier det slik:" For vi er hans legemes lemmer" Ef 5,30.

Jeg vil be deg om å overveie denne sannhet nøye, for mange Guds barn er uvitende om denne vidunderlige plass og dette store privilegium. Jeg besøkte for en tid siden en troende som lå for døden. I samtalens løp spurte jeg: " Vet du at du er et lem på Kristi legeme?" Svaret var:" Nei, det har jeg aldri hørt om". Jeg glemmer aldri den glede som kunne sees i den døendes ansikt, da jeg forklarte for ham enkelte skriftsteder i forbindelse med denne sannhet. Jeg vil derfor be deg overveie hva det vil si å være et lem på Kristi legeme. Først og fremst lærer det oss, at vi er forenet med Kristus, det herliggjorte mennesket ved Guds høyre hånd. For når han er legemets hode, er hvert lem organisk forenet med ham. "Men den som holder seg til Herren , er en ånd med ham" 1 Kor 6,17. Hvor stor er ikke Guds nåde! Det er ikke bare at våre synder er forlatt, at vi er rettferdiggjort av troen, at vi er ført inn i Guds fullkomne og uformørkede gunst, at vi er oppreist med Kristus, at vi er satt i det himmelske i ham; men allerede mens vi er her nede på jorden , mens svakheter og skrøpeligheter henger ved oss, er det oss gitt å vite, at vi er forenet med Kristus i herligheten. Vi kan se opp til ham der han er og si: " Vi er hans legemes lemmer". Hvordan kan vi vel diskutere om den troendes evige trygghet, dersom vi kjente kraften av denne sannhet? Hvilken kraft ville det ikke gi oss i alle prøvelser og farer, selv om disse var aldri så store, om denne sannhet sto klart for oss: Vi er forenet med Kristus! Åpenbarer det ikke for oss også den nærhet og fortrolighet vi har til ham? Vi forstår at vi er ett med ham selv. Det som angår oss angår også ham Ap.gj.9,4. Vi er derfor uatskillelig forbundet med ham i all evighet.

For det andre lærer vi , at når vi er lemmer på Kristi legeme, så er vi også hverandres lemmer, og det er viktig og nødvendig for oss å fatte denne sannhet, dersom vi skal kunne fatte karakteren av vårt forhold til alle Guds barn. Altså, det samme bånd som knytter oss til Kristus, knytter oss også til alle de troende; for den samme Ånd som forener oss med Kristus, har også forenet oss med hverandre. Dette er betydningen av " Åndens enhet" Ef 4,3. Det vil si, den forening av alle Kristi lemmer som Guds Ånd har dannet på jorden.

Dersom du leser 1.Kor.12, vil du se den vidunderlige karakter av vårt innbyrdes forhold. Dette skriver seg fra det forhold at vi er hverandres lemmer. Les 1.Kor.12,12-27. Jeg vil peke på noen viktige ting som understrekes der. For det første understrekes det at legemet ikke er ett lem, men mange, og at hvert lem har sin egen bestemte plass på legemet. Apostelen sier derfor: " Om foten sier: Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til legemet, så hører den like fullt med til legemet". Han påviser klart at Gud etter sin egen vilje har gitt hvert lem den plass det har i legemet. Han vil heller ikke at vi skal glemme, at selv om der er mange lemmer , er der allikevel bare ett legeme 1.Kor.12,14-20. Selv om der ikke ble sagt mer om dette, så legger apostelen fram for oss her et svært omfattende emne som han vil vi skal undersøke. Jeg vil bare henlede din oppmerksomhet på to tanker, nemlig vårt ansvar for å opprettholde lemmenes forskjellighet 1.Kor.12,14, og for det andre legemets enhet 1.Kor.12,29. Jeg vil tilføye at det er umulig å opprettholde disse ting om du ikke samles til Kristi navn, utenfor leiren og alle menneskelige samfunn og systemer. Den andre tanke er, at hvert lem på legemet behøver alle de andre lemmene, for "øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke". Apostelen sier at Gud har " satt legemet sammen slik - forat der ikke skal være splid i legemet, men at lemmene skal ha samme omsorg for hverandre" 1.Kor.12,21-25. Han minner oss også om , at forholdet mellom lemmene er så intimt, at " om ett lem lider, da lider alle lemmene med," og at " om ett lem hedres, da gleder alle lemmene seg med" 1Kor12,26.

Av dette skriftsted vil du forstå, at uttrykket "Kristi legeme" ikke bare er en talemåte, som det ofte blir påstått, men at det uttrykker en virkelighet - den virkelighet at vi er forenet med Kristus og også med hverandre. Jeg er sikker på at du vil innse, at vårt ansvar overfor Kristus som legemets hode og vårt ansvar for våre med-lemmer ikke kan forståes, og langt mindre oppfylles, dersom vi overser eller lukker øynene for denne sannhet. Der derimot hvor denne sannhet er kjent, har vi ikke bare en bevisst nytelse av vår forening med Kristus, men vi kan fryde oss over vår uatskillelige forening med alle hans legemes lemmer over den hele verden. Dette fører også til svært praktiske resultater. Om jeg for eksempel blir bedt om å bli medlem av et trossamfunn, så svarer jeg straks, at jeg ikke kan gjøre det som er en fullstendig fornektelse av denne velsignede sannhet. Jeg ville svare:" Du ber meg om å slutte meg til en gruppe troende, som er blitt enige om visse ting. Men jeg er forenet med alle troende, og jeg behøver dem alle. Jeg kan derfor ikke godkjenne en grunn for forening som utelukker noen av dem." Videre, om jeg blir bedt om å slutte meg til en gruppe troende uten å ta hensyn til deres forskjellige grunner for å samles, vil jeg svare:" Jeg er et lem på Kristi legeme, og jeg kan derfor ikke opprette noen grunn for enhet som ikke tar dette legeme i betraktning. Enten må jeg stå på Guds grunn eller ikke på noen i det hele tatt." Før jeg altså kjenner sannheten om Kristi legeme, er det umulig å forstå den plass Herren vil at jeg skal innta på jorden.

Nå vil jeg overlate til deg selv å studere denne sannhet videre, for jeg er sikker på at om du i avhengighet av Herren ransaker Skriften, vil han ved sin Ånd gjøre sin vilje kjent for deg. I mitt neste brev vil jeg, om Gud vil, ta opp et annet emne, som står i nær forbindelse med dette, nemlig Herrens bord.

Din bror i Kristus

E.D.

 

5 Herrens bord

Kjære --!

Spørsmålet om Herrens bord skaper ofte forvirring blant Guds barn. Ikke bare er det dette som skaper forvirring, at der er mange bord som er satt opp på forskjellig grunn rundt en på alle kanter. Men vi har også dette forhold, at når en begynner å undersøke emnet nærmere finner en nesten like mange teorier som bord, når det gjelder betydningen av den nattverd en er invitert til å ta del i. Det eneste råd en derfor kan gi, om en ønsker å unngå å ta feil og være lydig mot Herren, er å vende seg bort fra teologiens forvirrende røster til den klare og tydelige lære i Guds ord. Det er til denne lære jeg ønsker å lede deg i dette brev.

Der er, som vi måtte regne med , ingen ting som mangler når det gjelder dette emnet i Skriften. 1Kor10 forklarer bordets karakter og kap. 11 gir oss nattverdens karakter, og måten den skal etes på.

Først vil vi betrakte bordet. " Velsignelsens kalk som vi velsigner, er den ikke samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi legeme? Fordi der er ett brød, er vi ett legeme, enda vi er mange; for vi har alle del i det ene brød" 1.Kor.10,16,17.Disse vers lærer oss åpenbart to ting. Først at "brødet" på bordet er et symbol på Kristi legeme - " fordi der er ett brød, er vi ett legeme, enda vi er mange". Se også 1.Kor. 12,13. For det andre lærer vi at vi tar del i det måltid som lemmer på det legeme - " for vi har alle del i det ene brød". Vi har altså Kristi blods samfunn ved vinen, og Kristi legemes samfunn ved brødet, når vi tar del i det i samsvar med Guds tanker om det. Brødet er derfor uttrykket for Kristi legemes enhet, og følgelig er det bare lemmer på det legeme som på rett måte kan være samlet rundt det. Den engelske "kirke" er merkelig nok enig i dette prinsipp, for den tillater ingen å komme til dets bord, som ikke er døpt, og erklærer samtidig at alle som er døpte er blitt " et Kristi lem". Feilen ligger, som du forstår i det å tillegge dåpen, som et middel, det som bare kan skje ved Guds Ånd. Jeg henviser til dette forhold bare for å vise deg, at det prinsipp som her er fastslått, aldeles ikke er spesielt. Det er anerkjent i vide kretser.

Nåvel, det er ved anvendelsen av dette prinsipp at du kan avgjøre hvilket av alle bord rundt deg som er Herrens bord. Prøv hvert enkelt kirkesamfunns bord ved det og hva vil resultatet bli? Du vil forstå med det samme, at ikke noe sekterisk system kan ha Herrens bord, fordi den grunn det er satt opp på er i hvert enkelt tilfelle snevrere enn Kristi legeme. La oss for et øyeblikk medgi, at alle dets medlemmer er lemmer på Kristi legeme, allikevel vil vi måtte si: Er der ikke noen andre lemmer på det legeme utenfor dette kirkesamfunn? Om det er tilfelle, da er det bord ikke Herrens bord, selv om det er satt opp på en samvittighetsfull måte, i full oppriktighet og gudsfrykt. Noen vil kanskje svare :" Ja, men vi er villige til å motta alle andre lemmer på Kristi legeme". Da må jeg svare:" Dette påvirker ikke saken i det hele tatt, for den grunn som det er satt opp på avgjør karakteren av det bord. Den grunn som er tatt i det enkelte kirkesamfunn er av en slik karakter at mange oppriktige kristne ikke kan ha samfunn med det". Dissenteren , for eksempel , er utelukket av samvittighetsgrunner, fra den engelske "kirkes" bord. Den som tilhører den engelske kirke er på samme måte utelukket fra dissenternes bord. Av den grunn er det slik, at Herrens bord hverken finnes i den ene eller den andre av disse, da den grunn som er tatt er en annen enn den som tilhører Kristi legeme.

Prøv dessuten mange av de ikke-sekteriske bord ved dette prinsipp. Du vil kanskje fortelle meg at du vet om et sted hvor alle kirkesamfunn er forkastet, og hvor det blir lært, at alle kristne,og bare kristne skal være forenet. Det er jo svært fint, men jeg har allikevel noen spørsmål. Jeg ville stille følgende spørsmål: Er de troende på stedet samlet til Kristi navn alene? Er der frihet for Ånden til å bruke hvem den vil ? Foretas der menighetstukt når det er nødvendig? Herren kan nemlig ikke sanksjonere noe som ikke er i samsvar med Skriften - noe som er upassende for karakteren av hans eget navn. Om disse spørsmål kan besvares bekreftende, da kan du kanskje konkludere med, at du har funnet Herrens bord, men om så ikke er tilfelle, hvor fint og innbydende det kan sees ut til til å begynne med, så må du forkaste det på lik linje med de bord du finner i kirkesamfunnene rundt deg.

Om vi legger til noen få karaktertrekk ved Herrens bord, kan det tjene til å bevare deg fra å ta feil. 1) Bordet må settes opp på en grunn utenfor alle kirkesamfunn, ellers kan det ikke , som vi har sett, omfatte alle lemmene på Kristi legeme. 2) De hellige bør samles på den første dag i uken rundt bordet. " På den første dag i uken var vi samlet for å bryte brødet" Ap.gj.20,7. Verset viser at dette var en sedvane for dem. Se også i Joh.20 hvordan vår velsignede Herre, ved to anledninger etter sin oppstandelse, valgte den første dag i uken til å presentere seg selv midt iblant sine disipler, som da var samlet Joh.20,19,26. Slik innvidde han - om vi kan bruke et slikt ord - denne dagen til å samles for å forkynne hans død. 3) Hensikten med samlingen skulle være å bryte brødet. Jeg påpeker dette, fordi der mange steder er en ukentlig feiring av brødsbrytelsen, men den er fullstendig underordnet andre ting, som for eksempel forkynnelsen av Guds ord osv. 4) Alt i forbindelse med bordet - tilbedelsen, forkynnelsen og menighetstukten, må være i samsvar med og i lydighet mot Guds ord. Om der er en eneste menneskelig forskrift, uansett av hvilken grunn, så er bordets karakter ødelagt. For det er Herrens bord, og av den grunn må hans autoritet alene anerkjennes av de hellige som sdamles.

Er det nødvendig at jeg legger til noe mer? Der er et par farer som jeg gjerne vil nevne. Den første er likegyldighet. Her en dag spurte jeg en troende om hun var ved Herrens bord. Da hun forsto hva jeg mente, svarte hun:" Det er nok for meg å vite at Kristus er min frelser, og jeg ønsker ikke å plage meg selv med slike spørsmål som disse." Kan noe være mere trist, enn å høre slikt? Som om det ikke var av den aller største viktighet å forsikre seg om at en kjenner Herrens vilje. For om han har gjort kjent sin vilje når det gjelder denne sak, skulle det være vår glede å oppdage den og være lydig mot den. En annen svarte på en annen måte. Han sa:" Jeg er ikke kalt til å dømme mine medtroende, og jeg ønsker å ha samfunn med dem alle." " Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene." Åp.2 og 3. Vi er slik kalt til å dømme våre medtroendes ferd - ja til og med "kirkene", for å bedømme alt ved Guds ord; og å forkaste alt som det ikke sanksjonerer, eller som det fordømmer. Likegyldighet er den ånd som kjennetegner Laodikea. Om Laodikea sier Herren:" Derfor , da du er lunken, og hverken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn" Åp.3,16. Den andre fare som jeg vil nevne, har med dine forbindelser å gjøre. Hvor mange unge troende er det ikke som har blitt ledet inn i ting som er i strid med Herrens vilje ved venner, slektninger, ja til og med ved åndelige forbindelser. Det er lett å bli ledet av sine venners etc. meninger, i stedet for av Guds ord. Eller forholdet kan være dette, at en har blitt omvendt eller mottatt velsignelse på et bestemt sted. En vil da naturlig ønske å fortsette hvor en mottok velsignelse. Men spørsmålet burde i ethvert tilfelle være :" Hva skal jeg gjøre, Herre?" Ap.gj.22,10. En kunne ellers med et rett ønske, etter Herrens eget ord, nemlig om å minnes ham i hans død ende opp med å gjøre det på en måte som i virkeligheten ikke er til velbehag for ham.

Når jeg advarer deg mot disse farer, la meg få minne deg om at det er langt bedre å vente med å ta del, enn å ta del i Herrens nattverd i ulydighet. Derfor, før du søker å få adgang til bordet, gransk i Skriften, se hen til Herren at han vil lede deg; og " er ditt øye friskt, da blir hele ditt legeme lyst" Mat.6,22.

Vi tar opp spørsmålet om nattverden i neste brev.

Kjærlig hilsen din bror i Kristus

E.D.

6 Herrens nattverd

Kjære ---!

Vi kan ikke komme forbi, at det er mulig å være ved Herrens bord og allikevel å være på villspor med hensyn til det å delta i Herrens nattverd. Korinterne var på denne måte samlet til Kristi navn; de kom sammen uke etter uke ved Herrens bord. Allikevel skriver Paulus til dem og sier:" Når dere altså kommer sammen, da blir det ikke Herrens nattverd dere eter" 1Kor11,20. På grunn av egenkjærlighet og tilsidesettelse av nattverdens virkelige betydning var der en slik uorden, at de gjorde denne hellige sammenkomst til et måltid for seg selv. Det de åt var derfor ikke Herrens nattverd, men deres egen, for de hadde skilt brødet og kalken fullstendig fra deres forbindelse med Herrens nattverd. Derfor kommer den alvorlige formaningen:" Har dere da ikke hus til å ete og drikke i? eller forakter dere Guds menighet og vanærer dem som intet har? Hva skal jeg si til dere? Skal jeg rose dere? I dette roser jeg dere ikke" 1Kor11,22. Deretter forklarer apostelen nattverdens virkelige karakter og sier, at han hadde mottatt en spesiell åpenbaring av Herren når det gjalt den. Det er viktig å legge merke til dette, for da apostelen mottok dette i forbindelse med sin tjeneste for Kristi legeme Kol.1,24,25, og da dette er det siste ord som sies om dette emnet, så vender vi oss heller til dette skriftsted enn til evangeliene - som jo forteller oss om nattverdens innstiftelse - for å få nattverdens betydning forklart.

Hvem kan vel unngå å føle den underfulle nådes kraft , som kommer tilsyne i disse innledende ord:" at den Herre Jesus i den natt da han ble forrådt, tok et brød" 1.Kor.11,23. Hvilken motsetning er der ikke mellom menneskets hjerte og Kristi hjerte! Nettopp da han skulle forrådes av en av sine disipler, "tok han et brød, takket og brøt det og sa: Dette er mitt legeme, som er for dere; gjør dette til minne om meg!" 1Kor11,23,24.

Brødet er derfor symbol på den Herre Jesu legeme, som ble gitt for hans egne - gitt i døden for dem, for oss, for alle troende - på korset. Når vi eter av det , skal vi minnes ham. En rett forståelse av ordet "minne" vil hjelpe oss her. Vi minnes en ting som er borte, det vil si, vi kommer det ihu. Når vi slik eter av brødet ved Herrens nattverd, gjenkaller vi i vårt sinn den kjensgjerning, at Herren en gang var død. Vi kommer ham ihu i den tilstand - den dødens tilstand som han steg ned i, da han bar våre synder på sitt legeme oppe på treet - da han utstoall den vrede, som vi fortjente, og slik herliggjorde Gud til og med i forbindelse med vår synd. I brødsbrytelsen minnes vi derfor ikke Kristus, slik han nå er, men som han engang var.

Kalken framstiller også det samme. " Likeså også kalken etter aftensmåltidet, idet han sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod; gjør dette, så ofte som dere drikker den, til minne om meg! For så ofte som dere eter dette brød og drikker denne kalk, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer." 1.Kor.11,25,26. Vinen, som vi drikker , er altså et symbol på Kristi blod, og dette taler også i seg selv om døden, for vi kunne ikke tenke oss blod, skilt fra legemet, uten i forbindelse med døden. Ja, vers 26 understreker den sannhet, at vi ved å ete av brødet og drikke av kalken forkynner Herrens død. Det kan ikke sterkt nok understrekes, at Herrens nattverd viser tilbake til en død Kristus. Vi nyter den for å minnes den kjensgjerning, at han engang var død - død på korset, og død i graven, for han bar ikke bare våre synder, men han ble gjort til synd - han som ikke visste av synd - forat vi skulle bli Guds rettferdighet ( sml. engelsk oversettelse av 2.Kor.5,21 ). Legg merke til at det ikke er en døende det er snakk om , men en død Kristus. En døende Kristus ville indikere en stadig gjentagelse av hans offer, slik mange lærer, men Bibelen taler om en død Kristus; "for med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget" Heb10,14.

Dette er altså den ene tanke, som burde stå for vårt sinn ved Herrens måltid. Hvor enkelt! Hvor det burde bevege våre hjerter og bøye dem for ham i beundring, mens vi slik feirer hans død! Det er en død Kristus apostelen viser oss. Men hvem er det som døde? Det er umulig å sette sammen to ord, som har en så viktig betydning som disse - Herrens død. Hvor mye forteller ikke disse ord, tenk at han som kalles Herren, døde! Hvilken kjærlighet! Hvilke hensikter! Hvilken verdi! Hvilke følger! Herren gav seg selv for oss. Vi feirer hans død.

Legg videre merke til, det er "inntil han kommer". Mens vi derfor ser tilbake på korset, tenker vi på hans gjenkomst i herlighet for å ta oss til seg. Dette er en frukt av hans død. Vi kan slik aldri glemme at vår fullendte forløsning, når vi skal bli "likedannet med hans sønns bilde", er frukten av Kristi død. De to ting, korset og herligheten, er her uløselig sammenbundet.

Dette er da betydningen av nattverden. Du vil legge merke til at apostelen advarer oss alvorlig mot å glemme den betydning nattverden har. " Derfor, hver den som eter brødet eller drikker Herrens kalk uverdig, han blir skyldig i Herrens legeme og blod. Men hvert menneske prøve seg selv, og så ete han av brødet og drikke av kalken! for den som eter og drikker, han eter og drikker seg selv til dom dersom han ikke gjør forskjell på Herrens legeme 1.Kor.11,27-29. Det er her ikke spørsmål om noen verdighet i oss selv til å delta i Herrens nattverd. Apostelen advarer oss mot å delta på en uverdig måte. Hver eneste troende er, så sant han ikke er gjort uskikket ved synd, verdig til å ta del, fordi han er en troende. Men en troende kan komme til nattverden uten å dømme seg selv eller uten å verdsette, som han burde, det som nattverden fremholder for ham, og som Kristus har forbundet med den. Han gjør ikke forskjell på Herrens legeme, han dømmer ikke det onde hos seg selv. En som opptrer slik vil ete og drikke seg selv til dom. Det vil si, han vil føre tukt fra Herren over sitt liv. Herren refser nemlig sitt folk, forat de ikke skal fordømmes sammen med verden 1.Kor.11,32. Han hadde på denne måten refset korinterne for deres dårlige ferd - enkelte med svakhet, andre med sykdom og andre igjen med legemlig død 1.Kor.11,30. Derfor ser vi hvor nødvendig det er , at vi dømmer oss selv med hensyn til hvorledes vi eter Herrens nattverd - at vi dømmer alt, som vi oppdager ikke er passende for Herrens nærhet. " Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt" 1Kor11,31. Det vil si, å dømme oss selv fritar oss for refselse av Herren.

Av det foregående vil det fremgå, at vi ikke er skikket til å ta del i Herrens nattverd, før vårt forhold til Gud er avgjort - med andre ord, før vi har fred med Gud. For dersom jeg er opptatt med meg selv, med min egen åndelige tilstand, med tvil, bekymringer eller frykt, da kan jeg ikke være opptatt med Kristi død. Stor skade har slik ofte blitt gjort ved, at en deltar for tidlig, for når de ikke har fred med Gud, så betrakter de nattverden som et nådemiddel. I sin betraktning av Kristi død blir de ulykkelige, fordi de ikke kjenner denne døds verdi som noe som gjelder dem selv. Før samvittigheten har fått fred gjennom blodet, er en ikke fri til å betrakte Kristi død i nattverden.

Når vi altså kommer til Herrens nattverd,så er det ikke for å være opptatt med de velsignelser vi har fått gjennom Kristi død. Det er heller for ved Åndens hjelp å sette oss inn i Guds tanker om hans elskede Sønns død. For vi er der som tilbedere, innenfor forhenget, og vi er opptatt med den kjensgjerning at Gud selv ble herliggjort ved Kristi død. Og i samfunn med ham tenker vi på, hva Kristus var for ham - at han aldri var mer dyrebar for ham enn i den forferdelige stund, da han ble gjort til synd - at han til ære for Gud utsto alt dette og ble lydig inntil døden, ja korsets død. Da strømmer hjertene over med beundring og lovprisning i Åndens kraft. Hvilken vidunderlig tanke, at det skulle forunnes oss sammen med Gud å betrakte hans Kristus brakt ned til dødens støv og med alle Guds bølger skyllende over ham! Mens vi betrakter ham, kan vi ikke annet enn rope ut:" Ham som elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod, og som har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud og sin Fader, ham tilhører æren og styrken i all evighet. Amen" Åp.1,5,6.

Vi kommer altså til Herrens nattverd som givere, ikke som slike som mottar, selv om vi jo alltid får noe når vi er der i samsvar med Guds vilje. Men hensikten med vår samling er å tilbe, å gi Gud våre hjerters beundring, fordi vi er blitt forløst ved hans Sønns død. Hvem kan vel beskrive privilegiet og saligheten til den, som slik forkynner Herrens død? Samlet omkring ham selv, med de rørende symboler på hans legeme og blod for våre øyne, som vekker våre hjerters kjærlighet. Da griper hans kjærlighet, som mange vann ikke kan slukke eller strømmer ikke overskylle, våre hjerter og bøyer oss i villig beundring ved hans føtter og vekker lengsel etter den tid, da vi skal se ham ansikt til ansikt og skue hans herlighet og være hos ham og tilbe ham i all evighet.

Jeg ber deg om, at du mer og mer må søke å lære hans døds betydning å kjenne, på den måten som nattverden fremstiller den.

Din bror i Herren

E.D.

7 Herren midt iblant sine egne

Det er svært viktig at du får en klar forståelse av Herrens nærvær midt i forsamlingen; men betingelsene for løftet om hans nærvær iblant oss, må aldri glemmes. Han har aldri sagt, at han er tilstede hvor som helst hans hellige er samlet, eller at alle som bekjenner at de samles for å tilbe, kan regne med hans løfte. " For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem" Mat.18,20. Betingelsen er altså, at de hellige er " samlet i hans navn". Hvor dette ikke er tilfellet, er det klart at løftet ikke kan anvendes.

Vi vil da først forsøke å forklare hva denne betingelsen fører med seg. Jeg vil her gjerne bemerke, at det ville vært riktigere å oversette " til mitt navn ". Den preposisjonen som her oversettes med " i ", betyr nemlig alltid " til", og dette er dens betydning også her. Det må også påpekes, at " navn " ikke bare betyr en benevnelse. Navn uttrykker vanligvis i Skriften alt det den personen, som det refereres til, er. I dette vers tales det om Kristus. På samme måten var det da Herren talte til Faderen om disiplene og sa: " Jeg har kunngjort dem ditt navn, og jeg vil kunngjøre dem det " Joh.17,26. Han mente ikke bare at han hadde åpenbart for dem Guds fadernavn, men at han hadde lært dem å kjenne hva Gud var for dem i dette forhold. Derfor tilføyer han, at han hadde gjort dette og ville fremdeles gjøre det, " forat den kjærlighet som du har elsket meg med , skal være i dem, og jeg i dem " Joh.17,26. Det han altså ønsket var, at de skulle kjenne hva Gud var for dem som Fader, og at de skulle nyte all hans kjærlighet til dem i dette forhold. På samme måte uttrykker " navn " i vårt skriftsted alt, det Kristus er som herliggjort menneske og som Herre i det forhold, som han nå står i til sitt folk. Jeg betoner " som han nå står i ", for det er klart at disse ord ser fram til en tid, da han skulle være fraværende. Han sier det slik i det 16. kapittel: " Jeg vil bygge min menighet" Mat.16,18. Han ser framover i tid. Ordet " navn " i kapittel 18 forekommer i et avsnitt som taler om menighetstukt Mat.18,17. Mens han var på jorden, kunne disiplene jo ikke samles til hans navn, for de var sammen med ham, deres Mester og Herre.

Vi kan derfor gå ut fra at " navn " uttrykker Kristi person - ham selv som den som er oppstått og er herliggjort ved Guds høyre hånd. Det er derfor klart at Kristus er den eneste gjenstand som drar oss sammen - han er sentrum for vår samling. Den Hellige Ånd ville aldri ha samlet de troende til noe annet enn Kristus. Om noe annet legges til, det være seg en spesiell læresetning eller en spesiell form for menighetsordning, da er det ikke Kristi navn alene, og en slik sammenkomst er ikke etter hans vilje. Dersom jeg for eksempel blir enig om å samles med andre troende, som har et likt syn som meg, så samles vi ikke til Kristi navn alene, for noe annet er lagt til eller utelukket. Men dersom jeg samles med slike som bekjenner, at Kristus selv er den eneste tiltrekning, og som underkaster seg hans myndighet som Herre og bøyer seg for hans ord og retter seg etter det i alt, når de er samlet, da vil en slik måte å samles på være til hans navn. Og bare i et slikt tilfelle; for hvor menneskelig myndighet, tradisjoner eller andre ordninger blir anerkjent, selv om hver enkelt i en slik forsamling er aldri så gudfryktige, så kan et slikt møte aldri være av denne karakter.

Herren har lovet å være midt iblant sitt folk, når de samles på denne måten. " Der er jeg midt iblant dem ". Nettopp denne omstendighet viser, hvor viktig det er å samles til hans navn, for overser vi denne betingelse, da har vi som sagt ingen grunn til å gjøre regning med hans nærvær. Det er heller ikke nok, at vi sier at vi har oppfylt betingelsen. Det viktige er, om Herren rekner den som oppfylt. Hans dom i denne sak er det avgjørende. Det ville derfor være formastelig å forvente at han ville være midt iblant oss, dersom vi samles etter våre egne tanker og uten å ta hensyn til hans ord. Men " Hvor to eller tre er samlet til mitt navn, der er jeg midt iblant dem."

Vi vet derfor ifølge hans ord, at han er midt iblant slike. Ikke bare det, men for å komme oss i møte i vår svakhet har han gitt oss et eksempel på, hvorledes han kommer midt iblant sine. På kvelden den første dag i uken, da han oppsto fra de døde, var disiplene samlet Joh.20,19. Han hadde sendt Maria til sine " brødre " med dette budskap:" Gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Fader og deres Fader, til min Gud og deres Gud!" Joh.20,17. Ifølge Sal.22 kunngjorde han slik Guds navn for sine brødre og åpenbarte for dem med dette, at han gjennom sin død og oppstandelse førte dem inn på sin egen plass for Guds ansikt. Fra nå av er hans Gud og Fader deres Gud og Fader. De var forenet med ham i disse slektskapsforhold på oppstandelsens grunn. Dette budskap samler dem til hans navn, og da de var samlet slik, " kom Jesus og sto midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere!" Joh.20,19. Med dette har han gitt oss et eksempel på hvordan han kommer midt iblant sitt folk, forat vi kunne få hans ord stadfestet.

Skulle noen fristes til å si: Er det mulig at Herren kan være midt iblant sitt folk også nå, når de samles til hans navn? Da er en slik tvil møtt på forhånd med dette slående vitnesbyrd om hans nærvær midt iblant disiplene på den første dag i uken. Ja, det møter en større vanskelighet og en mer listig fare. Vantroen kunne si: Om vi bare kunne se ham med våre øyne, slik de gjorde det, da kunne vi tro det. Herren kjenner vår svakhet og vår vantro, og i sin ømme kjærlighet har han sørget for denne vanskelighet. Tomas, en av disiplene, " var ikke sammen med dem, da Jesus kom. De andre disiplene sa da til ham: Uten at jeg får se naglegapet i hans hender og stikke min finger i naglegapet og stikke min hånd i hans side, vil jeg ingenlunde tro " Joh.20,24,25. Åtte dager etter dette var alle samlet og Tomas var med dem, da Jesus kom som tidliger " mens dørene var lukket, og sto midt iblant dem og sa: Fred være med dere! Deretter sier han til Tomas " - Han hadde nemlig hørt hvert eneste ord som Tomas hadde sagt - : " Rekk din finger hit, og se mine hender, og rekk din hånd hit og stikk den i min side, og vær ikke vantro, men troende!" Overveldet av hans mildhet og nåde og av sin egen syndighet kunne han bare rope ut: " Min Herre og min Gud!" Deretter sier Jesus til ham: " Fordi du har sett meg, tror du; salige er de som ikke ser og dog tror " Joh.20,29. Herren hadde på denne måten ikke bare den jødiske levning i framtiden i sikte, når de skal se ham som de har gjennomstunget i sikte, men også oss som skulle tro hans disiplers ord, og han taler om en enda større salighet. Og denne salighet er vår, for selv om vi ikke ser ham, tror vi hans eget ord, at han er midt iblant oss når vi samles til hans navn.

Vi burde også komme på, at det er ham selv som er midt iblant oss - ikke " i ånden ", som det ofte blir sagt, men ham selv. Det står jo skrevet: " Der er jeg ". Ordet " jeg " uttrykker alt hva han er. Kristus altså - ikke den Hellige Ånd, men Kristus - er midt iblant sine hellige som er samlet. Den Hellige Ånd virker gjennom de enkelte lemmene på Kristi legeme og bruker hvem han vil for å oppbygge de hellige. Den Hellige Ånd bor i Guds hus, men jeg gjentar, det er Kristus som kommer midt iblant oss. Det er sant at vi kun oppfatter hans nærvær ved Ånden, men det er en annen sak. Hvilken vidunderlig nåde!

Glem derfor aldri, at det er om Herren selv vi samles. Selv om der bare er to - for hans ord lyder slik: " Hvor to eller tre er samlet til mitt navn " - er han tilstede iblant dem. Når to slik kommer sammen, kan de glede seg ved tanken på at Herren er der. Vår tro er kanskje svak og vår forståelse liten, men hans nærvær er en kjensgjerning, for det er ikke avhengig av våre følelser eller erfaringer, men utelukkende av at vi er samlet til hans navn. Hvordan kan vi vel slutte å samles, som noen har for vane Heb.10,25, dersom vi husker på at Herren er forsamlingens midtpunkt; at han er like virkelig iblant oss, som han var blant disiplene på oppstandelsesdagen? Hvorfor var Tomas ikke tilstede første gang? Fordi han ikke trodde at Herren var oppstått, og derfor ventet han ikke at han skulle være der. Slik er det også nå, dersom noen er borte fra forsamlingen - jeg taler ikke om slike, som Herren ved sykdom, plikter eller andre omstendigheter ikke gir anledning til å være der, så kan det bare være fordi de ikke virkelig tror, at Herren er midt iblant dem. Og hvilken ærefrykt, hvilken kjærlighet, hvilken tilbedelse ville ikke vekkes i våre hjerter når vi er samlet, hvis denne sannhet sto klarere for, at han som gikk ned i døden under byrden av våre synder og på denne måten kjøpte oss til Gud med sitt blod, nå er kommet tilbake fra de døde og gleder seg som den oppstandne og herliggjorte til å komme til sitt folk og lede deres lovsang midt i menigheten Sal. 22,23.

Det er min bønn at Herren må lede deg til å kjenne kraften av denne sannhet.

Din bror i Kristus

E.D.

8 Den sanne gudstjeneste

Kjære ----!

I dette brev ønsker jeg å ta opp følgende spørsmål : Hvor holdes den sanne gudstjeneste? Uttrykket " gudstjeneste " brukes jo overalt, og med dette uttrykk mener en ganske enkelt et sted, hvor troende og andre samles om søndagene. Ordet brukes altså med et noe vagt innhold. Men det er svært viktig i forbindelse med guddommelige ting, at våre ord gir et rett uttrykk for de ting som omtales. Skriften er derfor vår eneste rettesnor i dette spørsmål.

Jeg vil derfor henlede din oppmerksomhet på følgende skriftsted. "Da vi altså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innvidd oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans kjød, og da vi har en stor prest over Guds hus, så la oss trede frem" osv. Heb.10,19-22. I dette skriftsted fremholdes særlig tre ting - Jesu blod, det søderrevne forheng og den store prest over Guds hus. Det er på grunnlag av disse tre ting at vi formanes til å trede frem i tilbedelse. Hvis vi undersøker betydningen av disse tre ting hver for seg, så skal vi få svar på vårt spørsmål.

For det første har vi da frimodighet til å gå inn i helligdommen ved Jesu blod. Hvis du følger apostlenes tankegang, blir det klart at Jesu blod står i motsetning til "blod av okser og bukker" Heb. 10, 4. Ja, hele tankegangen i den første del av kapittelet peker i retning av verdien av Jesu blod i motsetning til de gamle ofrenes svakhet. Det nevnes at ofrene under den gamle tidshusholdning alltid på ny ble båret frem hvert år for å bevise at folket aldri ble virkelig renset slik at de ikke lenger hadde synder på samvittigheten; for ved at ofrene ble gjentatt skjedde det hvert år en minnelse om synder v.1-3. Grunnen til dette var, at" det er umulig at blod av okser og bukker kan borta synder v. 4. Ved det store antallet ganger de ble gjentatt, beviste de forskellige offer bare sin egen utilstrekkelighet, selv om de var påbudt av Gud som forbillede på det ene offer.

Etterpå stiller apostelen alt dette i skarp motsetning til Kristi offer (les omhyggelig vers 5 - 14); og så sammenfatter han resultatet i en setning - "for med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget". Ofrene under loven gjorde aldri noen fullkommen. Ved ett offer har Kristus for alltid gjort oss fullkomne. Denne sannhet er så stor og så omfattende, at man må overveie den gang på gang for i det hele tatt å fatte bare litt av den. For den forteller meg,at ikke bare har jeg ikke synder på samvittigheten - dersom jeg står i verdien av Kristi offer - , men også at jeg i denne forstand aldri mere behøver å ha synder på samvittigheten, at jeg på grunn av det dyrebare blods verdi nå har en rettighet og får alltid denne rettighet, til å være i Guds nærhet. Kort sagt, at ingenting kan frarøve meg den plass som dette offer gir meg i hans umiddelbare nærhet; for ved ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne, som blir helliget. Ved dette offer har jeg altså mottatt en evig rettighet til å trede frem til Gud.

Så har vi det revnede forheng. Kristi blod har gitt oss rettighet til å trede frem, og nå har vi "en ny og levende vei som han har invidd oss, gjennom forhenget, det er hans kjød". Her har vi igjen en motsetning til den gamle tidshusholdning. Vi leser det slik i det 9. kapittel:" men i det annet telt" (dvs. det aller helligste, bak forhenget) " går bare ypperstepresten inn en gang om året, ikke uten blod, som han bærer frem for seg selv og for folkets forseelser, idet den Hellige Ånd herved gir dette til kjenne at veien til helligdommen enda ikke er åpenbart så lenge det forreste telt enda står " Heb.9,7-9. Folket var derfor fullstendig utelukket, og dette som sagt fordi det var umulig at blod av okser og bukker kunne bortta synder. Dersom noen andre enn ypperstepresten hadde våget seg innenfor det fryktinngydende forhenget, ville han ha pådratt seg Guds dom og den visse død 3.Mos 16,1,2;4.Mos15,16. Men med det samme Kristi offer var fullbrakt, revnet forhenget i to stykker, fra øverst til nederst Mat.27,51, for ved sin død herliggjorde han Guds karakter og egenskaper med hensyn til syndespørsmålet og gjorde ved sitt offer for alltid dem fullkomne, som blir helliget. Forhenget revnet for å vise, at veien inn til det aller helligste nå var åpen. For det som rev sønder forhenget, så vi kan gå inn, har også borttatt synden som holdt oss utenfor. Det er derfor nå hver eneste troendes privilegium på grunn av Kristi offers verdi til enhver tid å gå inn i det aller helligste. Vi har frimodighet til dette i Jesu blod.

En tredje ting nevnes, som jeg i korthet vil peke på, før jeg leder din oppmerksomhet til det fulle resultat av disse velsignede sannheter. Den tredje ting her er " en stor prest over Guds hus ". Hvor er så vår store prest ? " Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger frem de samme offer, som dog aldri kan bortta synder, man han har frembåret ett offer for synder og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd, og nå venter han bare på at hans fiender skal legges til skammel for hans føtter; for med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget " Heb.10,11-14. Av dette lærer vi at vår yppersteprest sitter ved Guds høyre hånd, og at denne stilling bygger på den kjensgjerning at hans offergjerning er fullendt. Hans tilstedeværelse i himmelen er da et vitnesbyrd om og et bevis på hans verks urokkelige verdi og følgelig en stadig oppmuntring til hans folk til med frimodighet å gå inn i det aller helligste - innenfor det revnede forheng.

Dette er de tre store kjensgjerningene - Jesu blod, det revnede forheng og den store prest over Guds hus. Dette leder den Hellige Ånd vår oppmerksomhet til før han formaner oss til å trede frem Heb. 10,22. Den plass vi oppfordres til å trede fram til og til å gå inn i, er det aller helligste; det vil si, den plass som det aller helligste i tabernaklet i ørkenen var et forbilde på, og som Kristus allerede er gått inn i som vår representant og forløper Heb. 4,14;6,19,20. Stedet en tilber er derfor i Guds umiddelbare nærhet, der Kristus, vår yppersteprest, tjener på våre vegne. Det er klart at vi i lyset av prestedømmet betraktes som de som er her på jorden, som fremmede og utlendinger. Men denne jord kan aldri bli stedet for vår tilbedelse, for vi har " i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen," og kun der kan tilbedelse gis og mottas. Om jeg vil hylle en jordisk konge, må jeg gå til det sted hvor han sitter for å ta imot hyllest. Men enda viktigere er det når jeg vil tilbe Gud, da må jeg gjøre det på den plass hvor han sitter på sin trone - en plass som han har gitt meg adgang til til enhver tid ved sin usigelige nåde i Jesu Kristi dyrebare blod. Derfor må hans folk tilbe ham der oppe, innenfor det revnede forheng, i hans egen umiddelbare nærhet og ikke på noe annet sted. Hvilket vidunderlig privilegium, hvilken uutsigelig nåde han har vist oss, at vi til enhver tid har slik en fri adgang inn for hans ansikt til å beundre og lovprise.

Med denne sannhet for øyet vil du uten tvil skjønne, at når det tales om tilbedelse i forbindelse med jordiske helligdommer, så tjener dette kun til å formørke skriftens undervisning om denne sak og å undergrave våre rettigheter. Mange tenker på innvidde og hellige bygninger. Jødene hadde en " jordisk helligdom " Heb.9,1, som ble bygget etter Guds forordning og bud. Men å bygge en "helligdom" eller en " hellig" bygning nå er bare å stille seg på jødisk grunn og å overse den kjensgjerning at "Vi har en sådan yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene, med prestelig tjeneste i helligdommen, det sanne tarbenakel, som Herren hadde reist, og ikke et menneske" Heb.8, 1-2. Det kan derfor ikke være noen jordisk helligdom, og det å benevne en bygning på denne måte er mildest talt å overse den troendes plass og privilegier og gi et uriktig inntrykk av kristendommen.

Det er kanskje nødvendig å henvise til ennå et punkt, nemlig at alle troende har den samme adgang til det aller helligste. De skriftsteder som omhandler sannheter om menigheten kjenner intet til en spesiell og innvidd orden mennesker, som skiller seg fra sine medtroende og eier spesielle privilegier og en rettighet til å trede frem for Gud på andres vegne. Alle troende er prester, og alle har derfor den samme adgang til Gud når det gjelder å tilbe. Heb.10,19-22 er avgjørende i dette spørsmål. Legg merke til ordene: "Da vi altså, brødre." Dette taler til alle troende på like fot, og alle minnes om at de har frimodighet til å gå inn i helligdommen ved Jesu blod. Apostelen sier igjen: "La oss trede frem" -idet han stiller seg lik med dem han skriver til, for han og de stod på den samme grunn for Gud som tilbedere. det er spesielt viktig å holde fast ved denne sannhet i denne tid, for der er en gjenopplivning av presteveldet og dets overtroiske krav. Disse to ting står i forbindelse med hverandre. Der hvor det er en jordisk helligdom, må der også være en jordisk presteorden; og disse to ting i forening er en fornektelse av kristendommen. Det er derfor maktpåliggende at vi strider for den tro, som engang ble overgitt til de hellige.

Men vi må ikke slå oss til ro med læren om dette. Spørsmålet for oss er dette: Vet vi hva det vil si å trede frem, å tilbe i det aller helligste? Jeg vil legge spesiell vekt på dette, for ingen ting mindre enn dette vil tilfredsstille hans hjerte, som ofret sitt dyrebare blod for å gi oss denne rettighet. La oss derfor ikke være tilfreds med noe mindre enn en praktisk erfaring av dette. Hadde vi sett Aron på forsoningsdagen mens han var iferd med å løfte det hellige forheng for å gå inn i den hellige Guds fryktinngytende nærhet, så ville vi fått et inntrykk ikke bare av handlingens høytidelighet, men også av den vidunderlige stilling i yndest og nærhet til Gud, som hans presteembete ga ham. Nå har alle de troende denne stilling. Måtte vi mer og mer forstå hva det vil si å befinne seg innenfor det revnede forheng og måtte vi fatte mer den fulle verdi av det ene offer, som har brakt oss inn i Guds nærhet, uten en flekk på oss og uten noe forheng mellom oss og Gud.

Din bror i Kistus

E.D.


9 Tilbedelse

Kjære ---!

Etter at vi nå har sett på spørsmålet om hvor vi bør tilbe Gud, vil vi se litt på selve tilbedelsen. Skriften behandler dette emnet svært inngående, og allikevel våger jeg den påstand, at der neppe er noe emne som bekjennende kristne er så likegyldige for eller så uvitende om som nettopp dette emnet. Jeg kan gå enda lenger og påstå, at tilbedelsens virkelige karakter neppe forstås av andre enn de, som samles til Kristi navn alene. Jeg mener selvfølgelig ikke, at der ikke finnes enkelte troende innen alle grupper, som med glede står i beundring frem for Guds ansikt, slike har der vært gjennom hele menighetens historie. Men det jeg påstår er, at de helliges samlede tilbedelse - med andre ord tilbedelsen i forsamlingen - er nesten ukjent i kristenheten. Der er for eksempel nylig utkommet en bok, som har fått en stor leserkrets, skrevet av en av vår tids mest kjente forkynnere. I den boken sies det i forbindelse med dette emnet, at en av de høyeste former for tilbedelse er at en hører på en preken. Forfatteren støtter denne merkelige påstand med å si, at forkynnelsen av ordet vekker sjelens helligste lengsler og begjær. Ingen vil nekte for at forkynnelse av sannheten kan føre personer til å tilbe, men selv et barn vil se forskjellen på å tilbe og å høre på en fremstilling av sannheten. Når Guds sannhet forkynnes, overbringer tjeneren et budskap fra Gud til dem som hører på. Når vi tilber derimot ledes vi inn i Guds nærhet for der å frembære vår beundreing og lovprisning. De to ting er derfor nødvendigvis helt forskjellige i sin karakter.

Bønn er heller ikke tilbedelse. En som ber om en ting, er ikke en tilbeder. Om jeg for eksempel går til kongen med et bønneskrift, så blir jeg fremstilt for ham i denne karakter. Går jeg derimot til ham for å hylle ham, da er jeg ikke lenger en som ber om noe. Når jeg derfor forener meg med andre troende i bønn og forbønn, så treder vi frem for Gud som de, som ber om spesielle velsignelser; men når vi bøyer oss for ham i tilbedelse, da gir vi, vi tar ikke imot noe. Vi er ikke for hans ansikt fordi vi trenger noe, men vi bøyer oss med hjerter som strømmer over av beundring.

Takksigelse er kjernen i tilbedelse og står i nøye forbindelse med den. For takksigelsen er en følge av at en har mottatt velsignelser enten når det gjelder timelige ting eller ved forløsningen. Å fatte Guds nåde, som slik tjener oss ved å velsigne oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus, tvinger oss til å utøse vår takksigelse i hans nærhet. Dette fører nødvendigvis til at vi grunner på den karakter og egenskap hos Gud, som slik gleder seg ved å omgi oss med bevis på sin kjærlighet og omsorg. Vår takksigelse går da over i tilbedelse.

Men betraktet for seg, og etter den betydning tilbedelsen har, taper vi i tilbedelsen oss selv og våre velsignelser avsyne; vi er opptatt med hva Gud er i seg selv, og hva han er for oss som den som er åpenbart i Kristus. Under den Hellige Ånds ledelse hever vi oss over oss selv og betrakter Gud i alle hans forskjellige egenskaper og herligheter, for selv om " ingen noen gang har sett Gud; den enbårne Sønn, som er i Faderens skjød, han har forklaret ham" Joh.1,18. Overveldet av hans hellighet, majestet, kjærlighet, barmhjertighet og nåde kan vi ikke annet enn å bøye oss ved hans føtter, idet vi i og ved vår Herre Jesus Kristus gir ham vårt hjertes hyllest.

Vi vil forstå dette klarere, dersom vi betrakter den undervisning Skriften gir om dette. Kvinnen i Samaria spurte Herren om hvor en skal tilbe. I sitt svar gikk han langt utover det hun spurte om. " Jesus sier til henne: Tro meg, kvinne ! den time kommer da dere hverken skal tilbe Faderen på dette fjell eller i Jerusalem. Dere tilber det dere ikke kjenner, vi tilber det vi kjenner; for frelsen kommer fra jødene; men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet; for det er sådanne tilbedere Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber ham, bør tilbe i ånd og sannhet " Joh.4,21-24. For det første viser Herren her tydelig, at der etter dette ikke vil være noen spesiell plass for tilbedelse på jorden. Jerusalem hadde vært det hellige sted, hvor Guds tempel hadde stått - det sted som hans folk gikk til år etter år fra alle kanter av landet. Les Sal.122. Men som følge av deres forkastelse av Kristus, ble deres hus som inntil da hadde vært Guds hus, latt øde Mat.23,37-39. Siden den tid har der aldri vært et materielt Guds hus på jorden. Menigheten er nå Guds bolig i Ånden Ef.2,22, og plassen for vår tilbedelse er nå (slik det ble forklart i vårt forrige brev) innenfor forhenget i Guds umiddelbare nærhet.

For det andre sier Herren, hvem som kan tilbe, nemlig de som tilber Faderen i ånd og sannhet. Slike tilbedere vil Faderen ha. Det vil si, bare troende. Bare de som Gud i sin nåde søkte, slik som denne samaritanske kvinnen, som Sønnen søkte og fant, og som Faderen vil føre nær til seg som barn - bare slike kan tilbe Faderen i ånd og sannhet. Paulus påstår det samme, når han sier: " For vi er de omskårne, vi som tjener (eller:tilber) Gud i hans Ånd og roser oss i Kristus Jesus og ikke setter vår lit til kjød " Fil.3,3. Dette er karaktertrekk som bare tilhører de troende. Ja, Heb.10 lærer oss, at det er umulig for noen å tre nær til Gud, før deres synder er borte for hans ansikt. I Heb.11,6 sies det dessuten :" Men uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som treder frem for Gud , må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham." I tillegg må det nevnes at ingen andre enn troende har Guds Ånd Rom.8,14-16;Gal.4,6. Ingen andre kan tilbe i ånd eller i Guds Ånd.

Selv om denne sannhet er fremstilt i Skriften på en tydelig måte, er det nødvendig at den understrekes gang på gang. I den offentlige " gudstjeneste " blir det nemlig ikke gjort forskjell på troende og vantro. Uansett om de er frelst eller ikke, opfordres alle til å forene seg i de samme bønner og i de samme lovsanger, idet en fullstendig glemmer disse tydelige ord, at bare " de sanne tilbedere " kan tilbe Faderen i ånd og sannhet.

For det tredje betegner Herren tilbedelsens karakter. Den må være " i ånd og i sannhet ". Å tilbe " i ånd " er å tilbe i overensstemmelse med Guds virkelige natur og i kraft av det samfunn, som Guds Ånd gir. Åndelig tilbedelse står slik i motsetning til former og seremonier og all den religiøsitet, som kjødet kan fremvise. Å tilbe Gud " i sannhet " er å tilbe ham i lys av den åpenbarelse, som han har gitt av seg selv. Samaritanene tilba Gud hverken i ånd eller i sannhet. Jødene tilba Gud i sannhet, så langt dette kan sies om en åpenbarelse som ikke var fullstendig, men de tilba ham på ingen måte i ånd. For å kunne tilbe Gud er begge deler nødvendige. Ham må tilbes etter den sanne åpenbarelse av seg selv ( det vil si: " i sannhet " ) og etter hans egen natur ( det vil si: " i ånd " ).

Men åpenbarelsen av Gud kommer til oss i Kristi person og i forbindelse med hans verk; for Gud ble fullt ut åpenbart ved korset. Kristi død er derfor grunnlaget for all kristen tilbedelse, for det er hans dyrebare blod som gir oss rett til å komme inn i Guds nærhet. Da denne død har åpenbart for oss alt hva Gud er, hans majestet, hans hellighet, hans sannhet og hans kjærlighet, så er det ved betraktning av det underfulle offer at våre hjerter, påvirket av Guds Ånd, vekkes til beundring og lovprisning. Tilbedelse står slik på en spesiell måte i forbindelse med Herrens måltid, når vi som Kristi legemes lemmer forkynner hans død. La oss sitere noe en annen har sagt: " Det er umulig å skille sann åndelig tilbedelse og samfunn fra Kristi fullkomne offer av seg selv for Gud. Med det samme vår tilbedelse skiller seg fra dette, og vi taper bevisstheten om Jesu uendelige velbehag for Faderen, så blir tilbedelsen kjødelig - enten en form bare eller en lyst for kjødet."

Dette er årsaken til kristenhetens tilbakegang med hensyn til tilbedelse; for der hvor Herrens måltid har mistet sin rette karakter og plass, fordunkles tilbedelsens utspring og motiv. For Herrens måltid minner oss om hans død, og det er i denne død, at vi ser, hva Gud er for oss, og hva Kristus er for Gud, i tllegg til hans offers uendelige verdi, som vi stilles uten flekk ved i Guds umiddelbare nærhet - i lyset, likesom han er i lyset. Guds nåde og hans evige kjærlighet, i tillegg til Kristi nåde og hans uutslukkelige kjærlighet åpenbares også for oss, idet vi minnes ham som herliggjorde Gud ved sin død på korset, hvor han bar våre synder; og da vi i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, bøyer vi oss i tilbedelse for Gud.

Jeg håper du kan følge denne tanke, som jeg her har antydet for deg.

Din bror i Kristus

E.D.

10 Ordets tjeneste

Kjære ---- !

Det er en høyst merkelig kjensgjerning, at den tjeneste som er alminnelig i kristenhetens " kirker " ikke finner den minste støtte i Guds ord. Hvor nøye en enn undersøker saken, vil en ikke finne at der bare var en mann som tjente i forsamlingen i den første kristne tid. Det nevnes apostler, tilsynsmenn, hyrder, lærere og evangelister, men der er ingen antydning om noe som tilsvarer vår tids prester og predikanter. For alle retninger innen kristenheten - med ett eller to viktige unntak - er enige i sin forståelse av ordets tjeneste. Som regel settes en mann til å ha tilsyn med en " kirke " eller forsamling, og det forventes av ham at han skal undervise, forkynne evangeliet og være hyrde. Kort sagt, det forventes at han skal forene i seg selv tilsynsembedet, en hyrdes, en lærers og en evangelists gaver. Det hender derfor ofte at en mann alene har tilsyn med samme menighet i mange år. Det lar seg heller ikke benekte at de bekjennende kristne gjerne vil ha det slik.

Et spørsmål melder seg: Er dette en bibelsk fremgangsmåte? Du får være overbærende med meg en liten stund, mens jeg forsøker å besvare dette spørsmål etter Guds ord. Jeg behøver neppe minne deg om, at vår velsignede Herre utvalgte apostler, da han var på jorden. Etter sin oppstandelse og himmelfart åpenbarte han seg for Saul og utvalgte ham på en særlig måte til å være hedningenes apostel. Les Ap.gj.9,22-26;1.Kor.15.

Apostlene hadde en eiendommelig og enestående plass, det er alle enige om. De hadde mottatt spesielle nådegaver og en spesiell myndighet. I dette har de aldri hatt noen etterfølgere. Jeg skal ikke oppholde deg lenge ved dette punkt, for med unntak av den katolske kirke og den engelske kirke så vil de fleste være enige i dette. To skriftsteder vil derfor være nok. Peter skriver følgende til troende av sin egen nasjon:" Til de utlendinger som er spredt omkring i Pontus osv. " " Jeg vil og gjøre meg flid for ( dvs. ved å skrive det brevet ), at dere til enhver tid etter min bortgang skal kunne minnes dette " 2.Pet.1,15. Med disse ord overlater han dem til det skrevne ords veiledning - ikke til apostlenes etterfølgere. På samme måte taler apostelen Paulus til de eldste i menigheten i Efesus. Idet han advarer dem mot fremtidens vanskeligheter og farer sier han: " Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord " Ap.gj.20,32. De to store apostler, den ene for de omskårne og den andre for de uomskårne, er altså enige i dette, at menighetens hjelpekilde etter deres bortgang vil være Guds ord. Det er derfor klart, at de ikke ventet etterfølgere i apostelembedet.

Det neste embete er eldste- eller tilsynsembete. Ap.gj.20 viser at disse to navn har samme betydning. Vi leser der, at Paulus " kalte menighetens eldste til seg " Ap.gj.20,17. I sin tale til dem kaller han dem " tilsynsmenn " det vil si, biskopper Ap.gj. 20,28. Der er aldri bare en av disse. Ifølge dette skriftsted var der flere i menigheten i Efesus. Paulus kalte menighetens eldste ( ordet står i flertall på gresk ) til seg. I Ap.gj. 14,23 leser vi at " de hadde valgt eldste ( ordet står i flertall på gresk ) for dem i hver menighet ". I brevet til filippenserne leser vi også om " tilsynsmenn og menighetstjenere " Fil.1,1. Se også Ap.gj.15,23; Tit.1,5.

Når vi nå skal betrakte de nådegavene, som skiller seg fra embetene, kommer vi til " hyrder og lærere " Ef.4,11. Jeg har lenket sammen disse to, fordi Skriften gjør det. I dette skriftsted lenkes de sammen på en slik måte, at det antydes at de forener seg i den samme person. Finner vi disse noen gang omtalt alene, slik at et enkelt individ er innsatt som leder for en forsamling? Nei, men det sies derimot i Ap.gj.13,1 at " i Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere ". Det nevnes ikke mindre enn fem navn. Dersom noen skulle mene at Timoteus og Titus er eksempler på det motsatte, så vil et øyeblikks overveielse fjerne denne vanskelighet. Det sies helt klart, at Paulus lot Titus bli igjen på Kreta, " at du skulle sette det i rette skikk som enda sto igjen, og innsette eldste i hver by " Tit.1,5. Og Timoteus får veiledning når det gjelder de kvalifikasjoner slike skulle ha 1.Tim.3, og det sies at han ikke skulle være " snar til å legge hendene på noen " 1.Tim.5,22. Det vil si til å innsette dem i embetet. Det er derfor helt klart at disse to, Timoteus og Titus, handlet som apostelens representanter og utøvet som slike et tilsyn og hadde i tillegg myndighet til å sette egnede menn til biskops- eller tilsynsembetet. Vi må merke oss, at dette var en myndighet som noen enkeltpersoner hadde. Ingen menigheter hadde slik myndighet. Det var bare apostlene og, som vi har sett, deres representanter som utøvet en slik myndighet. Den ble aldri overført til deres etterfølgere og opphørte selvfølgelig med apostlenes død.

Det gjenstår nå bare en nådegave å betrakte, nemlig evangelistens nådegave Ef.4,11. Den kommer etter " profeter ", som jeg på grunn av dens spesielle karakter ikke tar opp her.Som navnet antyder så er evangelistens oppgave å forkynne evangeliet, og hans tjeneste tar derfor ikke sikte på menigheten, men på verden. Herren beskriver selv evangelistens ansvar når han sier: " Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen " Mark.16,15. Det ville derfor ikke være i overensstemmelse med gavens hensikt om han innskrenket sin virksomhet til en forsamling eller til en enkelt by eller bygd. Derfor sier Paulus om seg selv : "Jeg står i gjeld både til grekere og til barbarer, både til vise og til uvise; således er jeg for min del villig til å forkynne evangeliet også for dere i Rom." Rom.1,14,15.

Vi kommer da igjen til dette spørsmål: Hva er den sanne karakter av ordets tjeneste ifølge Guds ord? For det første vil jeg nevne at den kommer fra Kristus ved Guds høyre hånd, menighetens hode. Han er dens kilde. " Men hver og en av oss er nåden gitt etter det mål som Kristi gave tilmåles med. Derfor sier skriften: Han for opp i det høye og bortførte fanger, han gav menneskene gaver --- Og det er han som gav oss noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, forat de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse, inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde " Ef.4,7-13. Dette fremholder for oss et meget viktig prinsipp. Gavene ble ikke gitt til menigheten, men til menneskene, til gavn for menigheten. Derfor er de som har mottatt dem ansvarlige, ikke overfor menigheten, men overfor Herren. Det er da umulig for menigheten å ordne med hyrder og lærere eller noen av de andre gavene. Det er menighetens ansvar å motta hver enkelts tjeneste, som Herren har sørget for til dens oppbyggelse. Likesom Paulus' apostelembete ikke var " av mennesker eller ved noe menneske " Gal.1,1, så er heller ikke en nådegave det, den er fra den oppstandne Kristus.

Der er en annen og like viktig sannhet, nemlig at gavene bare kan utøves på en rett måte når de utøves i den Hellige Ånds kraft. Den Hellige Ånds nærvær er denne tidshusholdnings mest fremtredende trekk. Han bor i Guds hus, menigheten, og han bor i de troende Joh. 7,39;14,16-17;Ap.gj.2;Rom.8,15-16;1.Kor.6,19;2.Kor.6,16;Ef. 1,13;2,22. Når de troende derfor er samlet, som 1.Kor.12-14 lærer oss, handler han etter sin egen vilje og bruker de forskjellige lemmer på Kristi legeme etter som de har gave til: " For en gis visdoms tale ved Ånden, en annen kunnskaps tale ved den samme Ånd --- Alt dette virker den ene og samme Ånd, idet han utdeler til hver især etter som han vil " 1.Kor.12,8-11. En menneskelig ordning med hensyn til ordets tjeneste er derfor ikke bare i uoverensstemmelse med denne sannhet, men den setter helt tilside Guds Ånds rettighet til å tjene ved hvem han vil. Dette er i sannhet en meget alvorlig ting og noe som en ikke bør betrakte med likegyldighet, selv om det desverre er blitt alminnelig. Ja, den Hellige Ånds tilstedeværelse settes fullstendig ut av betraktning, og menneskelig myndighet og menneskelige fordringer kommer inn i stedet. De fleste kristne forsvarer disse forhold.

Legg nøye merke til at Skriften ikke sier at alle har frihet til å tjene, men at der skal være frihet for den Hellige Ånd til å bruke hvem han vil. Der er stor forskjell på disse to ting. Det første ville være demokrati, og ingen ting er mer fremmed for Guds vilje enn det; det andre medfører opprettholdelsen av Kristi myndighet som Herre i Åndens kraft, der alle legemets lemmer underkaster seg hodet, og fullstendig avhengighet av Guds Ånd når det gjelder veiledning og visdom. I det første er mennesket fremtredende; i det andre erkjenner en Kristi ledelse.

Når vi holder fram disse grunnprinsipper når det gjelder ordets tjeneste, må vi ikke glemme at all sann tjeneste må rette seg etter Guds ord. Dette fremgår tydelig av undervisningen i 1.Kor.14. Apostelen forklarer hvorledes gavene skal brukes, og legger til : " Tror noen at han er en profet eller en åndelig , da skal han skjønne at det jeg skriver til dere, er Herrens bud " 1.Kor.14,37. Forsamlingen har derfor rett til, ja den har ansvar for å dømme om det som fremholdes, er i overensstemmelse med sannheten 1.Kor.14,29, og forkaste alt som ikke består denne prøve. Det overlates altså ikke til menneskets forgodtbefinnende - ordet er et vern mot alt som er av kjødet og ikke av Ånden.

La oss nevne enda en ting. Etter at apostelen har drøftet spørsmålet om gaver og påvist, at uten kjærlighet er selv deres bruk til ingen nytte 1.Kor.12-13, viser han oss at hensikten med deres bruk er at forsamlingen skal bli opbygget 1.Kor.14,3-5. Guds veier er vidunderlige ! Samlet av Ånden omkring den Herre Jesu person for å forkynne hans død, fremkaller han i våre hjerter beundring og lovprisning, deretter tjener han oss gjennom de forskjellige lemmer på Kristi legeme ! Guds Ånd har altså en dobbel virksomhet. Han istandsetter oss til å bære frem lovprisningsoffer, og så tenker han på våre behov og gir visdoms tale eller kunnskap eller formaning, alt ettersom vi har behov for det.

Brevet er allerede langt nok, så jeg må slutte her. Du vil allikevel selv være i stand til å følge tråden selv og bedømme om det som her er fremholdt er i overensstemmelse med Guds ord. " Prøv alt, hold fast på det gode " 1.Tess.5,21.

Din bror i Kristus

E.D.

 

I tillegg til de skriftsteder som jeg har henvist til, ber jeg deg lese Rom.12,4-8;1.Pet.4,10-11.

11 Guds ord 

Kjære --- !

Det er umulig å overdrive betydningen og verdien av Guds ord. Hver eneste troende burde elske det, for det blir ikke sagt for mye når en påstår, at vår vekst i nåde og i kunnskap om vår Herre og frelser Jesus Kristus for en stor del beror på dette. Les for eksempel Sal.119, og du vil se hvordan alle sider av salmistens åndelige liv er bundet sammen med ordet. Enkelte av hans uttrykk kan med rette ydmyke oss, for de åpenbarer den plass som ordet hadde i hans hjerte. Han sier i vers 16: " I dine forskrifter forlyster jeg meg, jeg glemmer ikke ditt ord." Og i vers 24 : " Dine vitnesbyrd er også min lyst; de er mine rådgivere. " Og i vers 47 : " Jeg har min lyst i dine bud, som jeg elsker. " Enda sterkere kommer det til uttrykk i vers97: " Hvor jeg har din lov kjær ! Hele dagen grunner jeg på den. " Og enda en gang i vers 127 : " Derfor elsker jeg dine bud mere enn gull; ja mere enn fint gull. " Job sier noe lignende: " Fremfor min egen lov aktet jeg på hans munns ord " Job.23,12. Fra den tid og frem til idag er det samme karaktertrekk alltid blitt funnet hos alle alvorlige, gudhengivne og åndelige personer. I dette brev vil jeg fremholde for deg noen av de mange sider, som Guds ord har i forhold til de troende.

1. Det er det redskap som den nye fødsel finner sted ved. " Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord " Jak.1,18. " Dere som er gjenfødt, ikke av forgjengelig , men uforgjengelig sed, ved Guds ord, som lever og blir !" 1.Pet.1,23. Herren fremholder den samme sannhet, når han sier, at et menneske må " fødes av vann og Ånd " Joh.3,5. Vann er et velkjent symbol på ordet.

2. Likesom det var redskapet til den nye fødsel, så er det også næring for den nye natur. Peter sier: " Lenges som nyfødte barn etter den åndelige uforfalskede melk, forat dere kan vokse ved den til frelse, så sant dere har smakt at Herren er god ! "1.Pet.2,2-3. Det sies at " Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn " 5.Mos.8,3; Mat.4,4.Ordet er derfor den passende føde og næring for det åndelige liv. Det er det middel som gir oss næring og styrke i Kristus, mens vi vandrer i denne verdens ørken og venter på vår Herre Jesu Kristi komme eller at vi skal fare herfra og være hos ham, som er så mye bedre. Jeg sier " i Kristus ", for Kristus selv er, som du vet, vår føde både under bildet av manna, som landets grøde og som Lammet, stekt ved ild 2. Mos.12. det er bare i Guds ord at han holdes frem for oss i disse forskjellige karakterer. Dersom vi vil sanke manna til daglig bruk, må vi vandre gjennom evangeliene og brevene, hvor han på en spesiell måte fremstilles for oss i denne karakter - som et menneske her nede. Og dersom jeg vil nyte ham som landets grøde - en herliggjort Kristus - blir jeg nødt til å studere brevene ( f.eks. Kol.3; Fil.3 osv.), som fremstiller ham i dette lys. Skriftene er derfo de grønne gressganger, som den den gode hyrde vil føre sin hjord til.

3. Det er vår eneste veileder. " Ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti Sal.119,105. Da Josva skulle føre Israel inn i Kanaans land, sa Herren til ham: " Vær du bare riktig frimodig og sterk, så du akter vel på å gjøre etter hele den lov som Moses, min tjener, lærte deg ! Vik ikke fra den, hverken til høyre eller til venstre, så du kan gå viselig frem i alt det du tar deg fore ! Denne lovens bok skal ikke vike fra din munn, men du skal grunne på den dag og natt, så du akter vel på å gjøre etter alt det som står skrevet i den; da skal du ha lykke på dine veier, og da skal du gå viselig frem " Jos.1,7-8. Og i det Nye Testamentet så vel som det Gamle pekes det overalt på Guds ord som vår eneste rettesnor på vår vandring gjennom vanskelige forhold her. Les Ap.gj.20,32; 2.Tes.3,14; 2.Tim.3,15-17; 2.Pet.1,15; 1.Joh.2,27; Jud.3 osv.

4. Det er vårt forsvar mot Satans fristelser og kunstgrep; derfor kalles det " Åndens sverd " i Ef.6,17. Vi ser også at det var vår velsignede Herres eneste våpen da han ble fristet. Satan angrep ham på alle måter, men han svarte alltid på samme måte: " Det er skrevet ----- og det er atter skrevet. " Fra først til sist uttrykte han ikke en eneste tanke selv, men hvilte hele sitt forsvar ene og alene på Guds ord. Som følge av dette var Satan helt maktesløs - han kunne ikke ta et eneste skritt fremover - han led nederlag hver gang og måtte trekke seg skuffet og overvunnet tilbake. Når han møtes på samme måte idag er han fremdeles like maktesløs. Han kan ikke røre en lydig og avhengig troende. Måtte hver eneste troende, ja alle troende både ung og gammel, alltid huske på dette !

5. Det er den eneste rettesnor for vår lære og vår ferd. Vi bør derfor prøve alt som holdes frem for oss på ordet. Slik står det i brevene til hver av de syv menighetene: " Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene. " De og deres ferd ble prøvd etter dette guddommelige mål. På samme måte minner apostelen Paulus dem han skriver til om at de har et ansvar til å bedømme alt, som han lærer dem. Se f.eks. Gal.1,8-9; 1.Kor.15,1-11; 2.Tes.2,15; 3,14.

6. Det er et middel til praktisk hellighet. Herren ba på denne måte, da han fremstilte sine egne for Faderen: " Hellige dem i sannheten ! Ditt ord er sannhet " Joh.17,17. Det er bare når vi alltid anvender ordet på oss selv, vår vandel og våre handlinger, at vi mer og mer blir atskilt fra det onde, likesom det også er ved anvendelsen av ordet ved Ånden, at Herren som vår talsmann hos Faderen vasker våre føtter. I sin nåde har han påtatt seg denne gjerning for oss, men vi må ikke glemme at vi på vår side har ansvar for å dømme oss selv ved ordet i Guds nærvær. Hvor mange prøvelser og refselser ville vi ikke ha unngått, hvis vi var mer trofaste i dette ! " Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt " 1.Kor.11,31. " Hvorved skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg etter ditt ord " Sal.119,9. " Mot menneskenes gjerninger har jeg etter dine lebers ord tatt meg i vare for voldsmannens stier " Sal.17,4. Det er bare gjennom Skriften at vi lærer å kjenne Guds vilje, og det er ved å anvende ordet i Åndens kraft at vi på den ene side blir atskilt fra det som er imot hans vilje, og på den andre side blir brakt i samklang med den. Og ettersom dette skjer , kommer vi mer og mer inn i helligheten, som bare kan sees i sin fullkommenhet i den herliggjorte Kristus ved Guds høyre hånd.

7. Til sist vil jeg minne deg om hvordan Herren lønner lydighet mot sitt ord. " Jesus svarte og sa til ham: Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Fader skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham " Joh.14,23. Legg merke til hvor stor velsignelse som er avhengig av at vi holder hans ord ! Vi legger merke til at der er en betingelse her. At Faderens kjærlighet i dette skriftsted og at Faderen og Sønnen kommer til oss og tar bolig hos oss, er knyttet til en betingelse. Han sier videre i det neste kapittel: " Dersom dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Faders bud og blir i hans kjærlighet " Joh.15,10. Jeg vil bare sitere et sted til, og det er fra den siste bok i Bibelen, hvor han sier: " Og se, jeg kommer snart. Salig er den som tar vare på de profetiske ord i denne bok " Åp.22,7. Han venter altså ikke bare at vi skal akte høyt de meddelelser han har gitt oss, men også at våre hjerter med glede skal være lydige mot hvert ord som går ut av hans munn. Ja, han har gjort vår lydighet til det største uttrykk for vår kjærlighet. " Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud " Joh.14,15.

Av dette korte overblikk over anvendelsen av Guds ord og vårt ansvar med hensyn til det, vil du i hvert fall skjønne hvilken betydning det har for den troende. Jeg vil så tillate meg å komme med noen praktiske bemerkninger, som kanskje kan være til nytte for deg og for andre unge troende. For det første vil jeg understreke at det er viktig å være godt kjent i Skriften. Jeg ville ikke kunne avvise en fristelse på samme måte som Frelseren gjorde det, hvis jeg ikke kjente det skriftsted som imøtegikk fristelsen. Det ville også kunne forekomme mange tilfeller hvor jeg kunne fare vill, ganske enkelt fordi jeg ikke viste at Herren hadde gitt tilkjenne sin vilje om disse ting i sitt ord. En av den troendes første plikter er derfor å studere Guds ord. "Min sønn! Dersom du tar imot mine ord og gjemmer mine bud hos deg, så du vender ditt øre til visdommen og bøyer ditt hjerte til klokskapen, ja, dersom du roper etter innsikt og løfter din røst for å kalle på forstanden, dersom du leter etter den som etter sølv og graver etter den som etter skjulte skatter, da skal du forstå Herrens frykt og finne kunnskap om Gud. For Herren er den som gir visdom, fra hans munn kommer kunnskap og forstand" Ordsp.2,1-6. I denne ånd må du ransake og systematisk studere skriftene, dersom du skal bli "duelig til all god gjerning" 2.Tim.3,17. Jeg sier ikke: Les ingen andre bøker, men dette sier jeg: La bibelen være din beste venn, og innskrenk det du leser så mye som mulig til selve skriften og til slike bøker som vil hjelpe deg til å forstå Skriften. Det burde være hver eneste troendes hovedmål å gjøre seg kjent med Guds tanker og Guds vilje . For det andre vil jeg råde deg til i stillhet å tenke over det du leser. "Lathet steker ikke sin fangst" Ord.12,27 Den late finner behag ijakten, men når han så har funnet noe, så er han tilfreds. Mange leser ordet på den måten. De liker å lære sannheten å kjenne, og så slår de seg til ro med dett og taper slik velsignelsen. I det tidligere siterte skriftsted sa Herren til Josva: "Denne lovens bok skal ikke vike fra din munn, menn du skal grunne på den dag og natt" Josva 1,8. (Les også Sal.1,2; 119,97; Ord.22,17-18; 1.Tim.4,15) For det er ved stille betraktning i Herrens nærhet, at du erfarer ordets sødme, skjønnhet og kraft. Du må derfor ikke forsømme noen anledning til å tenke på et skriftsted som du har lest. Og til slutt, husk på at du alltid er avhengig av Guds Ånd for å forstå Guds ord. "For hvem iblandt mennesker vet hva som bor i mennesket, uten menneskets ånd, som er i ham? Således vet heller ingen hva som bor i Gud uten Guds Ånd; men vi har ikke fått verdens ånd, vi har fått den Ånd som er av Gud, forat vi skal kjenne det som er gitt oss av Gud" 1.Kor.2,11-12.

Hvis du leser skriftene på denne måte, da vil du for hver dag som går bli mer og mer kjent med sannheten, og vil da komme i et mer intimt samfunn med Faderen og hans Sønn, Jesus Kristus.

Din bror i Kristus

E.D.

 

 


12 Bønn

Kjære ---- !

Det står nå bare et emne igjen som jeg vil berøre i disse brevene. Jeg skrev sist gang om betydningen av Guds ord, og jeg ønsker nå å skrive til deg om bønn og dens forbindelse med det åndelige liv. Disse to - Guds ord og bønn - står alltid sammen. Slik var det også under vår Herres velsignede virksomhet her nede. Etter en lang dag i tjenesten, leser vi dette: " Men han drog seg tilbake til øde steder og var der i bønn. " " Og det skjedde i de dager at han gikk opp i fjellet for å be, og han var der hele natten i bønn til Gud " Luk.5,16;6,12. Slik var det også da det oppsto en vanskelighet i den første menighet når det gjalt utdelingen av mat. Da sa apostlene: " Det er ikke tilbørlig at vi forlater Guds ord og gjør tjeneste ved bordene --- vi derimot vil holde ved i bønnen og ordets tjeneste " Ap.gj 6,2-4. På samme måte lenker Paulus disse to ting sammen i sin beskrivelse av Guds fulle rustning; for med det samme han har sagt: " og ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord, " så tilføyer han: " idet dere til enhver tid ber i Ånden med all bønn og påkallelse " Ef. 6,17-18.

Der forekommer også direkte formaninger til å be, som for eksempel: " Vær vedholdende i bønnen ! " " Be uavlatelig " Rom. 12,12; 1.Tes.5,17. Se også Luk.18. Dersom du leser innledningen til Paulus brev, vil du se, hvordan han selv ba. Hvis du betrakter hans virksomhet i Apostlenes gjerninger, så kunne du kanskje tro at han aldri drev med annet enn å tale; men om du leser i hans brev, så kunne du tro at han aldri gjorde annet enn å be. Han var vel den som kom nærmest Herrens eksempel i utrettelig arbeid, men han fant ut, ja lærte at han bestandig måtte vente på Gud i bønn. På samme måte er bønnen en nødvendighet for hvert eneste Guds barn. For i oss selv er vi svake og hjelpeløse, helt avhengige av ham, og bønn er kun et uttrykk for dette. Når vi er avhengige av Gud i alle ting, så tvinger selve behovet oss inn i hans nærhet, og siden vi ved Kristus har fri adgang på grunn av den plass og det slektskapsforhold, som vi nyterså " treder vi frem med frimodighet for nådens trone, forat vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid " Heb.4,16.

1. Herren lærer oss hvordan vi skal be. Da han talte med sine disipler om sin bortgang, sa han: " Og hva som helst dere ber om i mitt navn, det skal jeg gjøre --- Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, så vil jeg gjøre det " Joh.14,13-14. I dette er to ting innbefattet. Kristi navn er vår rettighet til å komme frem for Gud, frem for Faderen, og dette minner oss om at vår rettighet til å trede frem er Kristus alene. Dette burde gi oss tillit. Dersom vi bare tenkte på oss selv, våre feil og vår uverdighet, da ville vi aldri våge oss inn i Guds nærhet, men når vårt blikk er rettet på Kristus, hva han er i seg selv, hva han er for Gud og hva han er for oss, og når vi vet at vi treder frem for Gud etter hans uendelige velbehagelighet, da forstår vi at Gud finner velbehag i oss - i vår adgang, vårt rop og våre bønner. Vi føler oss da oppmuntret til å gå inn for Guds ansikt og utøse våre hjerter for ham hver gang nød og prøvelser kommer i vår vei.

Men å be i Kristi navn er mer enn at vi i hans navn har rettighet. Det er at vi fremstiller oss for Gud med hele dette navns verdi og myndighet. Om jeg for eksempel går til banken med en sjekk, da gjør jeg krav på det beløp som står på sjekken i dens navn som står på. Og når jeg fremstiller meg for Gud i Kristi navn, så fremlegger jeg min begjæring etter dette navns verdi for Gud. Derfor sier Herren: " Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, så vil jeg gjøre det ", fordi det gir Guds hjerte glede å oppfylle et slikt ønske. Løftet er absolutt og uten begrensninger, av den enkle grunn, at ikke noe kan begjæres i Kristi navn uten å være i overensstemmelse med Guds vilje. Vi kan nemlig ikke bruke hans navn i forbindelse med ønsker som ikke frembringes i våre hjerter av hans egen Ånd.

2. I det neste kapittel gir Herren oss videre undervisning om det samme emnet. " Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det " Joh.15,7. Vi kan sette dette sammen med et annet skriftsted: " Og dette er den frimodige tillit som vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, da hører han oss " 1.Joh.5,14. Her heter det etter Guds vilje, som jo utelukker alt som ikke er av den karakter. Men Herren sier: " Hva dere vil ", og dette viser oss en svært viktig side ved bønn. I dette tilfelle er der betingelser: " Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere." Det vil si, dersom vi blir i Kristus og alltid husker på at vi er avhengige av ham i alt - at uten ham kan vi intet gjøre - og hans ord blir i oss og danner oss etter hans egen vilje og danner Kristus i oss, så uttrykker vi nødvendigvis hans egne tanker og ønsker. Derfor blir " hva vi vil " i et slikt tilfelle " etter hans vilje ". Det er også innlysende , at bønnens kraft hos oss er avhengig av vår åndelige tilstand. Dette er et fast prinsipp. Apostelen Johannes sier: " Dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, da har vi frimodighet for Gud, og det vi ber om, det får vi av ham; for vi holder hans bud og gjør det som er ham til behag " 1.Joh.3,21-22. Jakob sier at: En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning " Jak.5,16. Dette er av stor betydning, for når vi forsømmer vår åndelige tilstand og derved taper samfunn med Gud, så blir våre bønner kalde og livløse og utarter seg til en gjentagelse av kjente sannheter og gamle uttrykk. Det blir da bare en død form; ordene uttales for å tilfredsstille samvittigheten, men siden de ikke uttrykker hjertets trang eller sjelens lengsel etter Gud, finner de ingen gjenklang og bringer ingen velsignelse med seg. La oss vokte oss for en slik tilstand, som jo ofte er begynnelsen til åndelig frafall, som vil føre sjelen ut i det som vanærer Kristi navn, hvis ikke Guds nåde griper inn og gjenoppretter en.

Bønn utrykker seg på mange måter. For det første har Herren gjort oss til ett med seg i sine egne lengsler. Ja, vårt samfunn med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus 1.Joh.1,3. Gud gjør derfor regning med vår kjærlighet, og at vi deltar i det som er dyrebart for hans eget hjerte. Han har latt sin interesse bli vår, og han vil derfor at vi skal ta den med i vår bønn. Hvilket privilegium at vi kan betrakte alle hans hensikter, slik som de fremstilles for oss i ordet- at vi med glede kan se deres utvikling, og at de alle sammen har sitt midtpunkt i Kristus og herligjør hans navn! Dersom vi er i stand til å innta denne vidunderlige stilling, så skal vi i sannhet hverken mangle emner eller drivkraft til bønn.

3. I bønn kan vi utrykke alle våre behov. "Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres begjæringer komme frem for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse; og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus" Fil.4,6-7. Dette ord er desto merkeligere, da det forekommer i det kapittel der apostelen forsikrer oss:" Og min Gud skal etter sin rikdom fylle all deres trang i herlighet i Kristus Jesus" Fil. 4.19. Men selv om vi har denne tillit, vil Gud at vi i barnets sanne frihet skal bære våre begjæringer frem for ham, og selv om han ikke lover at han i alle tilfeller vil oppfylle dem, forsikrer han oss om at hans fred skal bevare våre hjerter. Det er på denne måten vi lærer å vise Gud en uforbeholden tillit, og at der oppstår et intimt samfunn med ham. I overensstemmelse med dette sier salmisten:" Sett deres lit til ham til enhver tid, dere folk! Utøs deres hjerte for hans åsyn !" Sal.62,9. Peter sier: " Kast all deres sorg på ham ! for han har omsorg for dere " 1.Pet. 5,7.

4. Det må tilføyes at Guds ord sterkt understreker troens forbindelse med bønnen. Herren sier: " Alt det dere ber om og begjærer, tro bare at dere har fått det, så skal det vederfares dere " Mark.11,24. Og etter at Jakob har formant oss til å be Gud om visdom, sier han: " Men han be i tro, uten å tvile " Jak. 1,6, og " troens bønn skal hjelpe den syke " Jak. 5.15. På samme måte leser vi i Hebreerbrevet: " Men uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som treder frem for Gud, må tro at han er til, og at han lønner den som søker ham "Heb.11,6. Dette er lett å forstå, for det er sikkert at Gud har rett til å vente av oss, at vi stoler på hans kjærlighet, hans karakter og hans ord, når han så fullt har åpenbart seg i sin Sønns person. Derfor ville det vanære hans navn om vi trådte frem med tvil. Og likesom han gjør rekning på vår tillit og tro, vil han også at vi skal stole på hans trofasthet og kjærlighet. Herren minner sine disipler om, at " deres Fader vet hva dere trenger til, før dere ber ham " Mat.6,8. Paulus taler om: " Han som ikke spartesin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle ting med ham?" Rom. 8,32. Da han gav sin egen Sønn, den aller største gave og det aller største bevis på sin kjærlighet, så danner dette et grunnlag som vi kan hvile på i den fulle visshet, at han ikke vil nekte oss noe godt, men at han gjerne velsigner oss etter sitt eget hjerte og etter sitt kjennskap til våre behov.

5. Til slutt vil jeg nevne, at all virkelig bønn må være i den Hellige Ånds kraft. Les Rom.8,26-27; Fil.3,3; Judas 20. På samme måte som han er kraften til all åndelig virksomhet, er han det også til bønn. Vi er altså helt avhengige av den Herre Jesus for vår adgang til Gud, avhengige av den Hellige Ånd for kraft til å be og avhengige av Gud for å få de velsignelser vi ber om. Lovet være hans navn !

Jeg vil ikke fortsette lenger, men la meg allikevel inntrengende få be deg om å holde ved i bønn. Å sette regler for bønnetider og hvor ofte en bør be, det har ingen rett til å gjøre. Allikevel kan du være sikker på en ting - du kan ikke be for mye. Og dersom du bor i Guds nærhet, så vil du både ha trang til og finne anledning til bønn. Vårt ansvar er å be uten opphold, idet vi stadig kjenner vår avhengighet av og behov for Guds nåde. Vi blir slik alltid kastet på Gud, og hjertet vil nyte frihet i hans nærhet. Og da vil hans mange velsignelser og den rike nåde vi får som svar på våre bønner, stadig gi oss nye grunner til takksigelse og lovprisning.

Din bror i Kristus, E.D.

 

Copyright © Biblecentre.org :: Free for personal use
Publication only with prior permision from Biblecentre