Den Troendes Evige Trygghet

Henry Allan Ironside

Kan en troende noengang gå fortapt?

Det er blitt bekjentgjort at jeg vil tale til dere om et emne som har forårsaket en god del splid blant Guds folk. Jeg vil ta som utgangspunkt - ikke akkurat som tekst, fordi vi skal se på en hel del skriftsteder - Rom. 8:38-39: «For jeg er viss på at hverken død eller liv, hverken engler eller krefter, hverken det som nu er eller det som komme skal, eller noen makt, hverken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» Dette er det guddommelige svar på spørsmålet i vers 35: «Hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet?» Det betyr at når vi er blitt kristne, når vi har kjent Kristi kjærlighet, - når vi er blitt rettferdiggjort ved tro, hvem er det da, hvilken makt er det da som kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Og når det gjelder svaret, hvor utfyllende, hvor klart, uten en skygge, uten en tvil, uten et ubesvart spørsmål når apostelen sier at hverken død eller liv skal kunne skille! Kan du tenke deg noe som hverken er innebefattet i død eller liv? Hverken død eller liv skal skille!

Altså, ingen usynlige makter kan skille den troende fra Kristus, «hverken engler eller krefter». Disse uttrykk er brukt om og om igjen i det Nye Testamente, spesielt i brevene om englehæren, gode og dårlige. Da vår Frelser oppsto fra de døde så tilintetgjorde Han makter og myndigheter, det vil si at Han overvant de hærskarer som ledes av Satan. Derfor kan vi slutte at englene som det her henvises til er gode engler, og at makter og myndigheter antakelig er onde engler. Men det er ingen ting som gode engler ville gjøre, og ingen ting som onde engler kan gjøre som vil føre til at den troende adskilles fra Kristus. Og videre sier han: «Hverken det som nu er eller det som komme skal.» La meg igjen få spørre: Kan du tenke deg noe en troende kunne gå igjennom som hverken er i det som nu er eller det som komme skal?

Og den Hellige Ånd sier at hverken det som nu er eller det som komme skal, skal kunne skille oss fra Kristi kjærlighet. Og som om ikke det var nok så uttrykker Han helt generelt at «hverken høyde eller dybde (ingenting i himmel eller helvete), eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» Det ser ut for meg som om vi er ganske sikre dersom vi er troende i den Herre Jesus Kristus.

Evig trygghet - Hva det betyr

Når vi taler om den troendes evige trygghet, mener vi at når en synder er blitt født på ny ved Ordet og Guds And, i samme øyeblikk som han mottar et nytt liv og en ny natur, er blitt delaktig i guddommelig natur, når han er blitt rettferdiggjort fra enhver anklage innfor Guds trone, så er det absolutt umulig at det menneske noen gang igjen skulle bli en fortapt sjel. Når jeg har sagt dette, så la meg også si hva vi ikke mener når vi taler om den troendes evige trygghet. Vi mener ikke at det nødvendigvis er slik at dersom en sier at han er frelst, dersom han går frem under et møte, trykker talerens hånd, og sier at han tar imot den Herre Jesus Kristus som sin Frelser, at dette menneske er evig trygg. Det betyr ikke at fordi om en melder seg inn i en kirke eller sier en trosbekjennelse. blir døpt, går til nattverd, eller tar del i kristent arbeide, at denne person er trygg for alltid. Det betyr ikke at fordi om en er i besittelse av visse gaver, og bruker disse gaver i kristent vitnespyrd, at denne person nødvendigvis er evig trygg.

Vår Herre Jesus Kristus sa til sin tids mennesker som vi finner det i Matteus 7:21-23: «Ikke enhver som sier til meg: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje. Mange skal si til meg på hin dag: Herre! Herre! har vi ikke talt profetisk ved ditt navn, og utdrevet. onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn? Og da skal jeg vidne for dem: Jeg har aldri kjent eder, vik bort fra meg, I som gjorde urett!»

Slike mennesker må altså ha vært meget aktive i det som kalles kristent arbeide - de har talt, de har drevet ut onde ånder, det vil si at de har vært slik at andre mennesker har lunnet frihet fra satanisk makt ved hva de har gjort i Jesu navn, de har forkynt med sin munn, de har utrettet mange underfulle gjerninger, likevel blir de den dag å finne blant de fortapte. Når de henviser til sin store virksomhet og alvor i sitt kristne vitnespyrd, så sier Herren til dem: «Jeg har aldri kjent eder». Legg merke til at Han ikke sier: «Jeg kjente dere tidligere, men dere forspilte min gunst, og derfor kjenner jeg dere ikke lenger». Han sier: «Jeg har aldri kjent eder».

Kristi får

Du husker hvordan Han taler om sin egne i Joh.10: 27-30: «Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg, og jeg gir dem evig liv, og de skal aldri i evighet fortapes, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min Fader, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Faders hånd. Jeg og Faderen, vi er ett». Om sine egne sier Han: «Jeg kjenner dem». Om disse andre sier Han, på tross av deres virksomhet, på tross av alt de har utrettet «Jeg har aldri kjent eder». Dette er en meget alvorlig ting. Dette gir svar på et spørsmål som ofte blir stilt oss. Jeg vet ikke hvor mange ganger mennesker har kommet til meg med et hypotetisk tilfelle som dette: «Ta et menneske som blir medlem av en kirke, som sier at han er frelst, som i mange år har vært meget aktiv i kristent arbeide, kanskje søndagsskolelærer, kanskje en eldste eller en menighetstjener, kanskje predikant, men som etter en del år i vedholdende kristen ferd og virksomhet snur ryggen til det hele, går tilbake til verden, i det han forkaster kristendommen, og nå fullstendig fornekter det evangelium han en gang forkynte. Hvordan passer dette med læren om den troendes evige trygghet?» Dette vedkommer likke saken i det hele tatt. Apostelen Johannes viser oss hvordan vi skal forstå et tilfelle som dette. Han sier i sitt første brev, kap.2,vers 19: «De er gått ut fra oss, men de var ikke av oss, for hadde de vært av oss, så var de blitt hos oss, men det skulle bli åpenbaret at ikke alle er av oss», eller bokstavelig: at de ikke i det hele tatt var av oss.

Det betyr at det er mulig å gjøre alle de tingene jeg har nevnt og likevel ikke være gjenfødt. Det er fullstendig mulig å slutte seg til en forsamling, å bekjenne å være en kristen, det er mulig å ta del i de kristne forordninger, å lære og å tale uten å være født på ny. Dersom en lærer og taler sannheten, så vil det gi gode resultater, og vil være til gagn for mennesker uavhengig av om predikanten er ekte eller ikke, for det er sannheten Gud bruker. Selv følgelig kan Han benytte sannheten med større for del når den blir forkynt av en hellig mann enn av en skinnhellig. Ikke desto mindre så bruker Gud sin sannhet uavhengig av hvem som fremholder den. Dette forklarer hvordan mennesker kan gjøre mektige gjerninger i Kristi navn uten å være født på ny.

Kristi ene offer

Når vi sier at den troende er evig trygg i den Herre Jesus Kristus, så bygger vi dette på en rekke vitnespyrd i Skriften. For det første, så bygger vi det på fullkommenheten av Kristi ene offer på korset. Personlig, så kan jeg ikke forstå hvordan tenkende mennesker, lært av Guds Hellige Ånd kan nøye lese Hebreerbrevet og likevel ikke se at gjennom hele brevet, så er de mange offer under loven satt i kontrast til vår Herre Jesu Kristi ene offer. Det som spesielt kaller på vår oppmerksomhet er dette: Under loven, så behøvde en israelitt et nytt syndoffer hver gang han syndet. Videre så skulle nasjonen hvert år feire den store Forsoningsdagen, da et nytt offer ble fremstilt for Gud for folket. Hvorfor? Fordi disse offer aldri kunne ta bort synd, de bare dekket over syndene for en tid. Men vi blir fortalt i Hebreerbrevet kap. 10 at da Jesus Kristus kom inn i verden og ofret seg selv uten lyte til Gud, så hadde Hans offer en evig virkning. Vers 14 gjør dette fullstendig klart: «For med ett offer har Han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget.» Fullkomne for hvor lenge? «Å», sier noen, «så lenge som vi er trofaste.» Nei, det er ikke hva det står. «- har Han for alltid gjort dem fullkomne.» Hvorfor? Fordi offeret er fullt ut tilstrekkelig.

Jeg er sikker på at mine brødre som benekter læren om den troendes evige trygghet ikke er klar over at når de gj ør det så ringakter de Kristi fullbrakte verk og de setter praktisk talt Kristi offer på linje med ofringene av okser og bukker i det Gamle Testamentes tidshusholdning. Jeg er viss på at de ikke har til hensikt å gjøre dette, for jeg tror de elsker sin Herre like så visst som jeg elsker Ham, og de mener ikke å vanære Ham. Men de er redd for at denne lære vil forårsake at mennesker blir uaktsomme når det gjelder deres liv, og derfor forkynner de muligheten av at et menneske kan miste sin frelse etter at han en gang er blitt rettferdiggjort ved tro. Men de følger ikke denne tanke til sin logiske slutning, de forstår ikke at dette i virkeligheten er å fornekte vår Herre Jesu Kristi fullbrakte verk.

Vi er evig frelst fordi Kristi offer forblir.

Da jeg kom til den Herre Jesus Kristus, og satte min lit til Ham, så var det ikke bare alle mine synder frem til den . dagen jeg ble omvendt Han tilga, men alle mine synder ble tatt bort for evig. Som ung troende var jeg under en forkynnelse som fikk meg til å tro følgende: Jeg trodde at i det øyeblikk jeg tok imot Kristus ble alle mine synder inntil da tilgitt, og at Gud ga meg en ny start. Hvis jeg nå kunne klare å leve et plettfritt liv helt til min død så ville jeg komme til himmelen, men hvis jeg ikke klarte å holde det rent, så opphørte jeg å være en kristen, og jeg måtte bli omvendt på nytt. Hver gang dette hendte så var min fortid under Hans blod, men jeg måtte selv holde livet rent I fremtiden. Hvor vanærende overfor Gud er ikke en slik oppfattelse av Kristi forsoningsverk!

Dersom Jesu blod bare renset bort de av mine synder som jeg hadde begått før min omvendelse, hvilken mulighet ville det da være for at de synder som jeg har bekjent etter min omvendelse skulle bli tatt bort? Det eneste grunnlag som Gud kan tilgi synder på er det som Jesus på korset tilveiebrakte for dem alle, og når jeg setter min lit til Ham, så blir hele Hans verk godskrevet meg.

Hva med fremtidige synder?

En dame kom en dag til meg og sa: «Jeg forstår ikke dette. Det er ikke vanskelig å forstå at Kristus døde for de synder jeg hadde gjort før min omvendelse, men nå forteller du meg at Kristus også døde for de synder jeg ennu ikke har begått?»

Jeg sa: «Hvor mange av dine synder var ennu i fremtiden da Kristus døde på korset?»

Spørsmålet lot til å forvirre henne for et øyeblikk, men så lyste hun opp og sa: «Hvor dum jeg må ha vært! Selvfølgelig var alle mine synder fremtidige da Jesus døde for meg. Jeg hadde ennu ikke begått noen av dem. »

Gud så alle dine synder og Han la alle dine misgjerninger på Jesus. Da du tok imot Ham i tro, ble du derfor rettferdiggjort fra alt. Kanskje du sier: «Men da gjør det jo ingen ting om en troende synder?» Det er et annet spørsmål, og det ville tatt en hel kveld å fordype seg i dette, men her er poenget:

I det øyeblikk du tar imot den Herre Jesus som din Frelser er ditt ansvar som en synder overfor dommens Gud forbi for alltid. I samme øyeblikk begynner imidlertidditt ansvar som et barn overfor sin Far i himmelen. Dersom du nå som et barn skulle synde mot din Far, så vil Gud ta seg av dette, men som en Far, og ikke som en Dommer. Denne sannhet skulle ikke trenge nærmere forklaring, og den motsier ikke det jeg nu er i ferd med å fremføre. Det forklarer enkelte ting som forvirrer mennesker når de står overfor denne lære.

Åndens utholdenhet

For det annet, så bygger vi læren om den troendes evige trygghet på Guds Hellige Ånds utholdenhet og allmakt. Les det første kapitel av Filippenserbrevet. Etter å ha takket de hellige for deres samfunn med ham i evangeliet fra den første dag og inntil nå, så sier han: «Og jeg er fullt viss på dette at Han som begynte en god gjerning i eder, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.» Legg merke til dette. Hvem var det som begynte den gode gjerning i deg, du som er en troende i den Herre Jesus? Guds Hellige Ånd. Det var Han som overbeviste deg om synd, det var Han som fikk deg til å sette din lit til Kristus, det var Han som gjennom Ordet fortalte deg at du var frelst, det er Han som har likedannet deg med Kristus etter at du tok imot den Herre Jesus. Etter på denne måten å ha tatt seg av deg i nåde, så har den Hellige Ånd ennå en bestemt oppgave å gjøre. Hans oppgave er nå å likedanne deg helt med den Herre Jesu Kristi billede, og Han begynner ikke en oppgave i deg som Han ikke har til hensikt å fullføre. «Og jeg er fullt viss på dette at Han som begynte en god gjerning i den Hellige Ånd hadde makt nok til å bryte ned din eder, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.» Dersom motstand mot Gud den gang du var en synder, og å gjøre slutt på din vantro og ditt opprør, tror du da et øyeblikk at Han ikke har makt nok til å bøye din vilje som en troende, for på den måten å fullføre det verk Han har begynt?

Jeg tror at alle hellige, alle som virkelig tilhører Gud skal til slutt komme til himmelen. Hvis derimot et menneske bare for en tid fører en bekjennelse og siden oppgir det hele - da vil han ikke komme til himmelen fordi han fra først av aldri var blitt født på ny. Den guddommelige nåde har aldri virket noen forandring i dette menneske. På den annen side, grunnen til at en troende holder ut inntil Jesu Kristi dag finner vi ikke i noen som helst slags utholdenhet i ham selv. Hva jeg tror, og hva Guds Ord klart lærer er den Hellige Ånds utholdenhet. Når Han begynner en gjerning, så gir Han aldri opp før den er fullført. Det er dette som er vår tillit.

Erfaring og tro

For 43 år siden ledet Guds Ånd meg til troen på den Herre Jesus Kristus. Siden den gang har det vært både opp og ned med meg. Jeg har høstet forskjellige erfaringer, men det herlige er dette at Guds Hellige Ånd aldri har gitt meg opp. Enkelte ganger har jeg vært egensindig og stridig og uvillig til straks å bøye meg for Gud og bekjenne min egensindighet og stridighet, og da erfarte jeg at min himmelske Far måtte tukte meg, og Han tuktet meg helt til jeg var villig til å bekjenne min feil slik at samfunnet med Ham kunne bli gjenopprettet. Men jeg var Hans barn like mye mens jeg ble tuktet som jeg var det etter at tukten hadde bevirket gjenopprettelse av samfunnet. Ditt barn opphører ikke å være ditt barn fordi om du tukter det, og fordi du vil det skal vokse opp til å bli veloppdragent. På samme måten tror vi på Guds Hellige Ånds utholdenhet, at Han vil fullføre en påbegynt gjerning.

En ny skapning

For det tredje, så bygger vi læren om den troendes evige trygghet på det faktum som den nye skapning representerer. I 2. Kor. 5:17 leser vi: «Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt.» Dette verset kan også oversettes slik: «Derfor, dersom noen er i Kristus, så er dette en ny skapning, det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt!»

Hva menes det med «en ny skapning»? Det betyr at en gang var vi døde, en gang var vi fullstendig fortapte og ruinerte. Hvordan ble vi det? Prøv nå å følge meg. Det var ikke på grunn av noen gjerning vi hadde gjort. Du kom ikke inn i denne tilstand av åndelig død på grunn av noe du har gjort. Du ble heller ikke fortapt på grunn av noen handling du har gjort. Men hvorfor ble du da regnet blant de fortapte? Fordi du, da du ble født inn i denne verden ble du født inn i den gamle skapning, som den første Adam var hoved for, og hvert barn av Adams rase kommer fortapt inn i denne verden, og med en dødsdom over seg. Og så leser vi i det samme kapitel, vers 14-15: «For Kristi kjærlighet tvinger oss, i det vi har oppgjort dette med oss selv at én er død for alle, derfor er de alle død.»

Den første og den siste Adam

La meg forsøke å gjøre dette klart. Se på den første Adam, hovedet for den gamle skapning, han ble satt på en prøve i Edens have. Hele verden var representert i ham, - du var representert i ham, jeg var representert i ham. Som Guds And sier om Levi: «Han (Levi) var ennu i sin fars (Abrahams) lend den gang da Melkisedek møtte ham» (Hebr. 7:10.), slik var hver eneste en av oss representert i Adam da den gamle skapning ble satt på prøve. Adam falt, og Gud sa: «Den dag du eter av det, skal du visselig dø.» Som en følge av dette fall så ble den gamle skapelse underlagt døden, og hvert eneste menneske som er blitt født inn i verden siden den gang er også underlagt døden. Aldri er noen blitt født der hvor den første Adam begynte, unntagen vår Herre Jesus Kristus, og Hans fødsel var overnaturlig. Derfor var vi alle døde og fortapte fordi vi var født under den gamle skapning, men se hva som hendte: Vår Herre Jesus Kristus kom inn i verden. Skriften omtaler Ham som «det levende Ord», og Han var fullstendig syndfri. Adam var skapt syndfri men han falt. Jesus kom, den syndfrie, unnfanget ved den Hellige Ånd, født av en jomfru, men Han så mennesker som var underlagt døden, og på korset gikk Han ned i døden, ned dit hvor menneskene befant seg, og Han oppsto i nåde fra døden. Men Han kom ikke opp alene, for Gud har gjort oss levende sammen med Kristus, slik at alle som tror på Ham er brakt opp fra denne dødens tilstand. Som vi en gang tilhørte Adams rase, så tilhører vi nå en ny skapning. Hva gjør Gud for oss nå? Setter Han oss der hvor Adam en gang var og sier: «Oppfør dere skikkelig, så skal dere ikke dø igjen?» Nei, Han setter oss høyere enn Adam noen gang kunne komme uten at det skjedde ved en ny og guddommelig skapelse. Han har «oppvakt oss med Ham og satt oss med Ham i himmelen, i Kristus Jesus» (Ef. 2:6)., og fordi vi tilhører denne nye skapning så kan vi aldri gå fortapt. Du var fortapt fordi hovedet for den gamle skapning falt, og du du fulgte med ham i fallet. Du kan aldri gå fortapt så sant ikke hovedet for den nye skapning faller, og hvis Han faller vil du falle med Ham. Men priset være Gud, Han blir på tronen hvor Gud selv har satt Ham, som et tegn på Hans fullkomne tilfredshet med det verk som Han fullbyrdet.

Du har kanskje hørt om irlenderen som var blitt omvendt, men som ble fyllt av en fryktelig angst for at han en dag skulle komme til å begå en eller annen stor synd, og så gå fortapt. Han gikk på et møte, og der hørte han følgende vers opplest: «I er jo død og eders liv er skjult med Kristus i Gud.» «Ære være Gud!» ropte irlenderen, «hvem har noen gang hørt om noen som har druknet med hodet så høyt over vannet?» Vi er knyttet til Ham, vi tilhører den nye skapning, og derfor skal vi aldri gå fortapt.

Vi eier evig liv, nå

For det fjerde så hviler sannheten om den troendes evige trygghet på det faktum at den troende allerede nå er i besittelse av evig liv. Det er ikke bare slik at dersom vi holder ut til enden så skal vi motta evig liv. I en viss betydning er dette sant, for i en viss forstand er nemlig vårt håp evig, liv. Jeg er en kristen nå hvis jeg tror på den Herre Jesus Kristus, ved troen på Ham har jeg evig liv, men jeg har det i et døende legeme. Jeg venter nå på legemets forløsning, og når den Herre Jesus kommer igjen, skal Han forvandle dette fornedrelses legeme og gjøre det likt sitt herlighets legeme. Da skal jeg motta evig liv i hele dets fylde, med ånd, sjel og legeme helt likedannet med Kristus. I den forstand håper jeg nå på evig liv. Men igjen og igjen og igjen omtaler Skriften den kjennsgjerning at enhver troende allerede nå er i besittelse av evig liv. «For likesom,

Moses opphøyet slangen i ørkenen, således skal Menneskesønnen opphøyes, for at hver den som tror på Ham skal ha evig liv.» (Joh. 3:14-15.) Adam hadde et forbrudt liv, han mistet . sitt liv på grunn av synd. Evig liv kan ikke mistes, ellers ville det ikke være evig. «For så har Gud elsket verden, at Han ga sin Sønn, den enbårne for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. » (Joh.. 3.16). Evig liv er liv som varer evig, og vi har det nå. «Den som tror på Sønnen, har evig liv, men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham» (Joh. 3:36), "Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet» (Joh. 5:24).

Hans får hører Ham

Jeg har med vilje tatt dette punkt til sist, fordi en gj erne tar det for gitt at dette er det første skriftsted som omhandles i forbindelse med dette emne. I Joh. 10 fra vers 27 leser vi: «Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg.» Legg merke til disse tre ting. Den bekjennelse et menneske måtte føre har ingen betydning, for desom han ikke hører Guds Sønns røst så er han ikke en kristen, og derfor kjenner Frelseren ham ikke som sin egen. Uansett hvilken bekjennelse han fører, dersom han ikke følger den Herre Jesus Kristus så er han bare en hykler og en bedrager. Utvendig sett, så følger han kanskje en liten stund slik som de apostelen Peter taler om som har kjent rettferdighetens vei og så vender seg bort. «Det er gått dem som det sanne ordspråk sier: Hunden vender seg om til sitt eget spy, og den rensede so velter seg i søle» (2. Peter 2:22). Dersom denne hund noen gang var blitt gjenfødt og var blitt et får og dersom denne so (gris) noen gang var blitt forvandlet til et lam, så ville ingen av dem ha gått tilbake til urenheten, men hunden forble en hund, og grisen forble gris. De var bare blitt renvasket og aldri gjenfødt, og derfor gikk de tilbake til de gamle ting. Men med Kristi får er det annerledes. «De følger meg», sier Jesus. Vær forsiktig. Bekjenn ikke at du er et av Hans får hvis du ikke følger Ham. Dette er virkelighets-prøven. Det er mange mennesker som sier: «Den og den gang ble jeg omvendt, jeg gikk frem og undertegnet en erklæring.» Du kan gjøre alt dette og likevel være evig fortapt. Hva du behøver er en ny fødsel, og når du er født på ny får du et nytt liv, og når du har fått det nye liv så elsker du å følge Jesus, og hvis ikke du gjør det er du ikke en kristen. Ta dette til deg. Undersøk den grunnvoll du bygger på.

En farlig lære

Det blir sagt: «Hvis du forkynner denne lære om den troendes evige trygghet så. vil mennesker si: Da spiller det altså ingen rolle hva jeg gjør, jeg kommer til himmelen likevel! » Det spiller en meget stor rolle hva du gjør. Dersom du ikke kan oppføre deg skikkelig, så viser det at du ikke er en virkelig kristen. Jeg vet at en virkelig kristen kan feile, men forskjellen kan du se i Peter og Judas. Peter feilet, og feilet stort, men han var ekte, og et blikk fra Jesus fikk ham til å gå ut og gråte bittert, hans hjerte var sønderbrutt ved tanken på at han hadde vanæret sin Herre. Men Judas derimot som fulgte Herren nesten tre og et halvt år, var en djevel hele tiden, han var en tyv og søkte bare sin egen interesse. Han var til og med kassereren for de tolv, han hadde pungen, men vi leser at han «tok det som ble lagt i den» (Joh. 12:6). Til sist ble han overveldet av samvittighetsnag, - ikke av oppriktig anger, og hva var resultatet? Han gikk bort og hengte seg. Han var aldri et Guds barn. Du vil innse at det er en veldig forskjell mellom en kristen og en falsk bekjenner.

Rettferdiggjort av tro

«Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg, og jeg gir dem evig liv.» Tror du det? Jeg forstår ikke hvordan mennesker kan lese et slikt bibelord som dette, og så tale om at en kristen kan miste sitt liv. Det ville ikke være evig hvis det kunne mistes. «Og de skal aldri i evighet fortapes, og ingen skal rive dem ut av min hånd.» Ordet som er brukt her på gresk er meget sterkt, og kan oversettes: «De skal aldri, nei aldri fortapes.» Det er umulig, det er utenkelig at en som har evig liv noen gang skal fortapes. «Min Fader, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Faders hånd.» Her er jeg, en stakkars, fortapt synder, men Herren i sin nåde tar meg opp og frelser meg, og jeg er i Hans hånd. Og nå legger Faderen sin hånd også rundt meg, og j eg er altså i Faderens og i Sønnens hånd og selv ikke djevelen kan få tak i meg hvis han ikke kan åpne disse hender. Kan du tenke noen større trygghet enn å være i hendene til Faderen og til Sønnen? «Aldri fortapes» - «evig liv» - hvilke herlige ord dette er! Vær ikke redd for denne Guds egen sannhet, like så lite som du er redd for begynnelsen av evangeliet, nemlig at Gud kan tilgi og rettferdiggjøre en skyldig synder ved tro på den Herre Jesus Kristus. Mennesker forsøker å slå vakt rundt denne sannhet ved å si: «Ja, du er rettferdiggjort ved tro hvis du har nok gode gjerninger å legge til den.» Det er ikke sant, for det er ved tro alene du har evig liv, og gode gjerninger vil springe ut av dette. Når du vet at du har evig liv, så vil vissheten om dette fylle ditt hjerte med kjærlighet til Kristus, slik at du vil forsøke å leve til Hans ære.

Innvendinger

Nå vil det være forskjellige skriftsteder som vil komme i lesernes tanker, og de vil si: «Det han har sagt synes logisk nok, men hva med det og det skriftsted?» La meg få si at det ikke er et eneste skriftsted som vil komme i dine tanker som ikke denne taleren har overveiet omhyggelig om og om igjen. Jeg har ikke i én tale tid til å behandle alle disse, men jeg kan forsikre at jeg har grunnet på dem alle med største omhu, uten å ha funnet noe som kan sette dette til side: «Hverken død eller liv, hverken engler eller krefter, hverken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, hverken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» Når du har et klart, bestemt og positivt skriftsted, så la ikke et skriftsted som er uklart for deg, som er vanskelig å forstå, eller som synes tvetydig holde deg fra å tro det positive utsagn: «Den som tror på Sønnen har evig liv.» Det er fordi jeg har en slik frelse å tilby mennesker, fordi Gud har sendt meg for å forkynne en frelse som denne til syndere at jeg tillitsfullt kan innby mennesker å komme til Jesus, for jeg vet at hvis de kommer i levende forbindelse med min Frelser, så vil Han gjøre dem til sine for evig.