Johannes, Den Elskede Disippel

Hugo Bouter

slik vi finner hami Johannes' evangeliet

'En av disiplene, den som Jesus elsket, satt ved Jesu og lente seg mot Ham.'

Johannes' evangelium 13,23

1. Johannes - og hans kall

Selv om Herren utpekte tolv disipler eller apostler, ble tre av dem, Peter, Jakob og Johannes, spesielt privilegerte. De var blant de første disiplene, og ble kalt av Herren til å ha en spesiell plass i Hans nærhet. Han lot dem få følge Seg inn i Jairus' hus. Han tok dem med Seg på forklarelsens berg. Han besvarte deres spørsmål ved å lære dem om de siste dager. Disse tre disiplene var også med Ham til hagen i Getsemane. Derfor var disse vitner til spesielle hendelser, og var "øyenvitner til Hans storhet" (2. Pet. 1,16).

Jakob og Johannes var brødre, sønner av Sebedeus. Herren gav dem navnet Boanerges som betyr "tordensønner" (Mark. 3,17), dette sier oss noe om deres karakter. Alltid rede til å forsvare sin Mesters ære, var de villige til å be ild fra himmelen over samaritanene som ikke ville ta imot Jesus (Luk. 9,49.54). Så de hadde tydeligvis sterke, ærekjære karakterer. Det er klart utfra deres ønske om å få de første plassene ved Herrens høyre og venstre side i riket når det en gang blir åpenbart i herlighet (Mat. 20,21; Mark. 10,35-37).

Disse hendelser vekker ikke akkurat vår sympati for Johannes. Betydningen av hans navn: "Herren er nådig", eller "Herren har vist nåde", synes å stå helt i motsetning til hans karakter som en "tordensønn". Likevel elsket Herren ham og underviste ham i nådens skole. Vi kan være forvisset om at den elskede disippel ble forandret i Herrens nærhet. Hans øyne må ha blitt åpnet mer og mer for Guds storhet, nåde og kjærlighet (Joh. 1,14-18; 3,16).

Johannes hadde en svært spesiell plass som Herrens fortrolige blant disse tre disipler Herren ofte tok avsides. Derfor er denne elskede disippel forbilde for alle som følger Herren. Alle må lære av Ham å bli saktmodig og ydmyk av hjertet (Mat. 11,29), og å vise et totalt annerledes sinn enn det naturlige.

Kristi kjærlighet for Sine

La oss derfor tenke på denne elskede disippel som alltid holdt en lav profil. Og som her, og andre steder ganske enkelt kalte seg den disippel som Herren elsket (Joh. 13,23. 19,26. 20,2. 21,7,20). Hva Skriften sier om Johannes, er i prinsippet sant om enhver som følger Herren. Vi er alle gjenstand for Kristi kjærlighet, Han som elsket oss og gav Seg selv for oss. Selv om denne kjærlighet når ut til alle Hans (Ef. 5,2), og til menigheten i sin helhet (Ef. 5,25), så er den virkelig også personlig. Derfor kunne apostelen Paulus si: "Det liv jeg nå lever i legemet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og gav Seg selv for meg" (Gal. 2,20). Således er vi alle disipler som er elsket av Jesus i videste forstand.

I praksis viser det seg likevel at vi trenger en viss åndelig vekst for å kunne tale om vårt forhold til Herren på denne måte. Vi må lære å holde en lav profil, og ikke fremheve oss selv eller vår vaklende kjærlighet til Ham. Når vi det gjør, vil vi oppdage mer og mer av Hans bunnløse kjærlighet til oss. Det eneste som teller er Hans kjærlighet til oss. Vår kjærlighet til Ham er ufullkommen og variabel, mens Hans kjærlighet til oss er solid og uforanderlig. Den er sterk som døden (Høys. 8,6). Herren Jesu død beviser styrken i Hans kjærlighet til oss. Han elsket sine egne inntil enden (Joh. 13,1). Vi kan glede oss i denne kjærlighet nå, fordi den er blitt utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt (Rom. 5,5). Vi vet at Hans attrå og kjærlighet er rettet mot oss, til tross for hva vi er: "Jeg hører min elskede til, og til meg står Hans hu" (Høys. 7,10).

I lys av denne guddommelige kjærlighet, blir alt annet ubetydelig. I så henseende er det også på sin plass å merke seg at det greske ordet "agape" er brukt for Herrens kjærlighet til Johannes. Dette ordet tilkjennegir alltid guddommelig kjærlighet, som mer har sitt opphav i Gud selv, enn i noe attraktivt i oss. Gud elsker oss fordi Han er kjærlighet. Det samme kan sies om Den Herre Jesu kjærlighet til Sine. Han har åpenbart rekkevidden av denne kjærlighet i at Han elsket Sine egne inntil enden. Til tross for manglende forståelse fra disippelens side, forble Han i Sin kjærlighet. Dette beviste Han til fulle ved å gi Seg selv i døden på korset.

I Johannes' evangeliet er der fire plasser hvor Johannes er kalt den disippel som Jesus elsket. Bare et av disse steder er det greske ordet "filos" brukt (Joh. 20,2), som har betydningen "hengivenhet" eller "følelse over for" i seg. Herren var virkelig hengiven til denne elskede disippel. Kontrasten mellom Peter og Johannes i hvert av disse Skriftsteder er bemerkelsesverdig, siden det understreker Johannes' enestående stilling enda mer. Vi vil betrakte den elskede disippel i den øvre sal, ved korset, ved den tomme grav og ved sjøen i Galilea.

2. På den øvre sal

Joh. 13,23

Like ved Jesu side

Johannes 13 bringer oss til det øvre rom hvor Herren vasket disiplenes føtter og holdt påsken sammen med dem. Her finner vi Peters impulsive og heftige opptreden, så vel som den ytterst sørgelige hendelsen om at Judas forrådte Ham. Dette i kontrast til Johannes' verdighet og fred ved Jesu side (v.23). Uttrykket "ved Jesu side (el. favn)", tilsier at Johannes inntok en privilegert plass ved Herrens høyre side. Han lente seg tett inntil Jesus, i Herrens umiddelbare nærhet, en trygg og intim plass. Joh. 13,23 minner os om Joh. 1:18 hvor vi finner samme uttrykk I den greske tekst og I mange oversettelser. Kristus var i Faderens favn, nærmest Faderens hjerte (NEB). Han var den evige Sønn, og da Han var i Faderens favn, var Han også i stand til å forklare Ham.

På samme måte som Sønnen er gjenstand for Faderens kjærlighet, er nå disippelen gjenstand for Herrens kjærlighet (se også Joh. 17,26). Også vi kan nyte en plass hos Ham, like inntil Hans hjerte - akkurat som Johannes. Det vil merkes på oss, for vissheten om Herrens kjærlighet gir oss fred og forstand. Derfor kunne Johannes forbli rolig midt i tumultene Herren forårsaket ved å si at en av disiplene skulle forråde Ham. Dessuten hadde Johannes en bedre plass enn Peter til å kunne spørre Herren om hvem Han talte, og til å vinne forstand i denne vanskelige situasjon. Han hadde direkte kontakt med Herren.

Johannes 13 er forresten et kapittel med store kontraster. Kristi kjærlighet førte Ham til slave-plassen blant Sine disipler. Og på den måten korrigerte Han deres selvopptatthet og egenkjærlighet. Kristi lys åpenbarte Judas' hjerte fullt av mørke, og han gikk ut i natten ("Men det var natt" v.30). I Peter ser vi heftighet, og senere kjødets svakhet. I Judas ser vi dets fullstendige råttenhet. Peter forstod ikke Herren, og var ikke i stand til å følge Ham på lidelsens vei. Judas ville aldri bli omvendt, og ble en brikke i Satans hånd.

Midt i denne forvirring, like før Han skulle lide, ser vi hvordan Jesus lente seg rolig til bords for å ete og å tale med sine disipler. Johannes, den elskede disippel, delte lykkelig denne fred i Herrens nærhet. Selv om lidelsene kastet sine skygger, kunne ingen ting forstyrre hans fredfulle samfunn med Herren.

Plassen som Johannes hadde i Herrens nærhet er et bilde på vår egen stilling. Midt blant en fiendtlig verden som har forkastet Kristus, har vi en plass i Hans nærhet -atskilt fra verden og løftet over uroen i våre omgivelser. Der er vi sammen med Ham i "den øvre sal", og gleder oss i uforstyrret samfunn med Ham, samtidig som Han gir oss fred og deler Sine tanker med oss. Akkurat som Johannes kunne glede seg med fred og fikk del i Herrens tanker, gir samfunnet med den himmelske Kristus sann fred og kunnskap om Guds tanker. Som elskede disipler vet vi at vi har en bedre del enn denne verden - en del med Herren i himmelen (Joh. 13,1 og 8). For vi har all åndelig velsignelse i himmelen i Ham (Ef. 1,3).

O, Herre Frelser, Du vår trøst,

Du har oss elsket og gjenløst.

Vår hvile Du alene er,

Forblir om alle svikter her.

Behovet for renselse

Fotvaskingen er en forutsetning for å ha del med Herren som Hans disippel. Denne vaskingen er et bilde på den rensende virkning av Guds Ord (se Ef. 5,26). Det er nødvendig å bli renset fra det som besudler oss på jord, om vi ønsker å ha samfunn med Herren og å finne oss knyttet til Ham i den plass Han nå innehar hos Faderen. Foruten den fullstendige engangsrenselse som vi mottok i den nye fødsel (Joh. 13,10), finner vi i Skriften tre eksempler på stadige, gjentagende renselser.

1. Fotvaskingen som vi finner den her, er nødvendig for å ha del med den himmelske Herre og for å nyte hvilen ved bordet med Ham.

2. For å stå som prester i helligdommen, må vi vaske våre hender og føtter i karet i forgården, som Arons sønner gjorde (2. Mos. 30,17-21). Det betyr at, før vi går inn i Guds nærhet med vårt lovprisningsoffer og vår tilbedelse, må vi la alle våre gjerninger og forhold bli renset av Guds Ord.

3. Om vi som troende vil vandre atskilt fra ondt på veien til vårt himmelske hjem, trenger vi rensende vann, akkurat som israelittene i ørkenen
(4. Mos. 19).

Derfor la oss bli overbevist om nødvendigheten av å bli renset i vannet i Ordet, og villig underkaste oss det. For Herren sa: "Dersom Jeg ikke vasker deg, har du ingen del med Meg!" (Joh. 13,8).

3. Ved Jesu Kors

Joh. 19,26

Følgene av korset

Etter at Herren Jesus var tatt til fange og dømt til døden, møter vi igjen den elskede disippel ved korset. Kun en håndfull av dem som fulgte Herren ble igjen der. De andre hadde flyktet. Herren fant ingen trøstere i Sin dødsangst (Salme 69,20). Johannes var likevel en av de få trofaste (Joh. 19,25-27). I motsetning til Peter som benektet å være en disippel av denne mann som bar våre sorger, fulgte Johannes trofast sin Herre på lidelsens vei. I begynnelsen etter Herrens pågripelse, fulgte Peter Herren sammen med Johannes. (I kapittel 18, vers 15 er han kalt "den andre disippel". Noen mener det var Nikodemus el. en annen.) Peter manglet åpenbart utholdenhet i å følge Herren på Hans fornedrelses vei. Dette viser både hans svakhet og troverdigheten av ordene Herren hadde talt til ham, at han ikke kunne følge Ham nå (kap. 13,36-38).

Men Johannes forble trofast, og stilte seg på Herrens side enda til i denne time av usigelig skam og dypeste lidelse. Hva fikk ham til å gjøre det? Trolig var det de lykkelige timene på den øvre sal som gav ham styrke til å møte lidelsens prøvelse. Nå ble det synlig hvor sterke båndene egentlig var mellom Herren og Hans elskede disippel. Det er selvsagt viktig for oss som Kristi etterfølgere å lære av eksempelet Johannes er. Et liv i fortrolig samfunn med Herren i herligheten, er absolutt nødvendig, om vi skal følge Ham i en verden som har forkastet Ham. Vårt samfunn som vi ved Den Hellige Ånds kraft har med Herren i det høye - "på den øvre sal" -, gjør oss i stand til å følge den forkastede Frelser i Hans fottrinn her på jord og leve Ham nær.

Det er virkelig svært viktig å innta vår plass ved Jesu kors. For der kan vi lære ganske mye. Der ser vi Ham henge som Syndebæreren, Han som døde for våre synder, ved at Han bar dem i Sitt legeme på korset (1. Pet. 2,24). Der ble Han også gjort til synd for oss, for at vi i Ham skulle bli rettferdige for Gud (2. Kor. 5,21). Det store spørsmålet om våre synder, og synden som bor i oss ble der gjort opp. For ved at Kristus ofret Seg for synden, fordømte Gud synden i kjødet (Rom. 8,3). Derfor er vi ved korset befridd både fra våre synder og syndens kraft. Da vi nå er satt fri fra syndens og dødens lov, vandrer vi etter Ånden. Vårt syndige kjød ble fordømt i Kristi død, og fikk der sin definitive slutt. Det gamle menneske ble korsfestet med Kristus for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skulle være slaver under synden (Rom. 6,6).

Dette betyr at korset i en betydelig utstrekning er avgjørende for en kristens stilling. Ved korset lærer vi også at vi er blitt løst fra loven. Vi er døde for loven, og er nå bundet til en annen, til Ham som er oppstått fra de døde (Rom. 7,4-6) .

Dette betyr selvfølgelig ikke at en kristen er en lovløs person, for han er under Kristi lov (1. Kor. 9,21; Gal. 6,2). Hans livslov er Kristus, som ved Ånden

gjør oss i stand til å imøtekomme denne høye standard. Sinailoven krevde av israelittene at de skulle elske sin neste som seg selv. Kristi lov -kjærlighetens lov -utfordrer oss til å vandre i Hans fotspor, og enda til gi våre liv for brødrene (1. Joh. 3,16).

Når vi leser Galaterbrevet, vil vi se at korset har endret vårt grunnforhold til loven, til vårt syndige kjød og til verden som vi lever i (Gal. 2,19-20; 5,24; 6,14). Den troende er korsfestet for verden, for verden og mørkets makt som behersker den, ble dømt ved Kristi kors (Joh. 12,31; 16,11; Kol. 2,15). Korset ble grunnlaget for forlikelsen, ikke bare av de forløste, men av alle ting i himmel og på jord. Ved Kristi blod vil hele skapningen bli brakt tilbake til Gud (Kol. 1,20-22).

Nye familiebånd

Ved korset lærer vi også, at som vår korsfestede Herres disipler, er vi ikke alene i denne verden. Vi er knyttet til hverandre, og kan bistå hverandre. Dette er klart vist oss i eksempelet til Maria og den elskede disippel. På korset laget Kristus et nytt bånd mellom Sin mor og Johannes: "Da nå Jesus så Sin mor og den disippel som Han elsket, stå der, sa Han til Sin mor: Kvinne, se det er din sønn! Deretter sa Han til disippelen: Se, det er din mor! Og fra den stund tok disippelen henne hjem til seg" (v.26-27).

Disse tredje ord vår Herre ytret på korset minner oss om Hans ord til Maria i begynnelsen av Hans tjeneste. Hvor annerledes de var: "Hva har jeg med deg å gjøre, kvinne?" (Joh. 2,4 -1930 oversettelsen). Ved den anledning måtte Han formane henne, fordi Han i Sin tjeneste bare kunne gjøre Seg avhengig av Sin Faders vilje. Etter nå å ha fullført Sin oppgave og Sin Faders vilje, ønsker Han å trøste henne og å lette hennes sorg. Mens Han selv gikk gjennom de hardeste lidelser, var Han opptatt med henne og hennes lidelse. Det at Maria visste at døden var i ferd med å skille dem, må som et sverd ha gjennomboret hennes sjel (se Luk. 2,35). Derfor ønsket Herren at Johannes, den elskede disippel, skulle fylle den tomme plassen. Ved fra den time av å ta seg av Maria, oppfylte han den døende Frelsers ønske.

Disse nye familiebånd illustrerer våre gjensidige bånd som disipler til en forkastet Herre. Troende er knyttet til hverandre gjennom det fullbrakte verk på Golgatas kors. Herren selv knyttet oss der sammen i kjærlighet, og skapte svært sterke samfunnsbånd Sine løskjøpte imellom. Vi utgjør én familie, én husholdning, for Faderen kaller oss Sine barn. Det kommer ikke som noen overraskelse, at Johannes i sitt første brev har så mye å si om Guds husholdning, og slektskapsforholdene innen denne nye familie. Er vi Guds barn, er vi født av Gud, og må derfor åpenbare Ham i en verden som ikke kjenner Ham. Slektskapet skulle kunne merkes av de guddommelige kjennetegn: Gud er lys og Gud er kjærlighet (1. Joh. 1,5; 4,8.16).

Innenfor denne husholdning finnes der forskjellige forhold, både innbyrdes oss imellom og til Herren. Johannes taler om alle de troende som barn av Faderen, men han skiller også mellom fedre i Kristus, unge menn og småbarn (1. Joh. 2,12-27). Innenfor disse forhold gitt oss av Herren, må vi ta vare på hverandre og hjelpe og bistå hverandre. Ved Sin død knyttet Han oss ikke bare sammen med Seg, men også med hverandre.

4. Ved Den Tomme Grav

Joh. 20,1-10

Vitner til Kristi oppstandelse

Johannes, den elskede disippel, vitnet ikke bare om Kristi korsfestelse, men også om Hans oppstandelse fra de døde. Ved Kristi tomme grav møter vi på ny Johannes og Peter sammen. Maria Magdalena hadde brakt nyheten om at Herrens legeme var blitt tatt ut av graven. Så hadde Simon Peter sammen med den elskede disippel som Jesus elsket, løpt til hagen hvor graven var. Jeg formoder Peter gjorde det med beven p.g.a. hans forhold til Herren som han hadde fornektet. Det var nemlig enda ikke gjenopprettet, men skulle bli det når Herren selv viste seg for ham (Luk. 24,34; 1. Kor. 15,5). Noe senere ble hans forhold som en Herrens tjener, også blant disiplene, gjenopprettet (Joh. 21). Derfor løp ikke Peter så fort som Johannes, selv om begge, nysgjerrige som de var, løp til graven.

Johannes, drevet av sin kjærlighet til Herren, var først framme (v.4). Når han bøyde seg og så inn, oppdaget han at linklærne lå der (v.5). Fra ordbruken i den greske grunnteksten forstår vi at han så nøye etter om han kunne oppdage noe, for her måtte der være noe av stor interesse (se Jakob 1,25; 1. Pet. 1,12). Likevel var linklærne det eneste han så -Herrens legeme var borte.

Johannes gikk imidlertid ikke inn i graven, men ventet på kameraten sin. Så snart han kom, gikk Peter -som alltid var impulsiv -inn i graven. Han så ikke bare linklærne som lå der, men også "at svetteduken, . . . ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen på et sted for seg selv" (v.7). Dette var et tydelig bevis for Herrens oppstandelse. Som en sa det: "Etter Sin oppstandelse brettet Herren linklærne og svetteduken sammen, og la dem hver for seg -ikke i hast, men rolig og sindig -akkurat som en som bretter pent sammen sitt nattøy etter en god natts søvn." Fremdeles var ikke dette tilstrekkelig for Peter til å kunne tro at Kristus var oppstått. Han undret seg bare over det som hadde skjedd (Luk. 24,12). Her ser vi igjen kontrasten mellom Peter og Johannes, for om den siste er det sagt at han trodde etter å ha gått inn i graven (v.8).

Så feilet også Johannes, for han ble ikke der og ventet for å møte Den oppstandne. Han og Peter gikk til sine hjem da de forlot graven. Enda til Maria Magdalena overgikk den elskede disippel i hengivenhet til Herren, for hun ble ved graven. Hun gikk ikke hjem, for hun ønsket å møte Herren, til tross for at hun bare kunne tenke på Ham som Den som døde. Hennes hengivenhet ble belønnet, for Maria var den første som ble forunnt å møte Den oppstandne Kristus. Hun fikk lære Ham å kjenne i denne nye karakter -som Den som er oppstått fra de døde, og som snart ville gå opp til Sin Fader (v.11-18).

Kristi oppstandeles store betydning

Det er viktig å betrakte disse erfaringene som apostlene hadde som historiske vitnesbyrd om oppstandelsen. Det tegner også et bilde av disiplenes åndelige vekst. Deres vekst i kjennskapet til Herren er et bilde på vår egen vekst i troen og i kunnskapen om vår Herre og Frelser Jesus Kristus (2. Pet. 3,18). Det er én ting å se Kristus som Den korsfestede og ta parti for Ham. Noe annet er det å kjenne Ham som Den oppstandne, og være seg bevisst å være forbundet med Ham i denne nye egenskap.

For å bli frelst, må jeg først feste mine øyne på den korsfestede Kristus og i tro motta Ham som døde på korset i mitt sted da Han bar dommen for mine synder. Dernest må jeg i mitt hjerte tro at Gud oppvakte Ham fra de døde (Rom. 10,9). For Kristus ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse (Rom. 4,25). Det er derfor Paulus sier at "Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd" (Rom. 8,34).

Hva var det nå som gjorde Kristi oppstandelse så enestående? Hva var det fornemste ved oppstandelsen i sammenlikning med korsets betydning? Korset var en nødvendighet for å fjerne våre synder, og for å dømme synden i kjødet. Det er faktisk en negativ virkning, selv om korset også har en positiv side: Det er det synlige bevis på Guds kjærlighet og nåde. Oppstandelsen, derimot, var klart positiv, siden noe helt nytt kom for lyset -idet Kristus la døden bak seg for evig, gikk Han inn i en ny verden. Etter at Han ved Sin død hadde løst syndens problem, oppstod Han som den store Seierherre over Satan, synd og død. Som sådan ble Han Hode for en ny skapning av hvem de troende er førstefrukten (Kol. 1,18; Jakob 1,18).

Siden Kristus er den førstefødte av de døde, er Hans egne knyttet til Ham som førstefrukt. Vi er korsfestet med Kristus. Vi døde med Ham og ble begravet med Ham. Vi ble også oppreist med Ham til et nytt liv, og til og med satt i himmelen med Ham (Rom. 6,4-6; Gal. 2,20; Ef. 2,4-6; Kol. 2,11-12). Når vi nå er den rike frukt av Kristi verk, kan vi som nye skapninger si: "det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt" (2. Kor. 5,17).

En ånd med Herren

I lys av dette kan vi med Peter og Johannes, så å si, ta vår plass ved Kristi grav, i visshet om at vi er gjort til ett med vår Herre som døde. De to disiplene gikk endog inn i graven, som er nøyaktig det den kristne dåp vitner om: "Vi ble altså begravet med Ham ved dåpen til døden" (Rom. 6,4).

Er vi døpt til Kristi død, fulgte vi Ham også ned i Hans grav, og ble begravet med Ham (Rom. 6,3). Det betyr at vi er blitt forenet med en død og begravet Frelser. Men, det er ikke den fulle og hele sannhet om vår stilling som kristne -der er mer. På samme måten som Maria Magdalena, kan også vi lære å kjenne Herren som Den Oppstandne, som overvant død og grav, og som nå er vendt tilbake til Faderen. Vi er nå også forenet med Ham i Hans nye stilling på den andre siden av graven. For den oppstandne Herre kaller oss Sine brødre, og vi kan kalle Faderen vår Fader (Joh. 20,17). For et formidabelt privilegie!

Nyomvendte mennesker som setter sin lit til Herren Jesus vil ikke øyeblikkelig erfare å se det slik. Vi trenger åndelig vekst for å forstå hvor nært vi er knyttet til den døde og oppstandne Herre. Beretningen om disiplene illustrerer dette. Hvor mye erfarte de i lag med den oppstandne Herre, og hvor snart vokste de i disse femti dagene mellom påsken og pinsen?

Først lærte de å kjenne Kristus som det sanne Påskelam. Deretter ble de kjent med Ham som det sanne førstefrukts Kornbånd. Han stod opp fra de døde på den første dag i uken, dagen da førstefrukten av høstens kornbånd ble ofret til Gud (se 3. Mos. 23). Etter at den oppstandne Herre hadde vist seg mange ganger, ble de vitne til Hans himmelfart førti dager senere. De visste at Han inntok Sin plass som det himmelske Menneske ved Guds høyre hånd (Ap.gj.1). Ti dager senere, på pinsedag, lærte de Ham å kjenne som Han som døpte dem med Den Hellige Ånd, og på den måten bygde Sin menighet (Ap.gj.2).

Når vi leser videre i Apostlenes gjerninger, blir vi bare forundret over apostlenes mektige vitnesbyrd angående den oppstandne og opphøyde Kristus. De visste at de var forent med denne himmelske Herre, og hadde akseptert de klare følgene derav. Så, på den måten var de langt kommet i kunnskapen om Hans person og om virkningen av Hans verk. Selv om de før kjente Kristus etter kjødet, så kjente de Ham nå ikke lenger så (2. Kor. 5,16). Kristus var trått inn i en helt ny og himmelsk sammenheng som Han hadde lagt grunnlaget for ved Sin gjerning på jord.

Paulus gjør seg umak med å utlegge for oss disse nye og himmelske forhold. Han lærer oss mer om dette å være forenet med den oppstandne og opphøyde Herre. Alt dette begynner med at vi inntar vår plass -slik Johannes gjorde det -ved Jesu kors og åpne grav.

Død med Ham -hvem kan det fatte?

Til Hans grav jeg fulgte med.

Han i himmelen meg satte.

Vi er ett, og Han min fred.

5. Ved Den Galileiske Sjø

Joh. 21,1-25

Jeg vil gjøre dere til menneskefiskere

De kristne er nær knyttet til deres oppstandne og herliggjorte Herre i himmelen. Som Hans etterfølgere må vi tjene Ham på jord inntil Han kommer tilbake. Han er vår Høvding, vår Opphavsmann, fårenes store Hyrde (Heb. 2,10; 12,2; 13,20). Dette kommer tydelig fram i det siste kapittel i Johannes' evangelium, som igjen nevner ham som den elskede disippel. Mens Johannes 19 fører vår oppmerksomhet hen på fellesskapets enhet som etterfølgere av den korsfestede Kristus, og Johannes 20 på vår forening med den begravde og oppstandne Herre, så viser Johannes 21 oss vårt forhold til Herren i himmelen. Det er Han som tildeler gavene og gir oss befaling om å arbeide for Ham inntil den dag da Han kommer igjen (se Ef. 4,7ff). Den fjerde og femte gangen Johannes blir nevnt som den elskede disippel (Joh. 21,7.20) lærer oss noe viktig om stillingen og oppgaven vi har som disipler og etterfølgere av Herren.

Johannes 21 er tydeligvis et etterskrift. I det siste verset i kapittel 20 gis hensikten med dette evangelium: "for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i Hans navn". Kapittel 21 beskriver hvordan Herren gjorde Sine disipler til menneskefiskere, da Han tok dem inn i Sin tjeneste.

Peters initiativ til å dra på fiske på Tiberias-sjøen (v.3) hadde selvsagt med vanlig fisking å gjøre. Tilsynelatende hadde han glemt at Herren ventet at han skulle bli menneskefisker. Herren hadde sagt ham det noen år tidligere, da han kalte de første disiplene (Mat. 4,18-22; Mark. 1,16-20; Luk. 5,1-11). Peter ville gå tilbake til sitt gamle yrke, men hans møte med Kristus forandret alt. Herren brukte den mirakuløse fangsten som basis for Peters gjenopprettelse blant de andre disiplene, og gjeninnsatte ham i Sin tjeneste. Således minner det siste kapittelet av dette evangelium oss om det første kall av disiplene, og gir nytt lys over dette. Den oppstandne Herre gjorde en ny start for Sine etterfølgere, og de lærte avgjort å kjenne Ham som deres Høvding.

I denne beretningen er det interessant hva Johannes 21,14 sier, "Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var oppstått fra de døde." Den første og den andre åpenbarelse for disiplene som hadde samlet seg, er beskrevet i det foregående kapittel. Første gang var Tomas borte, andre gang var Tomas til stede. Foruten disse tre tilfellene, viste også Herren Seg privat for noen, nemlig for Maria Magdalena, for Peter, for Jakob og for de to på veien til Emmaus. Til sammen åpenbarte den oppstandne Herren Seg mer enn tre ganger. Kronologisk var denne tredje åpenbarelse for disiplene som var samlet ved Teberias-sjøen, trolig den syvende åpenbarelse av Herren siden Han stod opp fra de døde (se 1. Kor. 15,5-8).

Denne beretningen lærer oss at vi er helt avhengige av Herrens ledelse i vårt arbeid som Hans disipler. Uten Ham kan vi ingen ting gjøre, og alle våre anstrengelser er forgjeves. Å, for en smertefull leksjon dette kan bli! Under ledelse av Peter, fisket disiplene en hel natt uten å få noe (v.3). Men så i morgendugget, så de en Mann på stranden som de ikke øyeblikkelig gjenkjente. Han spurte dem om de hadde noe å ete (v.5). Noen håndskrifter bruker ordet "kjøtt" eller "mat", mens andre har "fisk." Meningen er noe som kan spises sammen med brød for å gjøre det velsmakende (se v.9).

Kort sagt, Herren spurte dem om de hadde fått tak i noe som helst. De måtte innrømme at all deres anstrengelse hadde vært forgjeves. Fremdeles gjenkjente de ikke den Fremmede. Men Han talte med så mye autoritet, at de adlød Hans bud, og kastet garnet på høyre side av båten. En gang tidligere hadde de kastet ut garna på Herrens ord (Luk. 5,6-7). Utbyttet ble igjen mirakuløst: de kunne ikke lenger dra garna om bord på grunn av det store antall fisk (v.6).

Det er Herren

Oppklaringen kom rett etter, for Johannes som kjente Herren så godt, fordi han hadde vært så tett nær til Ham, skjønte nå umiddelbart at dette måtte være Herren. Han sa til Peter: "Det er Herren!" Nok en gang viser Peter sin impulsive karakter ved å hoppe over bord for å nå Herren så fort som mulig (v.7). Han hadde åpenbart det samme ønske tidligere, da Herren gikk på sjøen (Mat. 14,28). Men de andre disiplene kom, dragende med garnet fullt med fisk på slep, i den lille båten (v.8). I motsetning til det som hendte i Luk. 5, sank ikke båten, og garna revnet ikke. Det var Peter som dro i land garnet fullt av store fisk, hundre og femtitre (v.11). Da de første disipele ble kalt, var han i ferd med å sette garnet i sjøen (Mat. 4,18).

Denne mirakuløse fiskefangst gir oss et bilde av arbeidet disiplene skulle utføre i avhengighet av Herren. De skulle kaste ut evangeliets garn for å samle Guds utvalgte. Og Herren kjenner nøyaktig hvor mange som tilhører Ham. I motsetning til Matteus 13, har vi her bare god fisk.[1]

Som det blir slått fast i Apostlenes gjerninger, hadde Peter en ansvarsfull posisjon i oppgaven med å fiske mennesker. Han kastet så å si evangeliets garn i folkehavet. Da han dro det opp igjen, var det fullt av omvendte, både samaritanere og hedninger (Ap.gj. 8,10.11).

Akkurat som i Ap.gj. 3 og 4, hvor det dreide seg om virket blant det jødiske folk, arbeidet Peter og Johannes sammen i Ap.gj. 8. De hadde vært arbeids-kamerater i deres tidligere yrke som fiskere (Luk. 5,10). I deres nye engasjement fulgte de også Herren I et nært forhold til hverandre, selv om det var med forskjellige oppgaver. Herren henviser til det etter Peters gjenopprettelse. Hver av dem måtte personlig følge Herren hvor som helst Han ville lede dem, og Johannes' tjeneste skulle strekke seg helt til endetiden. Visst er det ikke lett å tjene Herren ved å være en menneskefisker. Vi skjønner at Herren har tid hensikt å utdanne Sine disipler til det. Om vi legger merke til Hans bud, vil resultatet bli bemerkelsesverdig. Men tjeneste i egenvilje ender dårlig (v.5).

Kanskje er denne mirakuløse fiskefangst også en hentydning til den enorme mottakelse forkynnelsen av rikets evangelium skal få blant nasjonene i framtiden. Ved det vil veldige skarer av hedningene bli frelst (se Åp. 7). Dette kommer til å skje etter bortrykkelsen av menigheten, som tror enda de ikke ser. Og etter at levningen av Israel er omvendt, skal de med bitter gråt skue opp til Ham som de har gjennomstunget (Sak. 12,10). I Joh. 20 ser vi menigheten forbilledlig i samlingen av disiplene, og levningen av troende israelitter i Tomas da han så Frelserens gjennomstungne hender og side.

6. Peters gjenopprettelse

Joh. 21,1-25

Elsker du Meg?

Fiskefangsten ble etterfulgt av et måltid sammen med Herren og den offisielle gjenopprettelse av Peter. Herren hadde selv allerede forberedt alt for måltidet. Da disiplene kom i land så de allerede at det glødende trekullet var på plass med fisk over, og brød (v.9). Som vert inviterer Kristus Sine disipler til å ete sammen med Seg. Det hadde Han så ofte gjort i løpet av Sitt opphold her på jord. På dette tidspunkt var alle overbevist om at det var Herren.

Skulle det ikke være noe for oss å lære av dette under vår vandring med Ham? Som Hans tjenere må vi være aktive. Men, å komme og "få mat" sammen med Ham -å ha samfunn med Ham, er også viktig. Vi trenger å styrke og vederkvege oss med alt hva Han har gjort i stand for oss. I Hans nærhet og saliggjørende samfunn, vil vi alltid bli overveldet av Hans storhet og herlighet.

Kullilden måtte vel ha minnet Peter om ilden i yppersteprestens forgård. Mens han varmet seg der, hadde han alvorlig fornektet Herren (Joh. 18,18.25). At Herren stilte Ham tre ganger det samme spørsmål, må ha vært en pinlig påminnelse om hans trefoldige fornektelse. Det vises tydelig av karakteren i spørsmålene. Da Herren på forhånd hadde sagt at alle disiplene skulle ta anstøt av Ham, hadde Peter briljert med at han skulle forbli trofast med Ham til døden (Mat. 26,31-35; Joh. 13,36-38). Som det viste seg, var ikke Peter mer trofast enn de andre -hans hovmod stod for fall.

Derfor spurte Herren ham: "Simon Johannes' sønn, elsker du Meg mer enn disse?" (v.15) dvs. har du guddommelig kjærlighet? Peter kunne ikke annet enn innrømme sin svakhet og svarer forsagt: "Ja, Herre Du vet at jeg har Deg kjær." Og han benytter et annet ord for "elske" enn det Herren hadde brukt. Han måtte innrømme at hans kjærlighet til Mesteren ikke var større enn den var hos de andre. Likevel hadde han virkelig Herren kjær, og var i sannhet hengitt til Ham. Men Herren gjentok Sitt spørsmål hvorvidt han elsket Ham, og Peter svarte det samme (v.16). Så sier Han til ham for tredje gang, idet han låntar ordet for "elske" som Peter to ganger hadde brukt: "Har du Meg kjær?" Nå ble Peter så bedrøvet at han utøste hele sitt hjerte og sa det som det var: "Herre, Du kjenner meg tvers igjennom. Du ser like inn til hjerteroten, og Du vet at jeg virkelig har Deg kjær." Men han måtte innrømme at bare Herrens allvitenhet kunne fatte det: "Herre, Du vet alt, Du vet at jeg har Deg kjær" (v.17).

Denne bekjennelse var tilstrekkelig til Peters gjenopprettelse. Og for at de andre disiplene skulle forstå at Herren igjen ønsket å bruke ham, gav Han ham en bestemt oppgave etter hvert svar. Peter skulle vokte (eller "fø") lammene i Kristi hjord (v.15). Videre skulle han både vokte og fø fårene i hjorden (v.16-17). Hva lammene først og fremst trenger er mat, mens fårene også trenger å bli ført (tilbake) på rett sti.

I den mirakuløse fiskefangsten ser
vi Peters oppgave blant nasjonene forbilledlig. Men i disse versene fra 15 til 17 har vi omsorgen for den jødiske hjord (se Joh. 10,3-4; Gal. 2,7-9; 1. og 2. Pet.). Kjærlighet til Herren Jesus skulle bli motivet for slik tjeneste, som det er for all tjeneste (se 1. Kor. 13). Elsker vi virkelig Herren? Nåvel, da vil Han at vi skal ha omsorg for Hans får.

Peter og Johannes, og deres tjeneste

Så ble Peter underrettet om den pris han ville måtte betale for å være en disippel. Nå var han i stand til å gjøre hva han på den øvre sal ønsket å gjøre, han kunne følge Herren (Joh. 13,36-38). I denne "skole" -på en sti med lidelser -skulle han bli mer og mer lik Kristus, for han skulle ære Gud ved sin død (v.18-19).

Så blir vår oppmerksomhet igjen ført til Johannes, den elskede disippel. Herren bød Peter: "Følg meg!" akkurat som Han tidligere hadde kalt ham til å følge seg (Mat. 4,19). Men, Peter snudde seg og så på Johannes (v.20). Og da han så at den elskede disippel også fulgte Herren, ble han engstelig med hensyn til hva som ville skje med ham. Hva med denne mann (v.21)? Skulle han også dø martyrdøden? Jesu svar til det var: "Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg" (v.22). Johannes fulgte Herren av egen interesse, han behøvde ingen spesiell anmodning om å gjøre det. I denne beretning minner nedskriveren av evangeliet oss om hva som hadde hendt på den øvre sal (v.20). Fordi den elskede disippel hadde innehatt en tillitsfull plass hos Herren, hadde han ingen problemer med å forstå Herrens vilje, og å følge Ham var en selvfølge for ham.

Av dette skriftavsnitt går det klart fram at det å være en disippel er en personlig sak. Selv om vi alle har en felles Mester, må hver og en personlig følge Ham. Vår interesse i hverandre kan lett senke oss ned i aktivitetslag. Derfor formaner Herren uavhengig hver enkelt av oss: "Følg du meg!" Hver disippel har sin spesielle plass og sin spesielle oppgave. Herren er den eneste som avgjør hva som skal skje med andre, og den vei Han fører oss er en god vei. Det betyr ikke at vi skal være uavhengige av hverandre. Det vises av eksempelet til Johannes og Peter, som gjentatte ganger arbeidet sammen i Mesterens tjeneste (Ap.gj. 3,1; 4,13; 8,14). Likevel hadde hver av disse to apostler sin egen plass og tjeneste. Det er klart fra de inspirerte Skriftene de skrev til menighetene.

Vi har allerede sett at apostelen Peter var blitt betrodd å vokte hjorden som Kristus ville føre ut fra den jødiske fårekveen. Dessuten var der andre får som skulle bli lagt til, som ikke var av denne kveen (Joh. 10,16) -troende av hedninger. Som vi kan skjønne av Apostlenes gjerninger, skulle Peter åpne troens dør for dem. Han skulle kaste evangeliets garn ut i "folkehavet", og trekke det i land fullt av god fisk.

Men, apostelen Johannes fikk en helt annen og mindre iøynefallende oppgave. Hans tjeneste var mer rettet mot selve Herrens person. Plassen i Hans umiddelbare nærhet var allerede et vitnesbyrd om det. Johannes skriver om å kjenne Guds Sønn som ble sant menneske, for å gi oss liv -om det evige Ord som ble kjød, og tok bolig iblant oss. Denne kunnskap om Kristus er livgivende og resulterer i et livsfellesskap (Joh. 17,3; 1. Joh. 1,1-4). Sannheten om Jesus Kristus kommet i kjød er den faste grunnvoll som vil bestå. Den består til tross for forfallet i menigheten og dens svikt når det gjelder å leve opp til sitt himmelske kall.

Mens Peters tjeneste var knyttet til den første periode, var tjenesten til Paulus knyttet til blomstringstiden for menigheten, og Johannes' tjeneste knyttes til endetiden. Til den hentyder Herrens meningsfulle ord: "Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer." Johannes' virke skulle omfatte hele tiden fram til Kristi annet komme. Bare tenk på Åpenbaringen, boken som gir innsikt i endetiden, det som skal skje i de siste dager. Tenk også på Johannes' evangelium og hans brev, da de omtaler det som forblir. De inneholder sannheter som ikke lar seg forstyrre av menneskelige nederlag, til det herlighetens øyeblikk når Kristus kommer tilbake. For de taler om det evige liv, som ble åpenbart her på jord, og som nå er vår uangripelige del i Sønnen.

Da Herren kalte sine første disipler, var Peter i ferd med å kaste et garn ut i sjøen, mens Johannes var opptatt med å bøte garn (Mat. 4,18-22; Mark. 1,16-20). De ulike aktivitetene er typiske for de bestemte tjenestene til disse to apostlene. Peter er den som kaster ut garnet: han startet arbeidet med å samle menigheten. Men, Johannes var den som bøtte garna: hans tjeneste førte fram sannheten som var nødvendig for å fortsette arbeidet når vonde krefter truet, og når forfallet var kommet inn i menigheten. Dette ser vi i kampen mot de falske lærere som var i ferd med å få bukt med sannheten om Kristi Person. Han skriver om de mange antikrister som fornekter Kristus kommet i kjød (1. Joh. 2,18; 4,1-3).

Til Han Kommer

Endelig lærer Johannes' eksempel oss, at vi som disipler skal se fram til Herrens komme. Én tjener må, som Peter, gi sitt liv på grunn av sitt vitnesbyrd. En annen får om mulig, som Johannes, bli her inntil Herren kommer. Vi kjenner ikke hvilken vei Herren har stukket ut for oss. Alt avhenger av hva Han vil: "Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer." (v.22). Hver og en av oss må personlig følge Herren og tjene Ham mens vi venter på Hans nær forestående komme, som også er vist i liknelsen om de ti pund: "Driv handel med dem til jeg kommer igjen" (Luk. 19,13).

Kanskje vil Herren la oss være her inntil Han kommer. Da skal vi som lever og blir tilbake bli forvandlet, og rykket opp sammen med de døde som er oppstått, for å møte Herren i luften (1.Kor. 15,51-52; 1.Tess. 4,15-18). Johannes representerer den første gruppe, personene som vil bli tilbake inntil Kristi komme. Peter representerer den andre gruppe, de som har dødd, men, som vil bli oppreist når de hører Herrens røst.

De siste vers av Johannes 21 slår fast at den elskede disippel er forfatteren til evangeliet. "Det er den disippel som vitner om dette og har skrevet dette. Og vi vet at hans vitnesbyrd er sant" (v.24). Hvor takknemlige vi kan være for det glade budskap han har skrevet om Guds Sønn, i hvem vi også ved tro, eier evig liv. Måtte eksemplet i Johannes den elskede disippel stimulere oss til bedre å etterfølge Kristus. Måtte vi, som han, lære å pleie samfunn med vår Herre der oppe, så vi kan ta parti med Den korsfestede, så vi på jord kan leve ved Hans oppstandelses kraft, og vente på Hans gjenkomst mens vi virker for Ham!

bøker på norsk

Kristus fremstilt i ofrene - av R. F. Kingscote (stivbind)
Helbredelse, Tungetale, Tegn og Under i Skriftens Lys - av H. L. Heijkoop (pocketutgave)
Til Kristus - av H. L. Heijkoop (pocketutgave)
Brev til unge kristne - av E. Dennett (stivbind)
Veiledning i forfallstider - av Hamilton Smith (pocketutgave)
Tabernaklet - Guds Bolig - av Jan Rouw

Skriv etter bokliste!

KRISTEN LITTERATUR

4270 Åkrehamn, Norge

[1]Der er ingen som bare bekjenner seg til et trossamfunn, alle er sanne troende. Ved at der nevnes et nøyaktig antall, må vi kunne tro at Herren kjenner alle Sine -alle Hans utvalgte er frelst. Mange har spekulert på antallet 153. Augustin betraktet det som antallet av de utvalgte som var samlet i kirken. Jerome knyttet det til forkynnelsen av evangeliet til alle jordens nasjoner, siden de gamle grekerne kjente til 153 forskjellige sorter fisk. Bemerkelsesverdig er 153 summen av alle tall fra en til og med sytten.

ISBN 82 7931 017 7

KRISTEN LITTERATUR

Tjøsvoll øst,

N 4270 Åkrehamn, Norge

Tlf 5281 6101

Chapter Two

Fountain House

Conduit Mews

London SE18 7AP

United Kingdom