Veiledning I Forfallstider

Hamilton Smith

Innhold

Innlednung

1. Rehabeam (2. Krønikerbok 11)

2. Jeremia (Jeremia 42; 43, 1-77)

3. Daniel (Daniel 7)

Innledning

Vi kan være forvisset om at der aldri vil komme en dag i menighetens historie på jord, hvor mørk og vanskelig den enn måtte bli, da der ikke vil være noe lys i Guds Ord som kan lede den troende som ønsker å vandre på lydighetens vei. Er vi overfladiske eller selvrådige, kommer vi på avveier. Har vi ikke hengivenhet, kan vi bli sløve m.h.t. lydighetens vei. Mangler vi tro, kan vi bli liggende etter. Men ikke desto mindre er der lys på veien for de som søker det, og ønsker å vandre i lydighet til Ordet.

Videre vil dette lys finnes, ikke bare i Det Nye Testamente som retningslinjer, men også i Det Gamle Testamente i form av illustrasjoner. Vi har derfor til hensikt å se på tre scener fra Det Gamle Testamente. Disse vil hjelpe oss å fatte de store Guds prinsipp som ikke kan forandres. Og de vil kunne lede oss i dager med splittelse og sprik mellom Guds folk.

1. Rehabeam

2. Krønikerbok 11)

Inntil Rehabeams dager hadde Israels folk vært forenet i ett rike. Da han begynte sin regjeringstid ble de delt. Gir historien om denne delingen noe lys, med hensyn til de grusomme splittelser som har skilt Guds folk i våre dager? Det tror vi den gjør.

Først spør vi: Hva var årsaken til denne delingen? Selve delingen skjedde i Rehabeams dager, men for å forstå årsaken, må vi tilbake til Salomos tid. Så også nå, - ligger ofte årsaken til enhver splittelse blant Guds folk langt tilbake i tid fra selve hendelsen. 1 Kong. 10, 26 til 29 sammen med kapittel 11 av samme bok, legger for dagen for oss årsaken til denne viktige delingen av Israel. Alt kan spores tilbake til mangel på gudshengivenhet og avvik fra Guds Ord. For å forstå den sanne karakter av denne villfarelse, må vi huske at loven ved Moses hadde svært klare retningslinjer for kongen. I 5. Mos. 17, 14 til 20 blir kongen på den ene side advart mot verdslighet, og på den andre mot ulydighet overfor Ordet. Kongen skulle ikke hope seg opp hester. Han skulle ikke sende folket tilbake til Egypt, for Herren hadde sagt: "Dere skal ikke mer vende tilbake den veien." Han skulle ikke ta seg mange hustruer, eller hope seg opp sølv og gull. På den andre siden skulle han nedskrive en kopi av loven, og "lese i den alle sitt livs dager", for å lære å frykte Herren og holde alle Hans ord i loven.

Vender vi oss til kapittel 10 og 11 i 1. Kongebok, finner vi at kong Salomo faller på hvert enkelt punkt av disse påbud. Han hoper seg opp hester, han lot folket dra tilbake til Egypt. Han tar seg mange hustruer, og samler seg veldige mengder sølv og gull. Dessuten, mens det er skrevet mye om Salomos rikdom, visdom og storhet, hører vi aldri om at han leste Herrens lov. Så når alt kommer til alt må Herren si til ham: "Du har ikke holdt min pakt og mine lover som jeg har gitt deg." (1. Kong. 11, 11)

Her ser vi altså årsaken til delingen i Israel, og, kan vi ikke si, årsaken til alle splittelser som har funnet sted blant Guds folk. Først, verdslighet som ikke dømmes, som frarøver folket sann hengivenhet, og dernest ulydighet mot Guds Ord.

På grunn av disse ting, sier Gud til Salomo at kongedømmet vil bli delt i to. Men vi må huske, at delingen kommer ikke bare på grunn av kongens svakhet, men også på grunn av folkets svakhet. Da profeten Akia forteller Jeroboam at kongedømmet skal bli delt, sier han ingen ting om Salomos synd (Se engelsk oversettelse), men han taler om folkets synd. Delingen vil komme sier Herren "fordi de (Eng. oversettelse) har forlatt meg og tilbedt Astarte... og ikke vandret på mine veier og ikke gjort det som er rett i mine øyne, og ikke holdt mine lover og bud". (1. Kong. 11, 31-33)

Her finner vi igjen at årsaken til splittelse er et verdslig sinn som vender seg til andre guder, og ulydighet til Guds Ord. Men her er det knyttet til folket. Uansett hvor stor uforstand og avvik lederne har gjort seg skyld i, vil det ikke nødvendigvis føre til splittelse, hadde det ikke vært for den elendige tilstanden blant Guds folk generelt. "Siden det er slik med deg" er en fordømmelse over personen. "Folket har forlatt meg" åpenbarer folkets lave tilstand, som ligger bak ledernes avvik. (Se vers 11 og 33).

Dette var årsaken til delingen, men hvordan artet selve delingen seg. Beretningen står i 1. Kong. 12 og 2. Krøn. 10. Salomo dør, og hans sønn Rehabeam kommer på tronen. Øyeblikkelig oppstår det en vanskelighet. Der hadde i lang tid vært jerndisiplin, og forferdelig trelldom i senere år, og nå reiste en gruppe av folket seg i protest. Hvordan ble det møtt av lederne i de dager? Rehabeam får råd av de gamle menn, som har rik erfaring, om at alt vil gå godt hvis han "vil være vennlig mot dette folket og føyer (el. behager) dem og gir dem gode ord". (2. Krøn. 10, 7) Bringer ikke dette våre tanker til Rom. 15, 1-4? I første vers har vi "vennligheten" som heller bærer "skrøpelighetene hos dem som er svake", enn å legge tunge byrder på dem. I vers 2 og 3 har vi tanken om heller å behage hverandre "til gagn og oppbyggelse", enn å være oss selv til behag. Og i vers 4 har vi de gode ord fra "Skriftene" til trøst og håp.

Slik er det åndelige råd fra de gamle menn. Det verdslige råd som de unge menn gir er imidlertid svært annerledes. De rådet Rehabeam til å ta en kurs som synes svært prisverdig for det naturlige menneske, - den harde linje ved å utøve autoritet som kongedømmets majestet. Dessverre fulgte Rehabeam verdslig råd. Han går fram på en selvgod og urimelig måte og truer dem som protesterer med vold og beinhard disiplin. (1. Kong. 12, 12-15) Kongens vold blir møtt med vold i fra folket, som stener kongens oppsynsmann. Og som resultat var delingen et faktum. (1. Kong. 12, 16-19)

Men å tillegge delingen ene og alene Rehabeams uforstand, vil likevel ikke være i tråd med Guds tanke. Når folk i de dager betraktet sakens nakne virkelighet, kunne de trekke den slutning, at delingen helt og fullt skyldtes Rehabeams uforstand. De kunne ha argumentert: "Hadde det ikke vært for at Rehabeam hadde antatt en så selvgod og urimelig oppførsel, når han truet oss alle til slaveri ved å utøve voldelig disiplin på Guds folk, ville der ikke blitt noen deling." Men hvor fornuftig enn slike argument synes å være for den naturlige tanke, ville de være uriktige. Det var sant at Rehabeams uforstand ble den umiddelbare årsak til delingen. Men Guds domsord hadde gått ut lenge før kongens hårde ord, og Guds mektige hånd som ingen kan motstå, stod bak kongens hjelpeløse hånd. Guds hellige råd splittet kongedømmet, og bakgrunnen for Guds refs var den elendige tilstanden blant folket.

Delingen var et faktum, og det som nå ble å fortelle om Rehabeam er særdeles lærerikt. Det gir oss advarsler til å unngå snarer, og lærer oss veien å gå når splittelser oppstår.

Rehabeam begynner med en gang arbeidet med å få Guds folk sammen igjen. Og han bruker metoder som var vanlige for den husholdning - han kaller sammen en hær til det formålet. Det er ikke noe spørsmål om det var i samsvar med Guds tanker at folket skulle være ett. De hadde vært ett da Gud begynte sin vei med dem, og i en kommende dag skal de bli ett i følge profeten som sier: "Jeg vil gjøre dem til ett folk i landet, på Israels fjell, og én konge skal være konge for dem alle. De skal ikke mer være to folk og ikke mer dele seg i to riker." (Esek. 37, 22) Det kunne synes som om Rehabeam hadde rett i sine anstrengelser for å gjøre slutt på skillet og i å forene Guds folk.

Likevel må han, og hele Israel med ham, lære at til tross for delingen, er de ti stammene fremdeles deres "brødre", og de "skal ikke dra opp og kjempe mot" dem. Videre sier Guds mann Semaja til Rehabeam hvorfor de må avstå fra det. Det er fordi Gud sier: "For det som har hendt, er kommet fra meg." Gud hadde ydmyket Salomo for hans verdslighet og ulydighet mot Guds Ord, og sagt til ham: "Siden det er slik med deg,... så vil jeg rive riket fra deg". Nå når slaget er kommet, kan Gud si til Rehabeam: "det som har hendt, er kommet fra meg." Å søke å avholde seg fra Salomos synd, kan være rett nok. Å overse Guds styring er vitterlig galt. (Se 1. Kong. 11, 11 og 2. Krøn. 11, 4) Rehabeam og hans folk må lære noe, som vi virkelig alle må, av splittelsene som vår egen uforstand har forårsaket. På den måten vil ikke Guds styring bli lettsindig oversett.

Med stor visdom avstod Rehabeam og de to stammene fra sine kamphandlinger. Som vi leser "adlød de Herrens ord" (2. Krøn. 11, 4 ff). De aksepterte ydmykelsen og sorgen i delingen, og bøyde seg under Herrens refsende hånd.

Fra nå av blir Rehabeam værende innenfor det begrensede område som delingen hadde forårsaket, for vi leser at han "ble boende i Jerusalem". Men betyr dette at han slår seg ned i tilbaketrukket ro og ørkesløshet? Ignorerer han nå Guds folks interesser? Langt ifra, - for vi leser umiddelbart at han blir byggmester. Han "bygde flere byer i Juda om til festninger". (v. 5-10) I våre dager er det på sin plass å si: "styrk det andre som var i ferd med å dø." Videre forsynte han dem "med forråd av levnetsmidler og olje og vin". (v. 11) Han sørget for mat til Guds folk.

Hva ble resultatet? Juda ble et tilfluktssted for Guds folk, slik vi leser det: "prestene og levittene i hele Israel gikk over til ham fra alle de bygdene de bodde i", og "Alle de fra Israels stammer som vendte sitt hjerte til å søke Herren Israels Gud, fulgte dem." "De styrket Judas rike." (v. 3, 16, 17)

Hans fremgang fortsatte i tre år. Men da, dessverre, sviktet Rehabeam Herrens lov (2. Krøn. 12, 1), og ulykke fulgte raskt. Hvis han bare hadde fortsatt i lydighet, hvem vet hvor stor fremgang han da hadde erfart?

Taler ikke dette til oss som befinner oss midt i splittelsene mellom Guds folk i dag? Er det ikke gjort store anstrengelser for å stanse splittelsene blant Guds folk, som altfor ofte øker forvirringen. Vil det ikke være forstandig av oss å se Guds styrende hånd over oss p.g.a. vår verdslighet og distansering fra Ordet, og bøye oss under Guds refsende hånd. Ville det ikke være forstandig å akseptere skammen og sorgen i splittelsen, og bli stille i lydighet til Ordet på den grunn Gud har lagt for sitt folk, nemlig å prøve å styrke det andre (d.v.s. som er igjen), og å gi Guds folk mat? Og ville ikke de som i hengivenhet og trofasthet mot Ordet, bestemt gjorde dette, bli en beskyttelse for trette Guds folk fra alle kanter?

2. Jeremia

Jeremia 42; 43, 1-7

Fire hundre år hadde gått siden den betydningsfulle delingen i Israel da disse hendelsene fortalt i dette kapittel, utspant seg. Nå finner vi Guds folk ikke bare delt, men splittet og spredt fra hverandre. 130 år tidligere var de ti stammene blitt bortført i fangenskap, og forsvant ut i nasjonene. Gjentatte fangenskap hadde redusert folketallet i Juda, inntil det som kongedømme til slutt hadde opphørt å eksistere.

Likevel finnes der enda en levning av Guds folk i Guds land. I de første vers av Jer. 42 kommer de til profeten og sier at de ønsker lys fra Herren om deres vei i dager med splittelser. "Da kom... alt folket, både små og store". Både små og store, uansett, måtte innrømme at de utgjorde bare en levning. De sa nemlig: "vi er bare noen få igjen av de mange." (v. 2) Deres ønske er som de sier, at Herren "vil la oss få vite hvilken vei vi skal gå, og hva vi skal gjøre." (v. 3)

De innser nasjonens ruin. De innrømmer at de bare er få. Men midt i ruinen og svakheten de bekjente å være i, kommer de sammen for å spørre Herren om hvilken vei Han vil de skal gå, og hva Han vil de skal gjøre. Hva ville være mer passende å gjøre for en liten flokk av Guds folk, under slike forhold, enn å vende seg til Herren for å få veiledning?

Følgelig påtar Jeremia seg å be til Herren på vegne av dem, og å forkynne dem Herrens råd, uten å holde noe tilbake. (v. 4) Dette fører til at denne levning gir en høyst alvorlig erklæring, at hva enn Herrens svar måtte bli, "vil vi lyde Herrens, vår Guds røst." De er heldigvis kjent med at ved å gjøre dette, vil det gå dem vel. Hvor mørk enn dagen er, hvor fullstendig enn ruinen er, så vil det likevel gå dem vel som adlyder "Herrens...røst" (v. 5‑6).

Det er likevel én ting som slår i hjel disse strålende ord. Som vi må forstå i ettertid, er det åpenbart at det lå egenvilje bak deres gode ord. De hadde allerede bestemt seg for å følge sin egen retning. Kjødets egenvilje forråder seg selv ved dets altfor selvgode forsikring om å adlyde Herrens røst. Å, hvor ofte kjødet, siden den dag, har vist seg ved selvgode ord som forråder hjertets egenvilje. Er der ikke de som sier på samme måte som denne levning: "Gi oss Skriften ‑ gi oss Herrens ord, og vi vil bøye oss for det." Vi kan gjerne frykte at egenvilje ligger bak slike fine ord.

Hvordan det nå er eller ikke er, så vender Jeremia seg til Herren, og etter ti dager får han svar. Under disse ti dager synes han ikke å ha samfunn med folket. Han vil ikke risikere å fremme sine egne meninger, med hensyn til hvilken vei de skal velge, og hva de skal gjøre. Han ønsker å vente på klar ledelse fra Herren. (v. 7)

Herrens vei er meget klar. Hvis denne lille levning ønsker å bli oppbygget og finne fotfeste ‑ hvis de skal nyte Herrens nærvær og Herrens nåde, er der én betingelse de må etterkomme. De må "bli i dette landet". Uansett hvor galt det er blitt og hvor fullstendig ruinen er, vil der fortsatt bli velsignelser for en liten levning, noen få utav mange, så lenge de forblir på den grunn Gud har anvist sitt folk. Deres konge og ledere kan flykte, Herrens hus bli brent til grunnen, og Jerusalems murer bli revet ned (52, 7-8, 13), ikke desto mindre vil der fremdeles være velsignelser for de som blir igjen i landet. Landet var stedet for hele Israel, men dessverre, den store massen var blitt ført bort i fangenskap, og forsvant mellom nasjonene. Men all velsignelse for dem som ble igjen, var betinget av at de fremdeles ville bli i landet. (v. 9‑12)

Vi kan godt avbryte betraktningene av forhistoriske folk og hendelser ved å spørre: Har denne historie noe å lære dem som i dag i usikkerhet og svakhet søker å lære "hvilken vei vi skal gå, og hva vi skal gjøre", midt i splittelser og sprik som har funnet sted blant Guds folk? Er ikke dette den store lærdommen, at uansett hvor stor ruinen er, uansett hvor splittet og på avstand Guds folk er, vil de som forblir på Guds anviste grunn for sitt folk, finne velsignelser. Med andre ord, velsignelsens vei, til tross for alle avvik, er også nå å vandre i lyset av sannheten om hele Guds menighet, og avvise alt annet.

Ikke noe feiltrinn fra vår side kan frita oss fra ansvaret for å vandre og handle i samsvar med sannheten om Guds menighet, enten vi betrakter den på et lokalt plan eller under ett. Prinsippene som skulle lede menigheten finnes enda åpenbart i sin fulle styrke for oss i 1. Korinterbrev. Det er sant som en har sagt: "Vi skal ikke imitere disse kapitler, eller spille korinternes rolle, som om vi eide alle deres gaver. Heller ikke må vi stå fram som det eneste lys på vårt sted, slik som menigheten var det i Korint. Men vi må ha tro til å forstå at når lyset jages og avtar eller dommen rammer lysestaken, så er det ikke det samme som at Ånden har forlatt stedet. Vi må holde fast på Guds prinsipper på vårt sted, eller i vår hverdag. Vi må ikke forvente å finne samvirkende krefter, slik en kunne om ikke Guds dom lå over lysestaken. Vi må altså ikke oppgi prinsippene p.g.a. fordervelsen rundt oss. Og om vi skulle bli skuffet under anstrengelsene for å hevde dem, må vi heller ikke forlate dem. "La det stå fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske en løgner!" Vi må ikke gi opp prinsippene fordi de blir heftig angrepet. Ei heller må vi gjøre det fordi forbildene er få og lite framtredende. Prinsippene overlever tusentalls skuffelser i arbeidet med å holde dem fram. Lyset skal ikke dømmes av den urene lampen det skinner fra. Jeg kan være sørgmodig og skuffet over at lysestaken er under en skjeppe, men jeg må huske at det fortsatt er en lysestake, som er i stand til å gi lys for alle som er i huset" (J. G. Bellett.)

Vender vi oss igjen til beretningen som omtaler levningen på Jeremias' dager, vil vi se at den har advarsel så vel som anvisning for oss. Etter å ha gitt dem Herrens ord som veien til velsignelse, fortsetter Jeremia med å tale Herrens ord til advarsel. (v. 13-17) Hvis levningen sier: "Vi vil ikke bli i dette landet! Vi frykter for at om vi gjør det, vil det bety konflikt, og stadige alarmeringer i basunen, og trolig også brødmangel. Derfor akter vi å forlate landet, og søker å unnfly disse ting i et annet land". De blir advart om at dersom de talte og gjorde så, skulle nettopp det de søkte å unnfly, ramme dem. Videre, vil det alvorligste av alt være, at i stedet for å ha Herren med seg i velsignelse, vil de få Herrens regjerende hånd over seg. De skal ikke unnfly, sier Herren "fra den ulykke som jeg lar komme over dem." (v. 13‑17)

Hører vi i dette ingen advarende ord til oss i dag? Blir ikke vi fristet til å gå trett av Guds vei? Og søker vi ikke da etter en enklere vei, gjort av et eller annet menneskelig system ‑ et system hvor vi kan slippe til stadighet å forlate oss på Gud i tro? Går vi ikke til tider trette i det ustanselige jag etter å finne sannheten, og blir mindre og mindre forstyrret av lyden fra basunen som varsler angrepene? Blir vi ikke fristet til å si: Hvis vi stadig skal komme i konflikt, frykter vi for at vi åndelig vil komme til å sulte i hjel? Blir vi ikke på den måten til tider utsatt for fryktelige angrep fra fristeren om å gi opp Guds sannhet om menigheten? Når vi møter slike argumenter, enten de kommer fra vårt eget hjerte eller blir antydet av andre, så la oss huske Herrens advarsel til levningen på Jeremias' dager.

For det første, den sikreste vei å komme i vanskeligheter, er å velge en gal vei når en prøver å unngå dem. Å forlate Guds grunn for å unnslippe vanskelighetene på troens vei, vil føre oss inn i verdens snarer, og overvelde oss med vanskeligheter på egenrådighetens vei. For det andre blir levningen advart at de som slår inn på den vei vil bli til skamme, og "ikke få se dette stedet igjen." (v. 18) Det er alvorlig å legge merke til at de som for en tid vandret i sannhetens lys om menigheten, og har oppgitt det til fordel for en enklere vei tillaget av mennesker, sjelden, om noen gang, er blitt gjenopprettet. De får ikke "se dette stedet igjen." Når Gud i sin rådslutning sier "ikke .. igjen", er saken avsluttet.

Dessverre avviste de anvisningen, de som Jeremia talte til. De gav ikke akt på Herrens advarsel. Jeremia overser ikke årsaken. Han sier: "Dere narrer dere selv og setter livet på spill," eller i følge en bedre oversettelse: "Dere bedrar dere selv i deres egne sjeler". (v. 20) Egenviljen som besluttet å gå i en bestemt retning bedro dem. Ikke noe annet kan skape forviklinger og hindre en i å gripe sannheten, som egenviljen. Den ser ikke det den ikke vil se. Og, som alltid, bak egenviljen er stoltheten som ikke vil innrømme å ha tatt feil. Som vi leser: "Alle de overmodige (el. stolte) mennene" kom til Jeremia og sa: "Du taler løgn! Herren vår Gud har ikke sendt deg og sagt: Dere skal ikke dra til Egypt for å bo der." (43, 3)

Videre sier de til Jeremia at han ikke er ledet av Herrens ord, men at han ganske enkelt gjentar et menneskes ord. I praksis sier de: Vi spurte deg om Herrens ord, og du har simpelt hen talt hva Baruk har sagt. Og om vi følger det du sier, vil det simpelt hen føre oss i fangenskap. (43, 1‑3)

Så vendte de seg fra Herrens veiledning ved selvbedrag og stolthet i hjertene, og tapte Hans "vei". De forlater den plass Gud gir sitt folk, og velger sin egen vei, og vil "ikke få se dette stedet igjen".

Vil vi vite "hvilken vei vi skal gå, og hva vi skal gjøre", så la oss adlyde Herrens ord, så vi "blir i dette landet". La oss akte på Hans advarsel, så ikke vi også slår inn på noen annen vei, og ikke får "se dette stedet igjen".

3. Daniel

Daniel 7

Ved at levningen på Jeremias' dager ikke brydde seg om å eie Guds land, ble Guds folk fullstendig spredt. Femti år gikk, og så kommer Gud i sin nåde og vekker dem til live igjen. Samtidig blir noen få av Hans folk fridd fra fangenskapet, og vender tilbake til landet. Erfaringene som korresponderer til de som ble forårsaket av denne hendelse, og prinsippene de skulle fulgt, gis i Daniels bønn og bekjennelse. Og deri kan vi finne mye lærdom for dem som i våre dager er blitt satt fri fra menneskelige system, for å vandre i lyset fra Kristus og Hans menighet.

Vi lever med hensyn til husholdning, i helt andre dager enn de som Daniel levde i. Likevel er der mye som korresponderer mellom de to periodene.

For det første kunne Daniel se tilbake over tusen år med ufullkommenhet blant dem som bekjente seg som Guds folk. Han går nemlig i sin bekjennelse tilbake til den tid da Gud førte Israel ut av Egypt, og sier: "Vi har syndet og vært ugudelige." (9, 15)

Dernest, i Daniel 7 og 8 får han se inn i framtiden, og fortsatt ser han at fall og lidelser venter Guds folk. Han ser at verdslige makter vil sloss mot de hellige og få overhånd over dem. Det stadige offer vil bli tatt bort. Sannheten vil bli slått til jorden og helligdommen nedtrampet. Og fienden vil ha framgang og ødelegge det mektige og hellige folk. (7, 21; 8, 11.12.13.24)

For det tredje ser han at der vil bli en frigjøring for Guds folk fra deres lange forfallshistorie, når Menneskesønnen kommer for å opprette sitt rike. (7, 13-14)

I sine dager ser Daniel fortiden på den måten merket av forfall, og han ser inn i en framtid med dypere sorger og større villfarelser. Og han øyner intet håp om befrielse for Guds folk i sin helhet, inntil Kongen kommer.

Når Daniel fikk se dette, ble han dypt rørt, og hans tanker gjorde ham urolig. Ansiktet skiftet farge, og han ble avmektig og syk i flere dager. (7, 28; 8, 27)

Vi kan neppe unngå å se at vi i våre dager har det som korresponderer til Daniels erfaringer. For også vi ser tilbake på nærmere 2000 år med villfarelser blant de som bekjenner seg som Guds folk. Og også vi har lært at den korte tid som enda er tilbake, kommer til å bli merket med at villfarelsen tiltar blant det bekjennende Guds folk. "I de siste dager", sier apostelen, "skal det komme vanskelige tider", "onde mennesker og slike som kverver synet på folk, går fram til det verre". Igjen sier han: "Det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære... De skal vende øret bort fra sannheten". Også Peter advarer oss at der blant Guds folk skal komme "falske lærere" "som lurer inn vranglære som fører til fortapelse. De fornekter den Herre som kjøpte dem". Videre, det tredje som Daniel så, er like tydelig for oss. For også vi kan fra Skriften se at der ikke vil bli noen redning for Guds folk som en enhet, før Kristus kommer.

Men dette er ikke det eneste som knytter våre dager til Daniels samtid. Daniel gjorde nemlig en annen oppdagelse. Han lærte fra Skriften at til tross for tidligere fall, og til tross for framtidige tragedier, hadde Gud forutsagt at midt i årene ville Hans gjerning bli holdt i live. (Se eldre oversettelse Hab. 3, 2) Han oppdager i "Herrens ord" til Jeremia, at etter 70 år vil Jerusalem som har ligget øde, igjen oppleve en slags gjenoppliving. På samme måte har vi lært fra Skriften, at midt i kristenhetens fordervelse og død, slik det er framstilt i Tyatira og Sardes, vil der igjen bli en oppvekking midt i årene som gjort kjent i Filadelfia.

Denne fornyelse har fire iøynefallende kjennetegn. For Herren sier til Filadelfia, først: "Du har liten styrke", dernest: "... har holdt fast på mitt ord", det tredje: "... ikke fornektet mitt navn", og det fjerde: "Du har tatt vare på mitt ord om tålmodighet". I en tid hvor det religiøse kjød viser seg i styrke som det mektige Babylon, vil de som omfattes av denne oppvekking bli karakterisert av svakhet i det ytre. Når som helst at Ordet blir forkleinet, holder de det rent og troverdig. Og når Kristi person blir angrepet, fornekter de ikke Hans navn. Når mennesker videre gjør fortvilte forsøk på å bøte på splittelsene i kristenheten, så tar de vare på Hans ord om tålmodighet. De venter Kristi komme for å gjøre ende på splittelser og samle sitt folk i sin nærhet.

Nå vil lydighet til Ordet og avvisning av å fornekte Hans navn medføre ganske mye. For de som adlyder Ordet, og gir Kristus Hans plass, betyr det nytt håp for sannheten om Kristus og Hans menighet, sannheten om det himmelske kall, sannheten om Kristi komme o.l.

Slike er dessuten stadig utsatt for fare til å oppgi sannhetene de gjenvant. Derfor er advarselen til dem: "Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone", og formaningen til dem er å seire.

Hvordan skal vi holde fast, og hvordan skal vi seire?

Det er åpenbart at vi ikke kan holde fast, ei heller seire, i egen kraft. Vi kan bare holde fast og oppnå seier, i den grad vi har vår styrke i nåden som er i Kristus Jesus. Derfor må vi se hen til Herren, og det leder oss til bønn. Og om vi ber til Herren, om vi søker Hans nåde, må vi også møte Herren sømmelig, og det krever bekjennelse. Og med hensyn til bønn og bekjennelse, kan vi lære mye fra Daniel. Som vi har forstått, hadde han sett tilbake. Han så tilbake, og da han så tingenes tilstand blant Guds folk, ble han svært bekymret. Og i sin bekymring gjorde han to ting: Først så han bort fra mennesket til Gud, som han sier i kapittel 9, 3: "Da vendte jeg mitt ansikt til Gud Herren for å søke Ham med bønn." Dernest bad han ikke bare, men han legger til: "Jeg bad... og bekjente".(v. 4)

Legg nå merke til resultatet av hans bønn og bekjennelse. Det første resultat av å vende seg til Gud er at han merker Guds storhet, hellighet og trofasthet. Mennesket er uendelig lite og Daniel kan falle i avmakt, men Herren er "stor". Videre skjønner han at Gud er tro mot sitt ord, og at om bare Hans folk vil sette sin lit til Hans navn ‑ hvis de vil elske Ham ‑ og holde Hans ord, sine fall til tross, så vil de finne nåde.

Det andre resultatet av å vende seg til Gud med bønn og bekjennelse, er at han intenst merker Guds folks totale ruin. Han merker seg at Guds folks elendige tilstand kommer som et resultat av delinger og splittelser som har rammet Guds folk. Han forsøker ikke å plassere skylden til oppdelingene og splittelsene hos bestemte personer som virkelig kunne oppføre seg egenrådig, og som kunne forvende sannheten og føre mange til fall. Men i det han ser videre, utover de individuelle fall, ser han og innrømmer fall for Guds folk i sin helhet. Han sier: "Vi har syndet", "våre konger, våre høvdinger og fedre og... alt folket i landet". (Dan. 9, 5-6) Personlig hadde ikke Daniel noen direkte del i splittelsene som fant sted 70 år tidligere. Men mangel på personlig ansvar og tiden som var gått forledet ham ikke til å ignorere delingen og splittelsen, eller å forsøke å legge skylden på personer som for lengst hadde forlatt scenen. Tvert imot identifiserer han seg med Guds folk for Gud. Han sier: "Vi har syndet".

I Israels historie forgikk folket seg, og i sin nød krevde de en konge, og kongene førte dem på avveier. Så også i menighetens historie. I 1. Kor. 3 og 4 tilbakefører apostelen Paulus all oppdeling til folkets elendige kjødelige tilstand, som førte til at de valgte seg bestemte ledere. Og apostelen forutser at der etter hans bortgang vil komme ledere som vil forårsake åpen splittelse, for han kan si: "Jeg vet at etter min bortgang... , blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg".

Derfor vil det vise seg at roten til all oppdeling, enten det gjelder Israel eller menigheten, kan føres tilbake til moralsk elendig tilstand hos Guds folk under ett betraktet, og ikke bare til de enkeltes feil. Derfor må sann bekjennelse ha hele Guds folk for øye. Daniel tenker ikke bare på én by, (selv om den byen var ledende i avvik), men han forbinder "hele Israel" med Jerusalem. Ei heller begrenser han sine tanker til hele Israel som er "nær", for han tar med alle "som er nær, og de som er langt borte". (9, 7) Med dette eksempel foran oss kan vi gjerne spørre hvor stort omfang vår bekjennelse og anger burde ha. Skulle det kun være en bønn om at bruddet måtte bli legt? Så visst ikke. Det må bli lagt i Hans hender som vi så alvorlig syndet mot. Vårt mål skulle være å bli moralsk løftet til den høyde som vi ble kalt til, og som vi er falt fra.

Et tredje resultat av Daniels bønn og bekjennelse er at han merker Guds rådende hånd over sitt folk. Han fastholder dette svært viktige prinsipp at når delingen og splittelsen har funnet sted, må disse vonde erfaringene bli akseptert som kommende fra Gud som utøver hellig disiplin. Det må ikke bare bli betraktet som frukt av isolerte dåraktige eller vonde gjerninger av spesielle mennesker. Dette ser vi klart i den store delingen i Israel. Det var Rehabeam som var selve instrumentet bak dårskapen, men Gud sier: "Det som er hendt er kommet fra meg". (2. Krøn. 11, 4) Fire hundre og femti år senere, da Guds folk ikke bare var delt, men spredt mellom nasjonene, da stod dette prinsipp klart for Daniel. Han sier: "Du Herre er rettferdig, men vi må skamme oss. Slik er det på denne dag Judas menn, Jerusalems innbyggere og hele Israel, både de som er nær og de som er langt borte, i alle de land som du har drevet dem bort til". Og igjen taler han om Gud som "førte over oss en ulykke så stor ... ". Og atter: "Derfor hadde Herren stadig ulykken for øye og lot den komme over oss". (Dan. 9, 7, 12, 14) Daniel ser således ikke lenger vondskapen og dårskapen hos menneskene individuelt. Han nevner ingen navn. Han taler ikke om Jojakin eller "de avskyelige ting han gjorde". Ei heller talte han om Sidkia og hans dårskap, og refererte ikke til Nebukadnesars skånselsløse vold. Men i det han ser bort fra alle mennesker, ser han i delingen den rettferdige Guds hånd.

På samme måte hører også Sakarias litt senere Herrens ord til prestene, og hele landets folk, som sier: "Jeg spredte dem som i en stormvind blant alle hedningefolkene som de ikke kjente". (Se Sak. 7,5 og 14)

Også Nehemia enda senere benytter i sin bønn Herrens ord ved Moses når han sier: "Om dere er trolose, så vil jeg spre dere blant folkene". (Neh. 1,8)

Disse Guds menn forsøker ikke å lempe på Guds refsende og mektige budskap. De sier enda ikke at Gud har "tillatt" sitt folk å bli spredt eller drevet bort. Men de sier klart at Gud har drevet folket bort og ført ulykke over dem.

Som det fjerde kan enda et viktig prinsipp læres ved å vende seg til Gud i bønn med bekjennelse. Vi merker oss ikke bare Guds refsende hånd, men at vi har vendt oss til èn som alene kan samle og velsigne Sitt folk. Ved det at en merker Guds refsende hånd ligger det eneste håp om noen form for nytt liv eller fornyelse. For ved at vi vender våre ansikter til Gud, ser vi hen til èn som ikke bare kan sette skille, men samle ‑ ikke bare rive i stykker, men lege. (Hos. 6,1) Mennesket kan nok splitte, dele og bryte i stykker, men det kan ikke igjen samle og forene, og lege. Gud kan i rettferdighet gjøre begge deler. Dette ser vi klart i Daniels bekjennelse, for han sier: "Du Herre er rettferdig... du har drevet dem osv." Så sier han igjen: "Derfor hadde Herren stadig ulykken for øye, og lot den komme over oss. For Herren vår Gud er rettferdig i alt Han gjør". (v. 7 og 14) Så henviser han for tredje gang til Guds rettferdighet. Men denne gang er det for å velsigne og vise nåde, for han sier: "Herre! Etter alle dine rettferdige gjerninger, la nå din vrede og harme vendes bort". (v. 16)

Daniel baserer sin bønn på sannheten om at de er Hans folk, hvor mye de enn har feilet og hvor mye Gud derfor har refset dem. Det er, sier Daniel, "Din stad Jerusalem, ditt hellige berg". "Ditt folk" er blitt til spott, og det er "din ødelagte helligdom" og det er "din tjeners bønn". (v. 16 og 17) Så ber han om at velsignelsen må bli tilskrevet for Herrens "egen skyld". (v. 17) For det tredje bønnfaller han Herrens "store barmhjertighet", og til sist bønnfaller han i Herrens navn når han sier: "Din stad og ditt folk er kalt med Ditt navn". (v.19)

Her har vi da illustrert noen av de hovedprinsippene som skulle lede oss i dager med forvirring og forfall.

1. Ved å vende oss til Gud i bønn og bekjennelse, og i Hans nærhet på ny merke Hans storhet, hellighet og nåde til dem som er villige til i holde Hans ord. (v. 3 og 4)

2. Ved å bekjenne våre fall og vår totale ruin. (v. 5‑15)

3. Ved å merke oss og tilskrive Ham Hans rettferdighet når Han handler med oss i dom. (v. 7,14 og 15)

4. Ved i forlate seg på Guds rettferdighet, Han som kan være nådig og unne oss fornyelse i våre liv.

bøker på norsk

Kristus fremstilt i ofrene - av R.F. Kingscote (stivbind)

Helbredelse, Tungetale, Tegn og Under i Skriftens Lys - av H.L. Heijkoop (pocketutgave)

Til Kristus - av H.L. Heijkoop (pocketutgave)

Brev til unge kristne - av E. Dennett (stivbind)

Skriv etter bokliste!

Skriv til:

KRISTEN LITTERATUR

N - 4270 Åkrehamn, Norge

Tlf. 52816101

Vi kan være forvisset om at der aldri vil komme en dag i menighetens historie på jord, hvor mørk og vanskelig den enn måtte bli, da der ikke vil være noe lys i Guds Ord som kan lede den troende som ønsker å vandre på lydighetens vei. Er vi overfladiske eller selvrådige, kommer vi på avveier. Har vi ikke hengivenhet, kan vi bli sløve m.h.t. lydighetens vei. Mangler vi tro, kan vi bli liggende etter. Men ikke desto mindre er der lys på veien for de som søker det, og ønsker å vandre i lydighet til Ordet.

KRISTEN LITTERATUR

N - 4270 Åkrehamn, Norge

ISBN 1 85307 185 4

Chapter Two

Fountain House

Conduit Mews

London SE18 7AP

United Kingdom