Efeserbrevet

Hamilton Smith

Innledning

Det er en storsinnet handling av Gud av nåde å åpenbare seg for en verden av syndere, men han har likevel gjort mer enn det, for Han har gjort de troende kjent med planen som var skjult i Hans kjærlige hjerte.

For å lære velsignelsen i disse åpenbaringene å kjenne må vi vende oss til Paulus' brev til efeserne, for i dette har vi en inspirert beskrivelse av Guds plan til Kristi ære og til velsignelse for de som er tiltenkt å ta del i Hans herlighet.

Det er av den største betydning å forstå at det finnes en plan både for Guds vilje med de troende og for Guds nåde som bringer frelse for alle mennesker. Vanligvis er vi mer fortrolige med Hans frelsende nåde enn med Hans hjertes plan. Guds frelsende nåde møter oss som syndere og vi må nødvendigvis begynne med det som imøtekommer behovene våre, men Guds plan åpenbarer hva Gud har villet gjøre for å tilfredsstille sitt eget hjerte. Selv om Guds nåde og Guds plan velsigner på hver sin måte kan de ikke skilles fra hverandre, for nåden som frelser sjelene våre fører fram til den herligheten som er etter Guds hjerte.

I åpenbaringen av Guds hjertes plan oppdager vi kristendommens sanne himmelske vesen. Vi får vite at selv om menigheten dannes på jorden hører den hjemme i himmelen, og selv om den befinner seg i tiden ble den planlagt i og for evigheten.

Kapittel 1 legger fram for oss Guds evige plan for Kristus og Hans menighet.

Kapittel 2 viser hvordan Gud virker for å danne menigheten i tiden under evighetens synsvinkel.

Kapittel 3 viser oss den spesielle oppgaven apostelen Paulus er betrodd i forbindelse med å gjøre sannheten om menigheten kjent.

Kapittel 4-5 utgjør den praktiske delen av brevet hvor de troende, etter å ha blitt gjort kjent med Guds plan, oppfordres til å leve i samsvar med disse sannhetene mens de er i tiden. Dersom Guds mening er at Hans nåde skal synliggjøres i de hellige for all evighet kan Han ikke annet enn ønske at det i menigheten, mens den dannes i tiden, skal finnes vitnesbyrd om Hans nåde, kjærlighet og hellighet.

2. Guds plan med Kristus - Kapittel 1

I det første kapitlet i brevet blir åpenbaringen av Guds vilje med Kristus og menigheten lagt frem for oss. I kapitlene som følger vil vi få se Guds nådefulle framgangsmåte ved dannelsen av menigheten, men først åpenbares Guds vilje under evighetens synsvinkel slik at vi vet hvordan vi kan gjøre Hans vilje her i tiden.

Etter innledningsversene presenteres vi først for Guds kall som gjør planen Hans kjent for de som utgjør Guds menighet (v. 3-7).

For det andre får vi åpenbaringen av Guds vilje til ære for Kristus som Herre over alt det skapte og til velsignelse for menigheten i samfunn med Kristus (vers 8-14).

For det tredje har vi apostelens bønn om at vi må fatte storheten i Guds kall, arvens velsignelse og den mektige kraften som oppfyller Guds plan og fører de troende inn i arven.

(1) Guds plan med de troende (v. 1-7)

(Vers 1-2) Apostelen skal nå åpenbare den store hemmeligheten om Guds vilje og plan og er derfor nøye med å minne de hellige om at han er “Jesu Kristi apostel ved Guds vilje”. Han er ikke sendt av noe menneske, som menneskets tjener for å gjøre menneskets plan kjent. Han er guddommelig utrustet og sendt av Jesus Kristus for å gjøre Hans vilje kjent.

Dessuten henvender han seg til de troende i Efesos som “de hellige som er i Efesos, og som er troende (eng. overs. trofaste) i Kristus Jesus”, og antyder dermed at i Efesosmenigheten var det en åndelig tilstand preget av trofasthet mot Gud, noe som gjorde dem rede til å motta dette dyptgripende budskapet. Det er mulig for en gruppe troende å preges av stor iver og aktivitet og likevel mangle trofasthet mot Gud. Det var faktisk den tilstanden nettopp denne menigheten kom i etter noen år slik at Gud til tross for deres strev måtte si til dem: “Likevel har jeg dette imot deg; at du har forlatt din første kjærlighet ... du er falt fra.” På den tiden apostelen skrev til dem var de som gruppe fremdeles preget av trofasthet mot Gud. Dessuten, om vi skal kunne ha utbytte av brevet trenger vi, foruten en rett sjelstilstand, “nåde” og “fred” fra Gud vår Far og fra Herren Jesus Kristus, slik apostelen ønsket for disse troende.

(Vers 3) Etter innledningsversene forteller apostelen med en gang om velsignelsen av de troende ifølge Guds hensikt, og av den grunn deres største velsignelser. I dette storslagne skriftstedet hører vi om kilden til alle velsignelsene våre, hva som kjennetegner dem, opprinnelsen til velsignelsene våre og målet Gud har i sikte når Han velsigner oss så rikt, og fremfor alt at Guds plan fullføres gjennom Kristus.

Kilden til all vår velsignelse finnes i Guds, vår Herre Jesu Kristi Fars hjerte. Gud er blitt fullkomment åpenbart i Kristus. På sin vandring som menneske gjennom denne verden, tilkjennegav Han Guds uendelige hellighet og makt, og Faderens fullkomne nåde og kjærlighet. Alle velsignelsene våre kan vi spore tilbake til Guds, vår Fars hjerte som på denne måten er åpenbart for oss.

Vi får så en beskrivelse av hva som kjennetegner velsignelsene våre. Vår Far har “velsignet oss med all åndelig velsignelse i den himmelske verden i Kristus.” Det lille ordet “all” forteller oss om fylden i velsignelsene våre. Ikke en eneste velsignelse Kristus som menneske kunne glede seg over har blitt holdt tilbake. Vi velsignes med “all” åndelig velsignelse. Uansett hvor mye bekjennelsen av Kristus måtte bringe av ytre fordeler for mennesker, vil det alltid bli stående som en sannhet at kristne velsignelser er åndelige, ikke materielle som for nasjonen Israel. Velsignelsene våre er likevel reelle selv om de har åndelig karakter. Barnekår, det å bli tatt i mot, tilgivelse–noen av velsignelsene som legges fram for oss i dette skriftet–er åndelige velsignelser utenfor rekkevidde for denne verdens velstand, men sikret gjennom Kristus for den enkleste av de som tror på Ham.

Videre, den rette sammenhengen for våre velsignelser er ikke jorden, men himmelen. Vi velsignes “i den himmelske verden”. Vi har kanskje lite her på jorden, men i himmelen blir vi rikelig velsignet. Alle disse åndelige og himmelske velsignelsene gis i forbindelse med Kristus, ikke på noen måte på grunn av vår tilknytning til Adam. De er “i Kristus”. Jødens velsignelser var timelige, jordiske og i Abrahams ånd, kristne velsignelser er åndelige, himmelske og i Kristus. Til forskjell fra jordiske velsignelser er de ikke avhengige av helse, rikdom, posisjon, utdannelse eller nasjonalitet. De er hevet over alle jordiske ting og vil bli stående i all sin fylde når livet i tiden og vandringen vår på jorden avsluttes.

(Vers 4) Så får vi vite at velsignelsene våre ikke bare har som kilde og kjennetegnes av vår Guds og Fars hjerte, men vi oppdager at de hadde sin opprinnelse “før verdens grunnvoll ble lagt”. Den gangen, i den fjerne evigheten, var det vi ble utvalgt i Kristus. Dette innebærer et suverent valg, fullstendig uavhengig av alt hva vi er i tilknytning til Adam og hans verden og som intet som foregår i tiden kan endre.

Dessuten får vi se ikke bare opprinnelsen til våre velsignelser før verdens grunnvoll ble lagt, men også det store målet Gud har i sikte når verden har kommet til opphør. Gud og vår Herre Jesu Kristi Far har utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt for at vi i evighet skal kunne være “framfor Ham” slik at Hans hjerte tilfredsstilles–“for at vi skulle være hellige og ulastelige framfor Ham”. Dersom det er Guds hensikt å ha et folk framfor seg hele evigheten, må det være i en tilstand som er fullstendig i samsvar med Ham, og for å samsvare med Ham må de være som Ham. Bare det som er som Gud kan samsvare med Gud. Derfor vil Gud ha oss “hellige og ulastelige” og “i kjærlighet”. Dette er virkelig hva Gud er og som fullkomment ble uttrykt i Kristus som menneske. Han var hellig av karakter, ulastelig i livsførsel og kjærlig av natur. Gud vil også ha oss framfor seg i en tilstand av fullkommen hellighet, med en ulastelig livsførsel og med en natur som er kjærlig og som kan ta imot kjærlighet–Guds kjærlighet. Gud er kjærlighet og kjærlighet kan ikke tilfredsstilles uten et gjensvar fra den som elskes. Gud vil omgi seg med de som lik Kristus som menneske kan svare fullkomment til Hans kjærlighet slik at Han kan glede seg over oss og vi kan glede oss over Ham.

Mens troen tar imot disse store sannhetene og ser fram mot det herlige målet, gleder den seg over alt som er blitt åpenbart om Guds hjerte og virkningen av Kristi gjerning. Vår Fars kjærlighet og virkningen av Kristi gjerning er slik at vi for all evighet skal stå hellige og ulastelige framfor Ham og av den grunn i full, ubegrenset glede over den guddommelige kjærligheten.

Mens vi på denne måten får et gløtt inn i evigheten og ser det brede panoramaet av velsignelser som ligger foran oss blir denne forgjengelige verdenen–som så ofte virker så stor og betydningsfull for oss–svært så ubetydelig, mens kristendommen, sett i sitt sanne guddommelige vesen, blir uendelig stor og velsignet.

(Vers 5) Det finnes dessuten spesielle velsignelser som er forutbestemt for de troende. Forutbestemmelsen ser alltid ut til å ha disse spesielle velsignelsene for øye. Etter suveren utvelgelse vil de troende, sammen med englene, være hellige og ulastelige framfor Gud. Men i tillegg til disse velsignelsene er de troende forutbestemt til sønneplassens spesielle posisjon. Vi plasseres i samme forhold til Faderen som Kristus var som menneske, slik at Han kan si “min Far og deres Far”. Englene er Hans tjenere; vi er Hans sønner.

Dette spesielle forholdet er “etter viljes gode velbehag”. Dermed overgår velsignelsen i vers 5 velsignelsen i vers 4. Der var det suveren utvelgelse som ved nåde formet oss i samsvar med Ham selv; her er det Guds gode velbehag som forutbestemmer de troende til sønneplass.

(Vers 6) Måten Gud har handlet på ved å forutbestemme oss til denne tilstanden av velsignelse vil føre “til pris for Hans nådes herlighet.” Rikdommen i Guds nåde stiller oss framfor Ham i en tilstand som passer for Ham; Hans nådes herlighet bringer oss inn i et forhold til Ham ved at Han tok oss til nåde i Den Elskede. Hvis vi tas imot i Den Elskede, tas vi imot som Den Elskede–med all den glede Den Elskede har blitt tatt opp til herligheten med.

(Vers 7) De foregående versene har presentert Guds plan med de troende; i dette verset minnes vi om den veien Gud har gått for at vi kan få del i disse velsignelsene. Vi er forløst ved Kristi blod og våre synder er tilgitt etter Hans nådes rikdom. Hans nådes rikdom møter alle våre behov som syndere, mens Hans nådes herlighet oppfyller Guds gode ønske om å velsigne oss som hellige. En rik mann kunne velsigne en tigger med sin rikdoms overflod, noe som ville være en stor nåde, men hvis den rike mannen gikk lenger og lot den fattige mannen komme inn i huset sitt og ga ham status som en sønn ville det ikke bare være nåde mot den fattige, men til ære og herlighet for rikmannen. Nådens rikdom møtte den fortaptes behov og kledte ham i en kappe fra farens hus; nådens herlighet har gjort de troende til sønner, ikke tjenere.

(2) Åpenbaringen av Guds vilje til ære for Kristus og til velsignelse for menigheten (v.8-14).

(Vers 8-9) Ikke bare har Gud til hensikt å omslutte oss med velsignelser etter dette livet, og ikke bare har vi allerede del i forløsningen av våre sjeler og tilgivelsen av synder etter Hans nådes rikdom, men denne samme nåden har kommet rikelig over oss slik at vi nå kan ha kunnskap om hans plan. Gud har gjort Sin viljes hemmelighet kjent for oss slik at vi kan kjenne Hans gode velbehag som Han hadde bestemt hos Seg Selv.

Guds vilje er at menigheten her i tiden skal ivareta Hans plan. Gud vil at vi skal være vise og forstandige i forhold til alt Han gjør og fremdeles vil gjøre, til Sitt eget gode velbehag, til Kristi ære og til velsignelse for menigheten. Det å ha Guds sinnelag vil gjøre oss rolige midt i verdens uro og bære oss gjennom sorg og synd, som de som kjenner utfallet av det hele.

I Skriften er ikke et “mysterium” nødvendigvis det som er mystisk, det er mer en hemmelighet som gjøres kjent for de troende før det åpent erklæres for hele verden. I verden ser vi mennesket gjøre sin egen vilje etter egne lyster og av dette følger all sorgen og forvirringen. Men det er den troendes fortrinn å kjenne Guds hemmeligheter og derfor vite at Gud vil la alt skje etter Sitt gode velbehag og at Hans plan til slutt vil virkeliggjøres.

(Vers 10-12) Versene som følger åpenbarer dette Guds mysterium for oss. Vi får vite at mysteriet har to sider. For det første er det Guds plan for Kristus; for det andre det som Gud har planlagt for menigheten i fellesskap med Kristus.

Gud ønsker i en verdensorden i tidenes fylde å sammenfatte alt til ett i Kristus. “Tidenes fylde” viser neppe til evighetens tilstand, for da vil Gud være alt i alle. Det ser ut til å ha den kommende verden for øye–tusenårsriket–når hele resultatet av Guds ledelse vil kunne ses i sin fullkommenhet. Alle prinsippene for ledelse som mennesker til forskjellige tider er blitt betrodd, men så fullstendig har sviktet, vil vises i sin fullkommenhet under Kristi styre. Tidenes forfall har blitt synlig under menneskets ledelse; tidenes “fylde” eller fullkommenhet vil komme til syne når Kristus regjerer. Da vil hele skaperverket, i himmelen og på jorden, være under Hans kontroll og Hans styre. Som resultat vil enhet, harmoni og fred råde. Slik er hemmeligheten, eller mysteriet, om Guds vilje for Kristi herlighet.

Videre får vi se at Gud ønsker at menigheten, i fellesskap med Kristus, skal ha del i den veldige arven Kristus vil være overhode for. I vers 11 sier apostelen “I Ham har vi også fått en arv”, utvilsomt med tanke på de troende blant jødene. Den jødiske nasjonen hadde mistet sin jordiske arv ved å forkaste Kristus og følge sin egen vilje. Resten av jødene, som trodde på Kristus, vant en herligere arv i den kommende verden, etter Hans hensikt, Han som utfører alle ting etter Sin viljes plan. Sammen med Kristus i Hans herredømme vil de troende vise fram Hans herlighet. Den dagen vil Han bli “herliggjort” og “hyllet” blant alle som tror (2 Tess 1,10). Verden, og hele skaperverket, vil bli velsignet under Ham . Menigheten vil få sin del med Ham . Disse troende blant jødene hadde tidligere satt sitt håp til Kristus. De hadde satt sitt håp til Kristus den dagen Han ble forkastet; den gjenreiste nasjonen vil sette sitt håp til Ham den dagen Han blir herliggjort.

(Vers 13) “Dere” i vers 13 lar de hedningekristne få del i denne herlige arvens velsignelser. De hadde trodd evangeliet om sin frelse og var også blitt beseglet med løftets Hellige Ånd.

(Vers 14) “Vår” i vers 14 knytter sammen de troende, fra jødene og hedningene. Disse har felles del i denne herlige arven. Ved Ånden nyter vi en forsmak på arvens velsignelse. Denne arven er en kjøpt eiendom–prisen er Kristi dyrebare blod. Hele skaperverket er Hans, for Han er Skaperen og alt er Hans ved pant. Selv om alt har blitt kjøpt er ikke alt innløst ennå. Han har kjøpt arven med blod; Han vil forløse arven med makt. Når Han har befridd hele skaperverket fra fienden ved Sin makt vil det skje til pris for Guds herlighet.

(3) Bønnen om at de troende må kjenne kallets håp og arvens herlighet (v.15-23)

(Vers 15) Bønnen introduseres ved at den åndelige tilstanden hos de hellige i Efesos blir stilt fram for oss–en tilstand som oppmuntret apostelen til å takke og be uten opphør for dem. De var velsignet preget av “tro på Herren Jesus og ... kjærlighet til alle de hellige.” Med Kristus som gjenstand for troen deres ble de hellige gjenstand for kjærligheten deres. Det finnes ingen større bevis på levende tro på Kristus enn praktisk kjærlighet til de hellige. Troen setter sjelen i kontakt med Kristus og når en er i kontakt med Ham åpnes hjertet for alle Han elsker. Jo nærmere vi kommer Kristus jo mer øker vår kjærlighet til de som er Hans.

(Vers 16) Når han hører om troen og kjærligheten deres er apostelen nødt til å takke og be uavlatelig for disse hellige. Hvis en bare er opptatt av hverandres mangler og feil vil vi overveldes og uopphørlig klage på de hellige. Hvis vi ser etter og er opptatt av det Guds nåde har frambrakt i de hellige vil vi få grunn til å takke samtidig som vi ikke skal være likegyldige til det som måtte trenge irettesettelse. Apostelen overså aldri det som var av Kristus i de hellige og var likevel aldri likegyldig til det som var av kjødet. Selv hos de hellige i Korint hvor det var så mye som måtte irettesettes, kan han takke for det han ser av Gud i dem. Vi er i vår svakhet tilbøyelige til å falle i den ene eller den andre grøften. I vår iver etter å vise kjærlighet kan vi ta veldig lett på det som er galt; eller i vår motstand mot det som er galt kan vi overse det som er av Gud.

Apostelen hadde forklart Guds plan for disse hellige og det faktum at han er nødt til å be, er i seg selv et vitnesbyrd om uendeligheten i denne planen. Den overskrider det som står i menneskelige språks makt å gi uttrykk for og overgår det menneskelig forstand kan fatte. Apostelen erkjenner at hvis disse store sannhetene skal berøre oss er det ikke nok bare å framsette dem som påstander. Han skriver til Timoteus og sier: “Tenk over hva jeg sier, og må Herren gi deg forstand i alle ting!” Så i dette brevet kan Paulus, ledet av Ånden, legge Guds plan fram for oss, men han erkjenner at bare Gud kan gi forstand. Derfor vender han seg til Gud i bønn.

(Vers 17) Apostelen henvender seg til “vår Herre Jesu Kristi Gud”, for i denne bønnen ses Herren Jesus på som menneske. Bønnen i kapittel 3 rettes til vår Herre Jesu Kristi Far, for der ses Herren på som Sønnen. En annen grunn til bruken av forskjellige navn i de to bønnene kan være at apostelen i den første bønnen ønsker at vi skal kunne kjenne kraften som setter Guds plan ut i livet, for Guds navn er med rette forbundet med kraft; og den andre bønnen, som er opptatt av kjærlighet , er helt naturlig rettet til Faderen.

I denne bønnen tiltales Gud også som “herlighetens Far”, derved framsettes tanken om at det herlige stedet vi skal til preges av Faderen som det springer ut fra. Hans kjærlighet og hellighet vil fylle den verden av herlighet hvor Gud vil framstå i sin fullkommenhet. Mens Faderen er herlighetens opprinnelse og kilde er Herren Jesus, som menneske, sentrum og gjenstand for herligheten. I Ham kommer hele Guds makt til syne; Hans navn er over alle andre navn og for menigheten er Han alle tings overhode.

For å forstå sannhetene apostelens bønn handler om trenger vi visdommens og åpenbaringens Ånd i den fulle erkjennelsen av Kristus. All Guds visdom og hele åpenbaringen av Guds vilje gjøres kjent i Kristus. Derfor må vi kjenne Kristus fullt ut for å forstå Guds visdom, åpenbaringen Gud har gitt av Seg Selv og Sin plan.

(Vers 18) Dessuten er ikke kunnskapen om Kristus, som apostelen ber om, bare intellektuell, den er et hjertelig forhold til en person, for han sier (som teksten burde lyde), “blir opplyst i deres hjerters øyne”. Igjen og igjen ser vi i Skriften og lærer vi av erfaring at Gud underviser gjennom vår hengivenhet. Slik var det med den fattige, syndige kvinnen i Lukas 7 som “elsket mye” og lærte raskt. Slik var det med en hengiven sjel, Maria Magdalena i Johannes 20. Hennes kjærlighet til Kristus var tydeligvis mer virksom på oppstandelsesdagen enn Peters og Johannes', og for dette elskende hjertet åpenbarte Herren Seg og ga den vidunderlige åpenbaringen av det nye forholdet mellom Hans brødre og Faderen.

Med disse innledende ønskene kommer apostelen med de tre store bønneemnene:

For det første at vi må forstå hvilket håp vi fikk ved Guds kall;

for det andre at vi må forstå hvor rik på herlighet Hans arv er blant de hellige;

for det tredje at vi må lære å kjenne den kraften som skal virkeliggjøre kallets hensikt og lede de hellige fram til arven.

Kallet står i forhold til guddommelige personer oppe i himmelen. Arven står i forhold til det skapte nede på jorden. Som vi får vite i Filipperne 3,14 er kallet fra det høye, fra Gud og i Kristus. Kallets kilde er Gud, derfor heter det her “Hans kall”. Det legges fram for oss i vers 3 og 6 i dette kapitlet. I overensstemmelse med det guddommelige kallet velsignes vi med all åndelig velsignelse i den himmelske verden i Kristus, vi velges ut i Kristus ved Faderen, for at vi skal passe sammen med Ham , “hellige og ulastelige framfor Ham i kjærlighet”, til glede og tilfredsstillelse for Hans hjerte. Dessuten innebærer kallet at vi skal være framfor Gud, ikke som tjenere–på linje med englene–men som sønner framfor Ham. Videre innebærer kallet at vi vil være under Guds evige nåde, godtatt gjennom Den Elskede. Til slutt får vi vite i kallet at vi skal være til evig pris for Hans nådes herlighet.

For å summere opp kallet slik det presenteres i disse vidunderlige versene betyr det at vi er utvalgt og kalt fra det høye til himmelsk velsignelse, til å være lik Kristus og med Kristus framfor Faderen, i fellesskap med Faderen, under Faderens evige nåde og til evig pris for Hans nådes herlighet.

Dette er kallet apostelen ber om og som vi gjerne kan be om å få oppleve velsignelsen av og vite hva som er “håpet i Hans kall”. Her har håpet ingen tilknytning til Herrens komme. Slik de hellige betraktes i brevet med sete i himmelen finnes det ingen hentydninger til Herrens komme. “Håpet” er, som èn har sagt, “Hele åpenbaringen i den evige herligheten av alt Gud har kalt oss til i Kristus som frukten av Hans evige plan”.

For det andre ber apostelen om at vi må forstå “hvor rik på herlighet Hans arv er blant de hellige”. Det er sagt: “I Hans kall ser vi mot det høye; arven ligger for våre føtter”. Arven presenteres i vers 10 og 11 i dette kapitlet. Der får vi vite at arven omfatter alt som er skapt i himmelen og på jorden og som Kristus skal være overhode for. I Ham vil menigheten få en arv, for vi skal herske med Ham. I bønnen omtales arven som “Hans arv ... blant de hellige”. Et kongerike består ikke bare av en konge og hans land, men av en konge og hans undersåtter. Dessuten vil den rike herligheten i Hans arv vises fram i de hellige. Den dagen vil Han bli “herliggjort i Sine hellige” og “bli hyllet blant alle dem som tror” (2 Tess 1,10).

(Vers 19) For det tredje ber apostelen om at vi må kjenne kraften som er for oss og som disse store begivenhetene vil bli satt i gang ved. Denne kraften betegnes som en “mektig kraft” med “virkning” og av den grunn aktiv for oss i dag. Det er en “overveldende” eller “veldig” makt. Det finnes andre sterke krefter i universet, men kraften som “virker” for oss overgår alle andre krefter, enten det er kjødets krefter i oss eller djevelens krefter mot oss. Hvilken trøst det er å vite at i all vår svakhet finnes det en overveldende kraft som virker for oss.

(Vers 20-21) Dessuten er det en kraft som ikke bare er åpenbart for oss i en erklæring; den er gjort virksom i Kristi oppstandelse. Verden og Satan ble tillatt å sette i verk sin største maktdemonstrasjon–dødens makt–da de spikret Kristus til korset. Deretter, da djevelen og verden hadde latt alle sine krefter komme til uttrykk, lot Gud Sin overveldende kraft virke ved å reise Kristus opp fra de døde og sette Ham som menneske høyest i universet, endog ved Sin høyre hånd. I denne opphøyde tilstanden er Kristus blitt satt over alle andre krefter, både åndelige myndigheter og krefter og timelige makter og herredømmer. Det kan nevnes navn på herskere i denne og den kommende verden, men Kristi navn er over alle andre navn–Han er kongenes Konge og herrenes Herre.

(Vers 22) Kristus står ikke bare over alle andre krefter, men all ondskap vil bli lagt under Hans føtter. Så mektig vises den kraften som ikke bare vil la oss dele denne opphøyde herlighetstilstanden med Kristus, men som virker for oss på vår vei til herligheten.

Så lærer vi ennå en stor sannhet å kjenne: den Ene hvor all makt er vist fram, som er satt i en posisjon over alle andre makter, som har makt til å nedkjempe all ondskap, er den som er alle tings overhode for menigheten.

I forhold til alle universets krefter er Han satt “høyt over” enhver kraft. Når det gjelder ondskap er alt trådt under Hans føtter. I forhold til menigheten–Hans legeme–er Han overhodet som styrer alt . Derfor er det menighetens privilegium å kunne vende seg til Kristus for å få veiledning og ledelse i alle ting. I nærvær av alle motstandskrefter og alt ondt har vi en ressurs i vårt overhode Kristus. Han har anledning til å ta i bruk evner og ledere til å undervise og veilede, men det er til overhodet vi bøoslash;r vende oss og ikke bare til de fattige, svake kar Han i Sin nåde måtte anse for tjenlige.

(Vers 23) I vers 22 får vi vite hva Kristus er for menigheten–hva hodet er for legemet. I vers 23 får vi vite hva menigheten er for Kristus–hva legemet er for hodet. Menigheten er fylden av Ham som fyller alt i alle. Menigheten, som Hans legeme, er til for å vise fylden av hodet. Kristus skal virkeliggjøres i menigheten. Ingenting er mer vidunderlig enn den posisjonen menigheten har i forhold til Kristus. Det er sagt at den er Hans legeme “fylt av Hans kjærlighet, styrket av Hans Ånd og i ferd med å sette Hans tanker ut i livet, slik våre egne legemer utfører våre tanker og planer.” Når vi har unnlatt å sette Kristus som hode over alle ting for menigheten har vi som et uunngåelig resultat mislyktes i å virkeliggjøre Kristi fylde.

I hele denne store bønnen søker apostelen en umiddelbar virkning i de helliges liv. Kallet og arven er sikret for oss, så apostelen ber ikke om at vi må få håpet og arven, men at vi må få vite hva vi har. Så vil kunnskapen om det som skal komme ha en umiddelbar virkning i våre liv og frigjøre oss, med oppstandelsens livskraft, fra kjødet og alle motstandskrefter, og i ånden skille oss ut fra denne verden.

3.Guds arbeid med å gjennomføre sin plan - kapittel 2

I kapittel 1 åpenbares Guds plan med Kristus og menigheten for oss og det avsluttes med apostelens bønn om at vi må kjenne kraften som skal oppfylle denne kjærlighetsplanen.

I kapittel 2 får vi først vite hvordan Guds kraft virker i oss (v.1-10); for det andre hvordan Gud arbeider med oss (v.11-22)for å danne menigheten i tiden for å oppfylle sin plan for oss.

(1) Guds virke i den troende (v.1-10)

(Vers 1-3) Kapitlet åpner med å presentere et alvorlig bilde av den tilstanden og posisjonen mennesket hadde falt ned til under den gamle skaperordningen. De to første versene presenterer hedningeverdenens tilstand; vers 3 bringer jødene inn i dette alvorlige bildet. “Vi” jøder, sier apostelen, “var av naturen vredens barn, slik som de andre”.

Jøder og hedninger betraktes som døde for Gud i overtredelser og synder, men som levende for tidsånden i en ond verden under djevelens makt–fyrsten over luftens krefter. Slik er mennesket ulydig mot Gud, når det lever ut kjødets og tankenes lyster, og dermed av naturen er under Guds dom.

Jøden viste med sine lyster, til tross for sin posisjon med ytre priviliegier at han hadde en fallen natur og stod på lik linje med hedningen. Både jøde og hedning er døde for Gud. I Romerbrevet anses vi for å være dødsdømt på grunn av det vi har gjort–våre synder. Her betraktes vi som allerede døde for Gud på grunn av det vi er–fordi vi har en fallen natur. Men denne dødstilstanden er ikke en tilstand uten ansvar, for apostelen beskriver menneskene slik de “vandret, levde sammen og tilfredsstilte sine lyster”. Det er for Gud mennesket er dødt. For denne verdens tidsånd, kjødet og djevelen, er det aktivt levende. Dessuten har djevelen fått herredømme over mennesket gjennom dets ulydighet mot Gud, og den falne naturen vi har er resultatet av denne ulydigheten–vi er ulydighetens barn.

(Vers 4) Om hele verden er død for Gud er det ikke mulig for mennesket å frigjøre seg fra en slik tilstand. Et dødt menneske kan ikke gjøre noe i forhold til den som det er dødt for. Enhver velsignelse over et dødt menneske må være totalt avhengig av Gud. Dette åpner vei for Guds kjærlighets virksomhet. Sannheten som legges fram er ikke så mye det at vi forsøker å gjøre noe med dette, men heller den måten Gud virker på, etter Sin egen kjærlighet for å tilfredsstille Seg Selv.

I de tre første versene ser vi mennesket som handler etter sin falne natur og fører seg selv inn under dommen. I versene som følger blir vi som en direkte kontrast presentert for Gud som handler etter Sin natur og fører mennesket inn i velsignelsen. Når mennesket handler etter sin natur handler det uten hensyn til Gud, motivert av lysten i sitt eget hjerte. Når Gud handler etter Sin natur handler Han uten hensyn til mennesket, motivert av kjærligheten i Sitt eget hjerte. Guds kjærlighet virker i oss når vi er “døde i synden”, ikke da vi begynte å våkne av en følelse for våre behov eller da vi reagerte på denne kjærligheten.

Fire av Guds kjennetegn kommer til syne–kjærlighet, barmhjertighet, godhet og nåde (v.4 og 7). Kjærlighet er Guds natur, kilden til alle Hans handlinger og opprinnelsen til alle våre velsignelser. Hvis Gud handler etter Sitt hjertes kjærlighet kan velsignelsen bare vurderes i forhold til Hans kjærlighet. Spørsmålet blir da ikke hvor store velsignelser vi trenger, men hvor mye velsignelse som kan tilfredsstille Guds kjærlighet. Nåde er aktiv kjærlighet mot uverdige og gjelder for alle. Barmhjertighet vises mot enkeltsyndere. Godhet er å skjenke den troende velsignelser. Gud handler altså “på grunn av Sin store kjærlighet”, ikke på grunn av noe vi er. Hvem kan måle Hans “store kjærlighet” og hvem kan måle velsignelsen som gis ut fra denne kjærligheten.

(Vers 5) Denne kjærligheten uttrykkes først for oss i nådens virksomhet som gjør hver enkelt av oss levende ved Kristus. Hvis vi er døde kan det ikke gjøres noen bevegelse fra vår side mot Gud. Den første bevegelsen må komme fra Gud. Et nytt liv er gitt oss, men det er et liv i samfunn med Kristus. Det er et liv som faktisk tilhører Ham som vi levendegjøres ved. Dermed er vår nådetilstand nøyaktig den motsatte av vår naturlige tilstand. Vi er av naturen døde for Gud med verden men vi er nå av nåde levende for Gud med Kristus.

(Vers 6) Men ikke bare vår tilstand er endret, vår posisjon er også endret. Fosterbevegelser bærer bud om liv; oppstandelsen fører den som bringes liv inn blant de levende. Denne posisjonen virkeliggjøres i Kristus. Jøde- og hedningekristne oppreises sammen og plasseres sammen i den himmelske verden i Kristus . Vi levendegjøres “med Ham” men oppreises og plasseres “i Ham” (se eng. overs.). Nå er vi ennå ikke oppreist og plassert i den himmelske verden. Ikke desto mindre er vi allerede framfor Gud i denne nye posisjonen i vår egen representants person. Vi representeres “i Kristus”.

(Vers 7) Etter å ha nådd opp til posisjonen som kristen gjøres vi nå kjent med den herlige planen Gud har for øye ved å handle slik for oss i kjærlighet. Det er “for at Han i de kommende tidsaldre kunne vise Sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus”. Det er som om Gud sier: “I kommende tidsaldre skal jeg vise hva som er fruktene av Kristi gjerning og hva som er Mitt hjertes plan”. Det er tydelig at kun den høyeste tilstand og posisjon et menneske kan være i er god nok for slike formål. Når engler og himmelske vesener “ser en fattig synder og hele menigheten i den samme herligheten som Guds Sønn, vil de forstå, i den grad det er mulig for dem, de overveldende rikdommene i nåden som har plassert dem der”.

(Vers 8,9) Alt skjer ved Guds nåde og enhver velsignelse vi nyter godt av er en Guds gave. Troen vi mottar frelse ved er Guds gave. Menneskets gjerninger bidrar ikke til disse velsignelsene; alt er av Gud og derfor har ingen grunn til å rose seg.

(Vers 10) Dette fører til enda en sannhet. Ikke bare er våre gjerninger utelukket–fordi Gud har gjort alt–men vi er også Hans verk, og derved utgjør vi en del av en ny skapning i Kristus Jesus. Men om lovgjerninger er utelukket som frelsesmiddel kan vi ikke av det slutte at gjerninger ikke hører hjemme i kristenlivet. Det finnes virkelig gjerninger som egner seg i den velsignede posisjonen vi bringes inn i, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem. Disse gjerningene vil bli lagt fram for oss i den siste delen av brevet, hvor vi oppfordres til å leve kallet verdige og vandre i kjærlighet, som lysets barn og til å vandre varsomt (kap. 5, v.2,8,15)

De “gode gjerningene” som omtales i verset er mer enn å gjøre en god gjerning et naturlig menneske med alt annet enn en god livsførsel kan utføre. Her forutsettes det at de troende ikke bare gjør gode gjerninger; de vandrer i dem. Dessuten er de gode gjerningene gjort ferdige på forhånd og leder til gudfryktig livsførsel.

(2) Guds arbeid med de troende (v.11-22)

Det store temaet i kapittel 2 er dannelsen av menigheten i tiden sett i perspektiv av Guds planer for evigheten. Den første delen av kapitlet legger fram for oss Guds virke i hver enkelt av oss, enten vi er jøder eller hedninger; den andre delen viser Guds arbeid med jøde- og hedningekristne for å forene dem i “ett legeme” og en bolig for Gud.

(Vers 11-12) Før han gjør de troendes nåværende posisjon i Kristus kjent setter apostelen hedningenes tidligere posisjon i kjødet i kontrast til deres nye stilling. Menigheten var langt fra en samling av troende fra verdens begynnelse, det eksisterte i tidligere tider (i tiden før korset) et gudgitt skille mellom jøde og hedning som, så lenge det var der, gjorde menighetens eksistens umulig.

Apostelen minner de hedningekristne om at på den tiden fantes det svært skarpe skiller mellom jøder og hedninger. I Guds virke på jorden nøt den jødiske nasjonen godt av ytre fordeler som hedningene var totalt fremmede for. Israel utgjorde et jødisk samvelde med jordiske løfter og håp og stod i et ytre forhold til Gud. Deres religiøse tilbedelse, politiske organisering og sosiale forhold, alt fra den høyeste form for tilbedelse til den minste detalj i livet ble regulert av Guds forordninger. Dette var et enormt fortrinn som hedningene etter sitt vesen ikke hadde noen del i. Det var ikke det at jødene var noe bedre enn hedningene, for fra Guds synspunkt var de fleste jødene like dårlige som hedningene og noen endog verre. På den andre siden var det enkelte hedninger, slike som Job, som virkelig var omvendte mennesker. Men i Guds virke på jorden skilte Han Israel fra hedningene og ga dem en spesiell privilegert stilling, for selv om de var uomvendte (slik tilfelle var for de fleste) var det et enormt privilegium å få all sin virksomhet regulert etter Guds fullkomne visdom. Hedningene hadde ingen slik posisjon i verden, verken offentlig anerkjennelse av Gud eller regulering av samfunnslivet etter guddommelige forordninger. Nettopp disse forordningene som regulerte jødenes liv holdt faktisk jøder og hedninger skarpt atskilt. Jødene stod derfor ytre sett Gud nær mens hedningene i det ytre var langt borte fra Ham.

Men Israel sviktet fullstendig i å leve opp til det ansvar privilegiene påla dem da de vendte seg fra Jahve til avgudene. De forkastet Guds bud og forordninger som gav dem deres enestående posisjon. De stenet profetene Gud forsøkte å appellere til samvittigheten deres gjennom. De korsfestet sin egen Messias som kom blant dem i ydmyk nåde; og de stod imot Den Hellige Ånd som vitnet om en oppstanden og herliggjort Kristus. Som en følge av dette har de, inntil videre, mistet sin spesielle priviligerte posisjon på jorden og er blitt spredt blant nasjonene.

(Vers 13) Det at Israel settes til side åpner veien for den store forandringen i Guds virke på jorden. Det levende glimtet inn i fortiden Guds Ånd gir som en kontrast i vers 11 og 12 gjør dagens troendes posisjon desto mer bemerkelsesverdig. Etter å ha forkastet Israel har Gud fulgt opp sitt virke ved å bringe menigheten fram i lyset og har dermed etablert en fullstendig ny krets av velsignelser, helt utenom de jødiske og hedenske sirklene.

I denne nye posisjonen anses ikke de troende for lenger å være i kjødet, men i Kristus. Derfor begynner apostelen omtalen av denne nye posisjonen med ordene “Men i Kristus” og fortsetter ved å sette den i kontrast til den tidligere posisjonen i kjødet. I kjødet var hedningen ytre sett langt borte fra Gud, og jøden, selv om han ytre sett var nær, var moralsk sett like langt borte fra Gud som hedningen. Når Han taler til jødene må Herren si: “Dette folket kommer nær Meg med sin munns tale og ærer Meg med sine lepper, men deres hjerte er langt borte fra Meg” (Matt 15,8).

Apostelen fortsetter så med å vise hvordan Gud har virket for å danne menigheten. For det første er de troende “kommet nær ved Kristi blod” idet hedningene bringes fra den fjerne posisjonen synden brakte dem i til den nærheten som er virkeliggjort i Kristus. Dette er ingen ytre nærhet ved hjelp av forordninger og seremonier, men en livskraftig nærhet som kommer til syne i Kristus selv, oppreist fra de døde og trådt fram for Gud for oss. Derfor sies det “i Kristus Jesus er nå dere ... kommet nær ved Kristi blod”. Syndene våre fjerner oss, Kristi dyrebare blod vasker syndene vekk og vi kommer nær. Kristi blod viser hvilken enorm synd som krever en slik pris for å fjernes; det viser Guds hellighet som ikke kunne tilfredsstilles med noen lavere pris og åpenbarer kjærligheten som kunne betale prisen. Det er ikke bare det at den troende kan nærme seg Gud, men at han “kommer nær” i Kristus.

(Vers 14) For det andre er jøde- og hedningekristne “begge gjort til ett”. Ingen kan overvurdere betydningen av å ha kommet nær ved Kristi blod, men det skal mer til for å danne menigheten. Menigheten er ikke bare et visst antall troende som har “kommet nær” for det vil gjelde alle blodkjøpte hellige til alle tider; den dannes av jøde- og hedningekristne “som er gjort ... begge til ett”. Dette har Kristus fullbrakt med Sin død. “Han er vår fred” i dobbel forstand. Han er vår fred mellom Gud og den troende, og Han er vår fred mellom jøde- og hedningekristne.

(Vers 15) Ved sin død fjernet Kristus “budenes lov” som var årsak til avstanden mellom Gud og menneske og mellom jøde og hedning. Mens loven innebar et løfte om liv for de som overholdt den, dømte den de som brøt den. Siden alle har brutt loven brakte den dom over alle som stod under den og fjernet mennesket fra Gud. Dessuten reiste den et skarpt skille–en vegg–mellom jøde og hedning. Før denne veggen ble fjernet kunne det ikke bli fred, verken mellom Gud og mennesker eller mellom jøder og hedninger. I korset er den brutte lovens dom opphevet og fiendskapet mellom mennesket og Gud og mellom jøde og hedning er fjernet. Freden som følger av dette virkeliggjøres i Kristus; Han er vår fred. Vi ser bakover mot korset og ser at alt som står mellom Gud og våre sjeler–synden, den brutte loven og dommens forbannelse–var der mellom Gud og Kristus, vår stedfortreder; vi ser oppover og ser Kristus i herligheten uten noe annet mellom Gud og Kristus enn den evige freden Han har skapt og dermed intet som skiller Gud og den troende. Vår fred virkeliggjøres i Kristus, som er “vår fred”.

Dessuten representerer Kristus både jøde- og hedningekristne; derfor er Han vår innbyrdes fred: vi gjøres til ett. I korset har Kristus fullstendig opphevet loven med forskrifter som middel til å nærme seg Gud og åpnet en ny vei ved Sitt blod. Jøden som nærmer seg Gud på blodets grunn er ferdig med jødiske forskrifter. Hedningen bringes fra sin posisjon langt borte fra Gud, jøden bort fra sin spesielt tildelte nærhet og begge gjøres til ett når de framfor Gud nyter godt av en felles velsignelse ingen av dem noensinne har eid. De hedningekristne heves ikke opp til nivået med jødiske privilegier og jøder senkes ikke ned til hedensk nivå; begge løftes inn på helt ny grunn på et umåtelig mye høyere plan.

For det tredje blir de jøde- og hedningekristne skapt til “ett nytt menneske”. Vi har allerede sett at de “begge er gjort til ett”, men dette gir ikke uttrykk for hele sannheten om menigheten. Hadde apostelen stanset her ville vi riktignok ha sett at de troende bringes nær ved blodet og gjøres til ett når alt fiendskap fjernes, men vi kunne ha kommet til å tro at de bringes sammen i lykkelig enhet. Dette er virkelig velsignet sant, men det er langt fra hele sannheten om menigheten. Så apostelen fortsetter og forteller oss at vi ikke bare “bringes nær” og “gjøres til ett”, men vi “skapes til ett nytt menneske”. Uttrykket “nytt menneske” forteller om et nytt slags menneske preget av skjønnheten i Kristi himmel. Ingen enkelt kristen er nok til å virkeliggjøre Kristi egenskaper; hele menigheten må til for å virkeliggjøre det nye mennesket.

(Vers 16) For det fjerde har vi sannheten om at de troende dannes til “ett legeme”. Jøde- og hedningekristne forenes ikke bare for å virkeliggjøre det nye menneskets egenskaper, preget av Kristus med alle Hans moralske fortrinn, de formes også til “ett legeme”. Dette er mer enn en gruppe mennesker i et fellesskap; det er en gruppe mennesker i enhet. De er forenet med hverandre i Ånden for at de kan utgjøre et samfunn som virkeliggjør det nye mennesket. Så jøde- og hedningekristne er ikke bare forlikte med hverandre, de som er gjort til ett er forlikte med Gud. Det ville ikke være forenlig med Guds hjerte at hedningen var langt borte eller at jøden var ytre sett nært, men Gud kan slå seg til ro med at jøde- og hedningkristne er gjort til ett legeme ved korset, som har fjernet alt som forårsaket fiendskap ikke bare mellom jøde – og hedningekristne, men også mot Gud.

(Vers 17) All denne velsignede sannheten er brakt til oss ved fredens evangelium som er forkynt for hedningene som var langt borte og for jødene som med et unntak var nær. Vi kan forstå hvorfor forkynnelsen introduseres på dette punktet, i et avsnitt som taler om dannelsen av menigheten. Apostelen har nettopp omtalt korset, for uten korset kunne det ikke forkynnes og uten forkynnelse kunne det ikke bli noen menighet. Kristus betraktes som Forkynneren, selv om evangeliet Han forkynner presenteres gjennom andre.

(Vers 18) Videre får vi se sannheten om den store velsignelsen at i én Ånd har vi begge (jøde og hedning) adgang til Faderen. Avstanden fjernes ikke bare på Guds side, den fjernes også på vår side. Ved Kristi verk på korset kan Gud forkynne fred og komme oss nær og ved Åndens verk i oss kan vi komme nær Faderen. Korset gir oss rett til å komme nær, Ånden setter oss i stand til å benytte oss av vår rett og i praksis komme nær Faderen. Så om adgangen er i Ånden er det ikke rom for kjødet. Ånden utelukker enhver form for kjød. Det er ikke ved bygninger eller ritualer eller orgler eller kor eller ved en spesiell type mennesker at vi får adgang til Faderen. Det er i Ånden, og videre, det er i “én Ånd”, og derfor er alle i Faderens nærvær i harmoni.

I dette store skriftstedet ser vi derfor for det første de to gruppene menigheten er dannet av, de som en gang var ytre sett nær og de som en gang var langt borte. For det andre ser vi at Gud har brakt disse to gruppene av troende nær til Seg, Han har skapt dem til ett nytt menneske og Han har gjort dem begge til ett. For det tredje får vi innsikt i hvordan Gud har fullført dette store verket–ved Kristi blod, “ved korset”, ved forkynnelsen og ved Ånden.

(Vers 19-22) Så langt har vi sett på menigheten som Kristi legeme, men i Guds virke på jorden betraktes menigheten fra flere sider, to av dem beskrives for oss i kapitlets avslutningsvers. Først anses den for å vokse til “et hellig tempel i Herren”; deretter som “en bolig for Gud”.

I den første måten å se på menigheten sammenlignes den med en voksende bygning som blir et hellig tempel i Herren. Apostlene og profetene danner fundamentet med Kristus selv som grunnstenen. Etter hvert som kristendommen utbres blir de troende lagt til sten for sten til den siste troende bygges inn og den ferdige bygningen vises i all sin herlighet. Dette er bygningen Herren omtaler i Matt 16: “Jeg vil bygge Min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den”. Kristus er bygningsmannen, ikke mennesket, så alt er perfekt og bare levende stener utgjør deler av dette hellige byggverket. Peter viser oss den åndelige betydningen av denne bygningen når han forteller at de levende stenene bygges opp til et åndelig hus til å bære fram åndelige offer for Gud og vise fram Guds storverk i (1 Pet 2,5 og 9). I Åpenbaringen 21 ser Johannes i en visjon den ferdige bygningen komme ned fra himmelen, fra Gud, strålende av Guds herlighet. Så vil det fra den bygningen virkelig stige uopphørlige takkoffer opp til Gud og et fullkomment vitnesbyrd om Guds storverk vil vises fram for alle mennesker.

Deretter presenterer apostelen, fremdeles med en bygning som bilde, et annet aspekt ved menigheten (Vers 22) Etter å ha betraktet de hellige som sammenføyd til et voksende tempel ser han så på dem som om de danner et allerede fullført hus, som en bolig for Gud i Ånden. Alle troende på jorden anses til enhver tid å utgjøre Guds bolig. Jøde- og hedningekristne “føyes sammen” for å danne denne boligen. Guds bolig preges av lys og kjærlighet; når han kommer til den praktiske delen av brevet oppfordrer derfor apostelen oss til å “vandre i kjærlighet” og til å “vandre som lysets barn” (kap. 5,2 og 8). Guds hus er således et sted for velsignelser og vitnesbyrd, et sted hvor hellige velsignes med Guds velvilje og kjærlighet og velsignet på denne måten blir de et vitnesbyrd for verden omkring. I Efeserbrevet presenteres Guds bolig slik Gud ønsker den skal være og derfor kommer bare det reelle med i betraktning. Andre skriftsteder vil dessverre vise hvordan boligen i menneskets hender er blitt fordervet inntil vi til slutt leser at “dommen skal begynne med Guds hus” (1 Pet 4,17).

I dette kapitlet har vi derfor en tredobbel presentasjon av menigheten. For det første betraktes menigheten som Kristi legeme, dannet av jøde- og hedningekristne, forenet med Kristus i herlighet og den utgjør dermed ett nytt menneske som kan framvise alt Kristus er som det oppstandne mennesket, hodet over alle ting. La oss huske at menigheten ikke bare er “ett legeme”, den er “Hans legeme”, som det står: “menigheten som er Hans legeme”. Som Hans legeme er menigheten Hans fylde, fylt av alt Han er for å uttrykke alt Han er. Menigheten, Hans legeme, er til for å være uttrykk for Hans vilje, akkurat som våre legemer gir uttrykk for det vi ønsker.

For det andre presenteres menigheten slik den vokser til et tempel dannet av alle hellige i denne tid hvor takkoffer stiger opp til Gud og Guds storverk vises for alle mennesker. For det tredje betraktes menigheten som et fullført byggverk på jorden, dannet av alle hellige på et gitt tidspunkt, som utgjør Guds bolig til velsignelse for Hans folk og til vitnesbyrd for verden.

4. Guds måte å gjøre sin plan kjent på

kapittel 3

Vi har sett at kapittel 1 presenterer Guds plan for menigheten, mens kapittel 2 presenterer Guds virke i og med de troende for å gjennomføre planen Sin. Kapittel 3 presenterer forvaltningen av sannheten om menigheten eller den måten Gud har valgt for å gjøre sannheten kjent på for hedningene gjennom apostelen Paulus virksomhet.

Om vi sammenligner vers 1 i kapittel 3 med vers 1 i kapittel 4 ser vi tydelig at kapittel 3 fungerer som en parentes. Kapittel 2 presenterer læren og kapittel 4 praksisen som skal følge læren. Mellom lære og praksis har vi denne viktige digresjonen hvor Den Hellige Ånd presenterer den spesielle forvaltningsoppgaven, eller tjenesten, som apostelen er betrodd. I det andre verset omtales denne tjenesten som “Guds nådes husholdning” og i vers 9 som “dette hemmelighetens samfunn”. I begge versene er ordet det samme på originalspråket. Den beste oversettelsen er “forvaltning”, en forvaltning som er en spesiell tjeneste eller oppgave. Denne oppgaven var å forkynne evangeliet og gjøre sannheten kjent blant de hellige. I løpet av denne parentesen får vi presentert flere store sannheter i forbindelse med menigheten.

(1) Virkningen av at sannheten om menigheten bringes videre.

(Vers 1-2) Apostelen forteller oss at den umiddelbare virkningen av at sannheten om menigheten ble brakt videre var å bringe den som forkynte den, kritikk fra den religiøse verden. Denne store sannheten vekket spesielt jødenes fiendtlighet ettersom den ikke bare betraktet jøde og hedning som like for Gud–som døde i overtredelser og synder–men den opphøyet på ingen måte jøden til noen velsignet posisjon over hedningen. Dessuten, da de så at sannheten om menigheten satte til side hele det jødiske systemet, med dets appell til det naturlige mennesket gjennom ytre tilbedelse i templer bygget med hender, vakte den motstand blant de som opprettholdt dette systemet. Det å forsvare sannheten om menigheten slik den ble åpenbart for og forkynt av apostelen Paulus vil også i dag, som den gang, medføre kritikk og motstand fra de som ønsker å holde ved like en ytre religiøs tjeneste eller et kirkelig system etter det jødiske mønsteret.

Det var altså utførelsen av denne spesielle oppgaven med å forkynne evangeliet om Guds nåde for hedningene som vekket hatet hos de forutinntatte jødene og brakte apostelen i fengsel. Etter jødisk vurdering var et menneske som kunne tenke på å dra til hedningefolkene ikke skikket til å leve (Apg 22,21-22). Men Paulus så ikke på seg selv som en fange for mennesker på grunn av sine misgjerninger, men som Jesu Kristi fange på grunn av sin kjærlighetstjeneste med å gjøre sannheten kjent for hedningene.

(2) Sannheten om menigheten gjort kjent ved åpenbaring

(Vers 3-4) For at vi skal kunne motta den store sannheten om menigheten med guddommelig autoritet er apostelen nøye med å forklare at han mottok sin kunnskap om menighetens “hemmelighet”, ikke gjennom meddelelser fra mennesker, men ved direkte åpenbaring fra Gud, som Han sier det: “Ved åpenbaring gjorde Han hemmeligheten kjent for meg”. Dette fjerner et problem som kan oppstå i forbindelse med hemmelighetens sannhetsverdi. Når Paulus forkynte evangeliet i de jødiske synagogene henviste han alltid til Skriftene (se Apg 13, vers 27,29,32-35,47 og 17,2 osv.), og jødene i Berøa roses uttrykkelig fordi de gransket Skriftene for å se om ordet Paulus forkynte stemte overens med dem. Men straks apostelen brakte sannheten om menigheten kunne han ikke lenger appellere til Det gamle testamente for bekreftelse. Det ville være nytteløst for tilhørerne hans å granske Skriftene for å se om dette stemte. Jødenes vantro gjorde det vanskelig for dem å godta mange sannheter som stod i Skriftene deres, slik som Nikodemus ikke fattet sannheten om den nye fødselen, men å godta noe som ikke var der og som satte til side hele det jødiske systemet som var der og som hadde eksistert med Guds aksept i århundreder, var for jødene et uoverstigelig problem.

Mange kristne kan knapt nok forstå dette problemet siden sannheten om menigheten i deres sinn for det meste er fordunklet eller til og med helt forsvunnet. Siden de ser på menigheten som forsamlingen av de troende gjennom alle tider har de ikke noe problem med å finne det de tror er menigheten i Det gamle testamentet. At dette har vært tanken hos fromme mennesker har vi rikelige eksempler på i overskriftene som er gitt til mange av kapitlene i Det gamle testamentet. Men straks vi aksepterer sannheten om menigheten slik den legges fram i Efeserbrevet står vi ansikt til ansikt med dette problemet som bare løses ved det faktum at sannheten om menigheten er en helt ny åpenbaring.

(Vers 5) Denne store sannheten som Paulus mottok ved åpenbaring omtaler han som “mysteriet” og igjen i vers 4 som “Kristi mysterium”. Ved å bruke begrepet “mysterium” ønsker ikke apostelen å fremme tanken om noe mystisk–en rent menneskelig bruk av ordet. I Skriften er et mysterium noe som hittil har vært holdt hemmelig, som ikke kunne gjøres kjent på noen annen måte enn ved åpenbaring og når det er åpenbart kan det bare gripes i tro. Apostelen fortsetter å forklare at denne hemmeligheten ikke ble gjort kjent for menneskenes barn i gammeltestamentlig tid, men gjøres nå kjent ved åpenbaring for Kristi “hellige apostler og profeter”. Profetene det henvises til i dette verset er helt klart ikke Det gamle testamentets profeter, men heller de som omtales i kap. 2,20. I begge tilfellene er rekkefølgen “apostler og profeter”, ikke “profeter og apostler” som en kunne vente dersom henvisningen hadde vært til profetene i Det gamle testamentet. Dessuten snakker apostelen om det som “nå” åpenbares i motsetning til det som tidligere ble åpenbart.

(3) Den åpenbarte sannheten om menigheten.

(Vers 6) Etter å ha vist at sannheten om menigheten ble gjort kjent ved åpenbaring summerer apostelen i et kort avsnitt opp sannheten om menigheten og forklarer hvorfor den omtales som “hemmeligheten”. Hemmeligheten er helt klart ikke evangeliet som var skjult for tidligere slekter, for Det gamle testamentet er fullt av antydninger om den kommende Frelseren, hvor lite disse antydningene enn ble forstått.

Hva er så hemmeligheten? Vi fortelles ganske enkelt i vers 6 at denne nye åpenbaringen er at hedningene “er medarvinger, de hører med til det samme legeme og har del i Hans løfte i Kristus ved evangeliet”. Hedningene gjøres til medarvinger sammen med jødene, ikke bare i Kristi jordiske kongedømme, men i arven som omfatter både det himmelske og det jordiske. Og videre, de hedningekristne dannes sammen med de jødekristne til ett felles legeme i himmelen med Kristus som hode. I tillegg har de del i Guds løfter i Kristus Jesus. Hedningen heves ikke til jødens nivå på jorden, heller ikke blir jøden senket ned til hedningens nivå, begge fjernes fra sin gamle posisjon og heves til et uendelig mye høyere nivå, forenet med hverandre på helt ny grunn, endog himmelsk grunn i Kristus. Alt dette iverksettes ved evangeliet som henvender seg til begge på et felles nivå av skyld og fullstendig fordervelse. De tre store faktaene det henvises til i dette verset er allerede lagt fram for oss i kapittel 1. Løftet i Kristus omfatter alle velsignelsene som beskrives i de syv første versene av det kapitlet; arven legges åpent fram for oss i vers 8 til 21 og sannheten om det “ene legemet” i vers 22 og 23.

(4) Sannheten åpenbart for og forkynt av Paulus.

(Vers 7) Hemmeligheten ble ikke bare åpenbart for Paulus, han ble også gjort til forkynner av sannheten. Hemmeligheten ble også åpenbart for de andre apostlene (vers 5), men han ble betrodd den spesielle oppgaven å forkynne denne sannheten for de hellige. Derfor er det bare i Paulusbrevene vi finner noen framlegging av denne hemmeligheten. Guds nåde hadde gitt apostelen denne oppgaven; Guds kraft satte ham i stand til å utøve nådegaven. Guds gaver kan bare brukes ved Guds kraft.

(Vers 8) Videre forteller apostelen om hvilken virkning denne store sannheten hadde på ham selv. Under Guds nådes storhet ser han at han er den fremste av syndere (1 Tim 1,15); foran det brede panoramaet av velsignelser som hemmeligheten åpner for føler han at han er den minste blant de hellige. Jo større herlighet som kommer til syne for oss jo mindre blir vi i egne øyne. Det mennesket som hadde størst forståelse av denne store hemmeligheten i hele dens vide omfang var det mennesket som innrømmet at han var mindre enn den minste blant de hellige.

For å fullføre oppgaven sin forkynte apostelen ikke bare menneskets uopprettelige fordervelse, men Kristi uutgrunnelige rikdommer som overgår all menneskelig forestillingsevne og fører med seg ubegrensede velsignelser.

(5) Siktemålet med forkynnelsen av sannheten.

(Vers 9-11) Forkynnelsen av evangeliet skjedde med den andre delen av Paulus tjeneste for øye–å opplyse alle med kunnskapen om hemmeligheten, å vise alle mennesker hvordan Guds plan fra evighet til evighet iverksettes i tiden ved dannelsen av menigheten på jorden og derved bringe fram i lyset det som hittil har vært skjult hos Gud siden verdens grunnvoll ble lagt.

Videre ville Gud opplyse ikke bare alle mennesker om dannelsen av menigheten på jorden, men det er Hans hensikt at alle himmelske vesener gjennom menigheten skal gjøres kjent med Hans mangfoldige visdom. Disse himmelske vesenene hadde sett skaperverket framstå fra Guds hånd og da de så Hans visdom i skaperverket ropte de av glede. Nå ser de “Guds mangfoldige visdom” i dannelsen av menigheten. Skaperverket var det mest fullkomne uttrykket for skapende visdom, men i dannelsen av menigheten kommer Guds visdom på alle måter til syne. Før menigheten kunne dannes måtte Guds ære forsvares, menneskets behov tilfredsstilles, synden fjernes, døden avskaffes og Satans makt oppheves. Stengselet mellom jøde og hedning måtte fjernes, himmelen åpnes, Kristus som menneske gis sete i herligheten, Den Hellige Ånd komme til jorden og evangeliet forkynnes. Alt dette og mere til hører med til dannelsen av menigheten. Alle disse målene kunne bare nås ved Guds mangfoldige visdom; ikke ensidig, men visdom i alt sitt mangfold. Heller ikke menighetens ansvarssvikt har endret det faktum at englene gjøres kjent med Guds visdom gjennom menigheten. Tvert imot, det bare stadfester den forunderlige visdommen som hever seg over menneskelig svikt, overvinner alle hindringer og til slutt fører menigheten inn i herligheten “etter den evige planen han hadde i Kristus Jesus vår Herre”.

(6) Den praktiske virkningen av forkynnelsen av sannheten.

(Vers 12-13) Apostelen legger forklaringen av hemmeligheten til side for å si noen ord om den praktiske virkningen den har. Disse undrene vises ikke fram for oss bare for å bli beundret, selv om de virkelig er beundringsverdige. Hemmeligheten er også ytterst praktisk når den forstås og anvendes rett. Å handle i lys av sannheten vil få oss til å føle oss hjemme i Guds verden, men det vil sette oss utenfor menneskets verden. Som den blinde mannen i Johannes 9, som da han var utstøtt av den religiøse verden finner seg selv i Guds Sønns nærvær, har apostelen mens han er i menneskelig fengsel på jorden adgang til Faderens nærvær i himmelen.

Kristus Jesus, den Ene som alle disse evige hensiktene skal oppfylles gjennom, er den Ene som vi i tillitsfullhet har adgang til Faderen gjennom. Om denne store sannheten gir oss frimodighet og får oss til å føle oss hjemme i Faderens nærvær vil den i verden føre til trengsler. Dette ble Paulus klar over, men han sier “derfor ber jeg om at dere ikke må miste motet ved mine trengsler”. Å akseptere sannheten i mysteriet–å vandre i lyset av det–vil straks støte oss ut fra den religiøse verden. Når vi handler ut fra sannheten vil vi straks møte motstand fra de som bekjenner seg som kristne. Som for Paulus vil det alltid være en konflikt, spesielt med alt som etterligner det jødiske systemet.

Det må bli motstand, for disse store sannhetene undergraver fullstendig den verdslige grunnstrukturen i alle menneskeskapte religiøse systemer. Blir sannheten om mysteriet Paulus forsøkte å opplyse alle mennesker med kunnskap om, forkynt fra kristenhetens prekestoler, hellige forsamlinger eller endog fra evangeliske plattformer? Blir sannheten om mysteriet, som omfatter menneskets fullstendige fordervelse, verdens absolutte forkastelse av Kristus, innsettelsen av Kristus i herligheten, Den Hellige Ånds nærvær på jorden, den troendes atskillelse fra verden og de helliges kall til himmelen–blir denne store sannheten forkynt og etterlevd i de nasjonale kirkene og kristenhetens religiøse forsamlinger? Dessverre! Den har ingen plass i deres trosbekjennelser, bønner eller undervisning. Nei verre, den fornektes nettopp av deres grunnstruktur, undervisning og levesett.

(7) Bønnen om at disse sannhetene må få virkning hos den troende.

(Vers 14-21) Den store sannheten som beskrives i disse kapitlene leder helt naturlig til apostelens andre bønn. I brevets andre kapittel har apostelen beskrevet den store sannheten at troende blant jødene og hedningene er blitt føyet sammen for å danne Guds bolig. I det tredje kapitlet har apostelen presentert sannheten om mysteriet og vist at troende blant jøder og hedninger løftes opp på helt ny grunn for å danne et felles legeme i Kristus. Vi får så vite at Guds mangfoldige visdom skulle gjøres kjent nå ifølge den evige plan Gud hadde med Kristus Jesus, vår Herre (kap. 3,10-11).

Med dette store målet for øye vender apostelen seg til Faderen i bønn om at de hellige må være i rett åndelig tilstand til å bli fylt av hele Guds fylde. For å frambringe denne åndelige tilstanden hos de hellige ser vi i løpet av bønnen at alle guddommelige personer engasjeres i forbindelse med de hellige. Faderen er kilden til alle velsignelser, Ånden styrker oss slik at Kristus kan bo i oss og fylle oss med Guds fylde, slik at Gud kan æres ved å vises fram i de hellige nå og til alle tider.

(Vers 14) Siden bønnen har for øye den evige planen som er lagt “i Kristus Jesus vår Herre” er den rettet til “Faderen” som er kilden til disse evige planene. Av samme grunn nevnes ikke død eller oppstandelse i bønnen. De evige planene ble lagt før døden kom inn i bildet og den fullstendige oppfyllelsen av disse planene som bønnen ser fram mot vil skje i et scenarium hvor døden aldri vil kunne komme inn.

(Vers 15) Med dette nye herlighets-scenariet for øye fortelles vi at i den kommende verden av velsignelser vil hver eneste familie i himmelen og på jorden få hvert sitt navn av Faderen. I den første skapelsen ble alle dyrene ført fram for Adam som gav dem navn som betegnet de bestemte kjennetegnene som viste seg i hver enkelt familie. Så i forbindelse med de evige planene for den nye skapelsen vil hver enkelt familie i himmelen og på jorden–englevesener, menigheten i himmelen og de hellige på jorden, få navn av Faderen og hver familie vil dermed ha sine bestemte kjennetegn i henhold til Faderens evige planer.

Bønnen tar derfor med i betraktning alt som vil komme fram i lyset i evigheten ifølge Guds planer som ble lagt før verden ble grunnlagt–et scenarium hvor Faderen er kilde til alt, Sønnen er sentrum for alt og hver eneste familie i himmelen og på jorden viser fram noe spesielt av Faderens herlighet.

(Vers 16) Den første bønnen er om Faderen etter Sin herlighets store rikdom vil gi oss å bli styrket med kraft ved Hans Ånd i vårt indre menneske. Apostelen sier ikke “etter Hans nådes rikdom” som i kap.1,7, men “etter Hans herlighets store rikdom” fordi bønnen ikke har noen sammenheng med tilfredsstillelsen av våre behov, men heller med oppfyllelsen av Faderens hjertes plan.

I bønnen i kap. 1 er temaet at vi må få kraft i oss for å styrke oss i det indre mennesket. Det ytre mennesket er det synlige, naturlige mennesket vi har kontakt med verden gjennom. Det indre mennesket er det usynlige og åndelige mennesket, dannet ved Åndens virke i oss og som vi er i kontakt med det usynlige og evige gjennom. Akkurat som det ytre mennesket trenger å styrkes av materielle ting i dette livet, slik trenger det indre mennesket å styrkes av Ånden for å få del i de åndelige velsignelsene i Guds planlagte nye verden.

(Vers 17) Det andre bønneemnet er at Kristus ved tro må bo i våre hjerter. Den første bønnen leder til den andre, for det er bare når vi styrkes av Ånden at Kristus ved tro vil bo i våre hjerter. Virkningen av at Ånden, som har kommet fra Faderen, arbeider i sjelen vår vil være at vi fylles av Faderens tanker om Kristus–vi tenker med Faderen om Sønnen.

Bønnen er ikke at vi må styrkes med makt til å utføre noe mirakel eller påta oss noe vanskelig arbeid, men at en åndelig tilstand må frembringes i sjelene våre ved at Kristus ved tro bor i hjertene våre. Verdens makt omkring oss, kjødets makt i oss og djevelens makt mot oss er så stor at om Kristus virkelig skal få rom i hjertene våre vil det bare skje når vi styrkes av Ånden i vårt indre.

Dessuten er bønnen at Kristus må “bo” i hjertene våre. Vi skal ikke behandle Ham som en gjest som trenger oppmerksomhet ved spesielle anledninger, men som Én som har fast bopel i hjertene våre. Dette kan bare skje ved tro, for troen ser mot Kristus og når Han er foran oss som et mål vil Han ha en bolig i hjertene våre. Den Éne som er sentrum for alle Guds planer vil dermed bli sentrum for tankene våre. Som en har sagt: “Guds høyeste mål blir vårt høyeste mål”. Hvilke vitner for Gud vi alle ville være om livet vårt ble styrt av ett altoppslukende mål, og om det var Kristus! Alt for ofte blir vi, som Marta, opptatt med “alt tjeneste-arbeidet” og “bekymret og urolig for mange ting”. Bare “ett er nødvendig”, å ha Kristus som eneste mål i livet, så vil tjeneste og alt annet følge uten forstyrrelser. Må vi som Maria velge denne “gode del”.

Virkningen av at Kristus bor i hjertet er at vi rotfestes og grunnfestes i kjærlighet. Dersom Kristus, den Éne som all kjærlighet fra Faderen har blitt gjort kjent i og gjennom, bor i hjertene våre, vil Han fylle hjertet med kunnskap om og glede over den guddommelige kjærligheten.

(Vers 18) Med Kristus i hjertet beredes veien for den tredje store bønnen, at vi må være “i stand til å fatte, sammen med alle de hellige, hvor stor bredden og lengden og dybden og høyden er”. Gud underviser oss gjennom vår hengivenhet slik at veien til denne forståelsen ikke bare går gjennom tro, men at vi “rotfestes og grunnfestes i kjærlighet” . Gjennom Åndens virke bor Kristus i hjertene våre ved tro ; når Han bor der ved tro fyller Han hjertene våre med kjærlighet og kjærligheten får oss til å forstå. Denne kjærligheten får oss videre til å omfavne “alle de hellige”, for jo mer vi nyter Kristi kjærlighet, jo mer åpner vi hjertene for alle Kristus elsker.

Så ønsker apostelen at vi må fatte “bredden og lengden, dybden og høyden”. Dette synes å være det fulle omfanget av Guds “evige hensikt” som allerede er omtalt i vers 11. Denne evige hensikten omfatter i sin bredde “alle de hellige”, i sin lengde strekker den seg gjennom alle tidsaldrene, i sin dybde nådde den ned til oss i all vår nød og i sin høyde bringer den oss opp til herligheten.

(Vers 19) Dette velsignede stedet sikres for oss ved Kristi kjærlighet–den Éne som “elsket menigheten og ga Seg Selv for den”. Derfor er den fjerde bønnen at vi må “kjenne Kristi kjærlighet som overgår all forstand”. Det er en kjærlighet som kan erfares og nytes og likevel overgår den all forstand. Om vi ikke kan måle høyden av herligheten Kristus kom fra eller fatte dybden i lidelsen han har gjennomgått kan vi ennå mindre måle kjærligheten han har lagt for dagen for oss, den som omslutter den enorme skaren av de forløste, små og store, den som har omsorg for oss på vandringen vår i tiden og som kommer og henter oss til kjærlighetens bolig for at vi skal være der hos Ham for å glede Hans kjærlige hjerte. Slik kjærlighet kan erfares, men vil likevel alltid være en kjærlighet som overgår all forstand.

Den femte bønnen er at vi må fylles med all Guds fylde. Guds fylde er alt hva Gud er, slik det er åpenbart og gjort kjent i Kristus. Sønnen har fullt ut forklart Faderen i Hans kjærlighet og hellighet, i Hans nåde og sannhet; og apostelen ønsker at vi skal motta i fullt mål av den guddommelige fylden slik at den kan vises fram i de hellige.

(Vers 20) Den sjette bønnen er at alt apostelen har bedt om for de hellige må frambringes i dem ved Guds kraft. Gud er virkelig i stand til å gjøre uendelig mye “for oss” som det ofte sies. Men her hvor den ledende tanken gjennom bønnen er de helliges åndelige tilstand er det verken hva Gud kan gjøre for oss eller med oss det gjelder, men heller Hans evne og villighet til å virke “ i oss ” som svar på disse bønnene og gjøre “langt mye mer enn alt det vi ber om eller forstår”.

(Vers 21) Det syvende og siste ønsket er at Gud ved Kristus Jesus til alle tider må herliggjøres i menigheten. Hver eneste del av bønnen leder fram til denne vidunderlige tanken at gjennom alle tidsaldre skal de hellige leve ut Guds fylde og dermed være til Hans ære. Hele bønnen viser klart at det er Guds ønske at den tilstanden de hellige vil være i gjennom evighetens tidsaldre, bør prege dem under deres vandring gjennom tiden–at alt hva Gud er bør stråle fram fra Hans folk.

5. Den troendes vandring i forhold til menigheten

kapittel 4,1-16

De tre siste kapitlene i Efeserbrevet utgjør den praktiske delen hvor apostelen formaner den troende å vandre verdig de store sannhetene som er presentert i de første 3 kapitlene.

Vi legger merke til at vi som troende formanes til å leve i overensstemmelse med våre rettigheter og plikter i tre forskjellige sammenhenger:

For det første formanes vi til en verdig vandring i lys av forholdet til menigheten som lemmer på Kristi legeme og som de som bygges opp til en bolig for Gud ved Den hellige ånd. (4,1-16)

For det andre formanes vi hver enkelt til å leve gudfryktig som bekjennere av Jesu navn i en ond verden. (4,17-21)

For det tredje formanes vi til å leve i samsvar med de familieforbindelsene og sosiale relasjonene som hører inn under skaperverkets ordninger. (5,22 - 6,9)

(Vers 1) På grunn av sitt vitnesbyrd om Guds nåde overfor hedningene og sannheten om det store mysterium at jøder og hedninger skulle forenes i et legeme med Kristus som hode, har apostelen opplevd forfølgelse og fangenskap. Han bruker sine lidelser på grunn av sannheten som motiv for å formane de troende til å vandre verdige sine store privilegier. Vår vandring må være vårt kall verdig. For å dra nytte av disse formaningene trenger vi en klar forståelse av kallet vårt. I brevets første kapittel omtales kallet som en konsekvens av Guds utvelgelse før verdens grunnvoll ble lagt, uten hentydning til hvor langt det virkelig er fullført i tid og virkeliggjort i våre liv. Det er Guds hensikt at de troende skal være hellige og ulastelige for Ham i kjærlighet til Hans velbehag og herlighet. I kapittel to ser vi hvordan Gud har arbeidet med å bringe dette kallet til virkelighet i denne verden i lys av en fullkommen gjennomføring i de kommende tider.

To store sannheter er innbefattet i Guds kall: For det første at de troende forenes i ett legeme hvor Kristus er hodet. For det andre at de “bygges opp til en bolig for Gud i Ånden.” Videre lærer vi i brevet om Guds vedvarende forsett i disse to store sannhetene. I forbindelse med menigheten som Kristi legeme leser vi at Hans legeme er “fylden av Kristus” (1,23). Igjen leser vi i 13. vers i fjerde kapittel om Kristi fylde og i 19. vers i tredje kapittel leser vi om “Guds fylde”. Det er derfor Guds forsett at menigheten som Kristi legeme skulle fremvise alle de moralske kvalitetene i den vidunderlige karakteren som danner mennesket Kristus–nemlig Kristi fylde. Menigheten, som Guds bolig, er satt til å framvise Guds hellighet, nåde og kjærlighet–Hans fylde.

Dette er det høye privilegiet vi er kalt til–å representere Kristus ved å framvise Hans fortrinnlighet, og å gjøre Gud kjent ved fylden av Hans nåde. I det tredje kapitlet lærer vi at en passende sjelstilstand for å realisere vårt høye kall bare blir mulig når Kristus ved troen bor i hjertene våre og når Gud “arbeider i oss”. Hvis Kristus har plass i hjertene våre vil vi akte det som et stort privilegium å være her for å framvise Hans karaktertrekk. Hvis Gud arbeider i oss vil vi fryde oss over å være vitner om Hans nådes herlighet.

Kristus er i himmelen som det herliggjorte mennesket, den oppstandne Herre, mens Den Hellige Ånd, en guddommelig person, bor på jorden midt blant de troende. Når vi fatter Kristi herlighet og den personens storhet som bor midt iblant oss er det opp til oss at vandringen blir verdig.

(Vers 2-3) I vers to og tre omtaler apostelen den vandringen som er vårt kall verdig. Når vi vandrer i forståelsen av det privilegium det er å representere Kristus og oppholder oss i Åndens nærvær, skulle vi preges av følgende syv kvaliteter: ydmykhet, saktmodighet, tålsomhet, overbærenhet, kjærlighet, enhet og fred.

Den bevisste følelsen av å være nær Herren og i Åndens nærhet må nødvendigvis lede til ydmykhet og saktmodighet. Om vi står overfor våre brødre ønsker vi å fremheve oss selv, men framfor Gud erkjenner vi hvor små vi er. I hans nærvær skulle vi preges av ydmykhet som ikke tenker på seg selv og av saktmodighet som gir rom for andre.

Ydmykheten og saktmodigheten som ikke fremhever seg selv fører til tålsomhet og overbærenhet med andre. Vi kan vel til tider finne at andre ikke alltid er ydmyke og saktmodige og dette utfordrer oss til tålsomhet. Vi må tåle avvisning og fornærmelser og vi må leve med slike som opptrer på denne måten. Men vi formanes til at tålsomhet må praktiseres i kjærlighet. Det er mulig å utholde mye i en ånd av stolthet som betrakter fornærmeren med forakt. Hvis vi må tie må det være i en kjærlighetens ånd som sørger over en uverdig oppførsel. Videre må vi vise flid i å bevare Åndens enhet i et forenende fredens bånd. Det er viktig å skjelne mellom legemets enhet og Åndens enhet. Legemets enhet skapes av Den Hellige Ånd for å forene troende med Kristus og med hverandre som lemmer på ett legeme. Denne enheten kan ikke røres. Det finnes også “én Ånd” som er kilden til hver riktig tanke, ord og handling slik at ett sinnelag skulle råde i legemet–Åndens sinnelag.

Det er denne enheten i Ånden vi må vise flid i å bevare. Det er sant som det er sagt: “Å vandre i Ånden kan foregå individuelt, men for Åndens enhets skyld må det foregå sammen med andre”.

Når vi blir klar over at vi er lemmer på ett legeme skal vi få se at vi ikke bare vandrer som isolerte individer, men bundet til hverandre i ett legeme og dermed arbeide for at vi lar oss kontrollere av ett sinnelag–Åndens sinnelag. Denne enheten i Ånden er ikke ensrettethet i tanken, heller ikke en enhet oppnådd ved overenskomst eller ved gjensidige innrømmelser. Slik enhet kan fullstendig mangle Åndens sinnelag.

I menighetens første år kan vi øyne de velsignede resultatene for de troende som hadde Åndens sinnelag. Vi leser om disse hellige at de var fylt av Ånden og resultatet var at de var “ett hjerte” og “én sjel”. Det er åpenbart at denne Åndens enhet ikke er blitt bevart. Ikke desto mindre er Ånden her fremdeles og Åndens sinnelag er fremdeles ett og derfor blir formaningen den at vi ved realiseringen av at vi er lemmer på det ene legemet legger vinn på å bevare Åndens enhet. Den eneste måten å bevare denne Åndens enhet på er at hver og en av oss dømmer vårt eget kjød. Hvis vi tillater kjødelighet i våre tanker, ord og handlinger vil det straks bringe inn skurrende toner. Det har blitt sagt: “Kjødets prinsipp er at hvert menneske er seg selv nok. Det fører ikke til enhet. I Åndens enhet heter det: Hvert menneske lever for andre”.

Vi må videre beflitte oss på å bevare Åndens enhet “i fredens bånd”. Kjødet er alltid i selvforsvar og ferdig til å trette med andre som en ikke er enige med. Hvis vi ikke kan være enige når det gjelder Åndens sinnelag bør vi tålmodig i fredens ånd søke til Guds Ord under ledelse av Ånden. Hvis to troende ikke er av samme sinn er det åpenbart at den ene eller begge to har tapt Åndens sinnelag og faren er at de kan havne i trette. Hvor viktig er det ikke da at arbeidet med å bevare Åndens enhet foregår i den fredens ånd som binder oss sammen. Det er sagt: “Det som kommer fra Ånden er alltid ett. Hvorfor er vi ikke da alltid enige? På grunn av vår egen tankevirksomhet. Hvis vi bare holdt oss til det vi hadde lært av Skriften ville vi alle være av samme sinn.” (J. N. Darby)

(Vers 4-6) Det reiser seg naturlig et viktig spørsmål: Hva er det ene Åndens sinnelag som vi må bestrebe oss på å bevare? Svaret møter oss i vers fire til seks. Det ene Åndens sinnelag virkeliggjøres i disse syv sammenknyttede enhetene: ett legeme, én Ånd, ett håp, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far. Dette er den store sannheten som Ånden er her for å stadfeste og opprettholde for oss.

Når vi vandrer sammen med hverandre i lyset av disse sannhetene bør vi bevare Åndens enhet fordi en fornektelse av eller direkte avvik fra dem vil bety et brudd på Åndens enhet. Det blir altså klart for oss i disse versene på hvilke områder en vandring i Ånden må finne sitt uttrykk. Vår vandring blir sett i forhold til det ene legemet, den ene Ånden og det ene håpet i livets sirkel, i forhold til Herren i den kristne bekjennelsens sirkel og i forhold til Gud i skapelsens sirkel.

Det er av største betydning at tankene våre formes av Guds Ord slik at vi skjelner mellom disse tre enhetssirklene som i Guds øyne faktisk eksisterer, slik at vi ikke bare kan ha foran oss det Gud har foran seg, men også være i stand til å foreta en riktig vurdering av kristenhetens alvorlige farvel til sannheten. For det første sier apostelen: “Det er ett legeme og én Ånd slik som dere ble kalt i ett håp ved deres kall.” Her er alt virkelig og vesentlig, dette er livssirkelen. Det ene legemet formes av én Ånd og beveger seg mot det ene målet–herligheten. Denne enheten er i Guds hender. Den kan ikke bevares ved vår innsats eller ødelegges ved våre nederlag. Men vi kan tape Åndens enhet ved i praksis å fornekte disse store sannhetene. Dette har dessverre blitt gjort i den kristne bekjennelsen, for i lys av den store sannheten at “det er ett legeme”–ikke mange–står alle de forskjellige samfunnene av troende som er dannet innen kristenheten under dommen, mens den “ene Ånden” fordømmer alle menneskelige ordninger hvor Ånden er satt utenfor. Videre er det slik at den bekjennende kirken er etablert i verden og er blitt verden og det er en fornektelse av det himmelske håpet i kallet vårt.

For det andre finnes det en sirkel som inkluderer alle som bekjenner Kristus som Herre, enten de er ekte eller falske i bekjennelsen sin. Dette er bekjennelsens sirkel, preget av én autoritet, Herren, én troens bekjennelse, den rette troen, som vi har fått adgang til ved den ene dåpen. Til Herren er det knyttet autoritet og ledelse. Å anerkjenne at det er “én Herre” utelukker menneskets autoritet og all selvstendig handling. Hvis vi innrømmer at det er “én Herre” kan vi ikke samtidig innrømme en menighet rett til å se bort fra tukt som utøves i oppriktighet i Herrens navn i en annen menighet. Ved derved å gjøre oss uavhengige kan vi tape den ene Åndens sinnelag ved i praksis å fornekte at det er “én Herre”.

For det tredje har vi den videste sirkelen av alle–skapelsens sirkel. Det finnes én Gud som er Faderen, kilden “til alt”. Videre er det godt for oss å vite at uansett hvilke krefter som finnes i skapte ting eller vesener er Gud “over alle”. Dessuten fullfører Gud Sine planer “gjennom alt”, så Han kan si: “Går du gjennom vannene skal jeg være med deg og gjennom elvene skal de ikke skylle over deg. Går du gjennom ilden skal den ikke svi deg og flammen skal ikke brenne deg” (Jes 43,2). Til sist arbeider Gud i den troende for å sette Sin plan med den troende ut i livet. Å anerkjenne disse store sannhetene leder oss ikke bare til å avvise menneskets vantro utviklingsteorier, men oppmuntrer oss til å handle rett under alle omstendigheter og livsforhold som er knyttet til skaperordningen.

Dessverre ser vi i den kristne bekjennelsen i dag i praksis en fornektelse av alle disse sirklene. Ånden settes til side for menneskets egne ordningers skyld, den éne Herren settes til side for egen selvstendighets skyld og den éne Gud settes til side til fordel for vantro fornuftstanker.

I versene som følger synes formaningene å ha spesiell tilknytning til hver av disse sirklene. For det første formanes vi i versene 7 til 16 som lemmer av det ene legemet, deretter formanes vi i versene 17 til 32 til med livsførselen å bekjenne den ene Herren og til sist formanes vi i kapittel 5 til kapittel 6, vers 9 om livsforhold i tilknytning til skapelsens sirkel.

(Vers 7) Etter i disse innledende versene å ha lagt grunnen for en vandring som er kallet vårt verdig fortsetter apostelen med å tale om hvordan det er sørget for at den troende kan vandre rett i forhold til den første sirkelen, det ene legemet og stadig bli Kristus, som er Hodet, mere lik.

Først taler apostelen om nådens gave. “Men til hver og en av oss ble nåden gitt etter det målet Kristi gave gis etter”. I motsetning til det som er felles for alle, som apostelen har talt om, står det som er gitt til “hver og én”. Den ene Ånden i vers 4 og den ene Herren i vers 5 utelukker uavhengighet; “hver og én” i vers 7 opprettholder vår individualitet. Mens hvert lem har sin spesielle funksjon bidrar alle til enheten og til hele legemets beste. I et naturlig legeme er øyets og håndens funksjoner forskjellige, men begge virker sammen til felles beste og legemets enhet. “Nåden” er den spesielle tjenesten som hver enkelt er tilgodesett med. Det er ikke nødvendigvis en spesiell nådegave, men alle har fått et mål av nåde for at hver enkelt kan tjene andre i kjærlighet. Denne nåden står i forhold til det målet Kristus har gitt den i.

(Vers 8) For det andre viser apostelen til spesielle gaver som fremmer åndelig fremgang og vekst. Emnet bringes på bane ved at Kristus presenteres som den som fòr opp til det høye, for disse gavene kommer fra den triumferende og opphøyde Kristus. En henvisning gjøres til historien om Barak for å illustrere den suverene makten Kristus har til å gi gaver (Dom 5,12). Da Barak befridde Israel fra fangenskap førte han bort som fanger nettopp de som hadde ført dem i fangenskap. På samme måte har Kristus triumfert over all Satans makt og etter å ha befridd folket Sitt fra fiendens makt løftes Han opp til det høye og deler ut gaver til folket Sitt.

(Vers 9-10) To vers føres inn, nærmest som parenteser, for å framheve det veldige i Kristi seier. På korset gikk Han ned til det laveste punktet synden kan føre et menneske. Fra dette nullpunktet, hvor Han som vår stedfortreder ble gjort til synd for oss, steg Han opp til det høyeste punktet et menneske kan komme, ved Guds høyre hånd.

(Vers 11) Etter å ha tatt fangenskapet til fange ved å bryte fiendens makt, som holdt oss i lenker, har Kristus makten og gjør andre til redskap for Sin makt. Det er ikke bare det at Han gir gaver og overlater til oss å fordele dem oss i mellom, Han gir bestemte mennesker å praktisere gavene. Det er ikke slik at Han gir apostolat, Han gir apostler og slik er det med alle gavene. Her er det altså ikke lenger nåden gitt til “hver og én”, men til “noen” som gis å praktisere gavene. Først gav Han apostler og profeter, og menigheten er bygget på apostlenes og profetenes grunnvoll. Grunnvollen er lagt og de har alle gått bort, selv om vi fremdeles nyter godt av disse gavene gjennom Det nye testamentets skrifter.

De øvrige gavene, evangelister, pastorer og lærere er til for å bygge menigheten opp etter at grunnvollen er lagt. Disse gavene er virksomme gjennom hele menighetens historie på jorden. Evangelisten kommer først, som gaven som drar mennesker inn i velsignelsens sirkel. Når de så bringes inn i menigheten kommer de troende inn under pastorens og lærerens gaver. Evangelisten stiller Kristus fram for verden, pastoren og læreren stiller Kristus fram for den troende. Pastoren har omsorg for det enkelte mennesket, læreren legger ut Guds Ord. Det er blitt sagt: “En person kan vel undervise uten å være pastor, men du kan neppe være pastor uten i en viss grad å undervise”. De to tingene er tett knyttet sammen, men du kan ikke si at de er det samme. Pastoren gir ikke bare føde som læreren, han har en hyrdeoppgave overfor sauene, leder dem hit og dit og viser dem omsorg”.

Vi legger merke til at ingen overnaturlige gaver er nevnt i dette avsnittet. De hører neppe hjemme i en sammenheng hvor det tales om Herrens omsorg for menigheten. Tegn og under ble gitt i begynnelsen for å vekke jødenes oppmerksomhet på Kristi ære og opphøyelse og kraften i Hans navn. Jødene forkastet dette vitnesbyrdet og tegnene og undrene opphørte. Herrens kjærlighet til sin menighet kan imidlertid aldri opphøre og gavene som bærer vitnesbyrd om Hans kjærlighet vedvarer, som det er skrevet: “For ingen har noensinne hatet sitt eget kjød, men gir det mat og har omsorg for det, så som også Herren gjør med menigheten” (Ef 5,29).

(Vers 12) Etter å ha talt om gavene framholder apostelen de tre formålene gavene har vært gitt til. De gis for det første til fullkommengjørelsen av de hellige, for å grunnfeste hver enkelt troende i sannheten. For det andre gis gavene til den pastorale tjenesten som omfatter enhver form for tjeneste. For det tredje gis de “til oppbyggelse av Kristi legeme”. Velsignelsen av enkeltmennesker og hele arbeidet i menigheten har for øye å bygge opp Kristi legeme. Enhver gave, enten det er en evangelist, pastor eller lærer, brukes rett bare når en har oppbyggelsen av Kristi legeme for øye.

(Vers 13) I versene som følger får vi vite mer nøyaktig hva apostelen mener med å fullkommengjøre de hellige. Han taler ikke om den fullkommenheten som den troende får del i ved oppstandelsens herlighet, men om den åndelige framgangen i sannheten og i kjennskapet til Guds Sønn som fører til enhet og gjør oss til fullt utviklede kristne her nede.

Troen som apostelen taler om er hele systemet av kristne sannheter. Enheten er ikke en enhet utfra en alminnelig overenskomst som en trosbekjennelse eller en allianse dannet som formålstjenlig for mennesker, men en sinnets og hjertets enhet som framkommer ved forståelsen av sannheten som Gud legger fram i Sitt Ord. Knyttet sammen med troen er kunnskapen om Guds Sønn, for i Ham er Gud fullt ut gjort kjent og sannheten levende kommet fram. Hva som helst som rører ved troen eller på noen måte reduserer Guds Sønns herlighet hindrer fullkommengjørelsen av de hellige. Kunnskapen om troen slik den er åpenbart i Ordet og forklart i Guds Sønn fører til manns modenhet slik den er vist i all fylde og fullkommenhet i Kristus som menneske. Forbildet viser idéen om fullt utviklede kristne i full kraft. Avsnittet synes å ha alle de hellige for øye, for det tales ikke om fullt voksne mennesker, men “det modne mennesket” for å uttrykke tanken om at alle kristne framstår i en enhet som et fullstendig nytt menneske. Målet for det modne menneskets vekst er intet mindre enn målet for Kristi fylde. “Fylden” presenterer tanken om fullkommenhet. “Det modne mennesket” er intet mindre enn framvisningen av alle Kristi moralske fortreffeligheter i de troende. Hele avsnittet betrakter de troende som et felles legeme som skal vise fram Kristi fylde. Det er videre ikke bare slik at den standarden som er satt for oss skal vise igjen hvert trekk av Kristus i de hellige, men at den skal vises igjen i fullkommenhet. Det kan sies at dette aldri vil kunne oppnås i de hellige her nede. Egentlig er det også slik, men Gud kan ikke sette opp for oss en standard som kommer til kort når det gjelder fullkommenheten i Kristus. Vi gjør vel i å passe oss for å prøve å omgå hva Gud har satt opp for oss og unnskylde vår tilkortkommenhet ved å si at Guds standard er umulig å oppnå.

(Vers 14) Virkningen av denne modenheten vil være at vi ikke lenger skal være små barn i kristen kunnskap, utsatt for uvitenhet og bli kastet hit og dit og “drevet omkring av enhver lærdoms vind ved menneskers knep og ved listig kløkt i villfarelsens kunster”. Dessverre finnes det bekjennende kristne som med knep og listig kløkt er rede til å bedra de som ikke er grunnfestet i sannheten, og bak vranglæren deres finnes som regel et system av villfarelser. Alltid, når det i Guds folks historie forekommer klare fornektelser av en stor sannhet eller spesielle avvik omkring synet på Kristi person, finner vi vanligvis at bak hver enkelt avvikende læresetning er det et helt system av vranglære.

(Vers 15) I konfliktfylte tider er det stor fare for å bli “kastet hit og dit” ved å lytte til den ene eller den andre. Overalt rundt oss ser vi utvannet, livløs kristendom som er kraftløs overfor villfarelse. Vår eneste beskyttelse mot all villfarelse finner vi, ikke i kunnskap om villfarelsen, men i “å være sannheten tro i kjærlighet” og ha en levende Kristus foran oss i livet vårt. Hvis Kristus er gjenstand for vår hengivenhet elsker vi hver sannhet om Ham, med det resultatet at vi vokser opp til Ham i alle ting og vi blir moralsk lik den Ene som vi elsker.

Videre, den Ene vi vokser i likhet med og kunnskap om, er Hode for legemet. All visdom, makt og trofasthet er i Hodet. Alt kan være kaos omkring oss, men kjenner vi Kristus som Hodet vil vi se at ingen fiendtlig makt, heller ikke noe feiltrinn hos de hellige, kan røre ved Hodets visdom og makt.

(Vers 16) I det sekstende verset går vi over fra det Herren ved nåde gjør gjennom gavene til å bli kjent med hva Han selv gjør som Hode for legemet. Det som hvert enkelt ledd bidrar med er ikke utøvelse av gavene, for gavene gis ikke til alle og enhver, men hver sann kristen får noe fra Hodet å berike de andre lemmene i legemet med. I menneskekroppen vil alle lemmene, så sant de er under kontroll av hodet, arbeide sammen til gode for helheten. På samme måten, hvis hvert lem i Kristi legeme var under direkte kontroll av Kristus ville legemet vokse og oppbygges i kjærlighet.

Så er det i løpet av avsnittet gitt nåde for hver eneste én (vers 7), det er spesielle gaver (vers 11), og det som gis fra Hodet til hvert lem til velsignelse for hele legemet (vers 16).

Vi kan også legge merke til hvor stor plass kjærligheten har i den kristne sirkelen. Vi skal vise overbærenhet med hverandre i kjærlighet (vers 2), vi skal være sannheten tro i kjærlighet (vers 15) og oppbyggingen av legemet skal skje i kjærlighet (vers 16).

Hele avsnittet presenterer et vakkert bilde av hva Herren har i tankene at menigheten bør være her nede. Vi kan ikke danne oss noe sant begrep om kristendommen eller menigheten ved å se på kristenheten eller på det som gjøres i Kristi navn på jorden. For i det hele tatt å få noen sann idé om menigheten slik den var tenkt av Herren må vi fjerne tankene våre fra alt omkring oss og ha for oss sannheten slik den presenteres for oss i Ordet og vises fram i Guds Sønn.

6. Den troendes vandring som en bekjennende kristen

kapittel 4, 17-32

(Vers 17-19) Apostelen har formant oss til en vandring som sømmer seg de troende i forhold til menigheten. Nå formaner Han oss som individer til en vandring som sømmer seg de som bekjenner Herren i en ond verden. Han vitner for oss i Herren, hvis navn vi har bekjent, at fra nå av skal vi ikke lenger vandre som andre hedninger. Dette leder apostelen til å gi et kort, men levende bilde av forholdene i de uomvendte hedningenes verden. En slik vandring i tomhet stiller til skue og følger det intetsigende. Deres sinn er formørket siden de er fullstendig uvitende om Gud og det livet som er i samsvar med Gud. De kjenner ikke til Gud fordi hjertene deres forherdes av det onde livet de lever, for de har overgitt seg til vellyst. Vi forstår altså at det er det onde livet mennesker lever som gjør hjertene deres harde, at det forherdede hjertet formørker forstanden og at en formørket forstand gjør mennesket til bytte for all slags forfengelighet.

(Vers 20-24) I motsetning til det tomme og uvitende livet i hedningeverdenen presenterer apostelen det livet som følger kjennskap til sannheten slik den er i Jesus. Det har vært pekt på at apostelen ikke sier “slik sannheten er i Kristus”. Dette ville ha brakt inn de troende og posisjonen deres innfor Gud i Kristus. Han bruker det personlige navnet Jesus for å legge fram for oss en rett vandring slik den i praksis er vist oss i Hans personlige livsførsel. Som én har sagt: “Han sier “Jesus” fordi han ganske enkelt tenker på Hans eksempel, ikke på en posisjon vi har hos Ham eller på resultatene av Hans gjerning for oss. Jesus er Navnet Hans her i verden”.

Sannheten som er synliggjort i Jesus var sannheten om det nye mennesket, for Han er det perfekte uttrykket for det nye mennesket, som har Guds egne karaktertrekk–“rettferdighet og sann hellighet”. Sannheten slik den er i Jesus er ikke en reformering av det gamle mennesket, heller ikke en forandring av kjødet til noe nytt. Det er en introduksjon av det nye mennesket som er en fullstendig ny skapning med Guds karaktertrekk. Det første mennesket var ikke rettferdig, men uskyldig. Det hadde ikke noe ondt i seg og ingen kunnskap om godt og ondt. Det gamle mennesket hadde kunnskap om godt og ondt, men valgte urettferdighet og fordervet seg selv i samsvar med sine bedrageriske lyster. Det nye mennesket har kunnskapen om godt og ondt, men er rettferdig og avviser derfor det onde.

Sannheten vi har møtt i Kristus ble åpenbart i Jesus. Sannheten vi har blitt undervist om og lært i Ham, er at vi har lagt av oss det gamle mennesket ved korset og tatt på oss det nye. I lyset av denne store sannheten fornyes vi i vårt sinns ånd på vår daglige vandring. I stedet for kjødets sinnelag, som er i fiendskap mot Gud, har vi et fornyet sinnelag preget av rettferdighet og hellighet som avviser det onde og velger det gode. Det nye mennesket betyr ikke at det gamle mennesket er forandret, men det betyr et fullstendig nytt menneske og “fornyelsen” har med det nye menneskets daglige liv å gjøre.

Apostelen sier ikke at vi skal ta av oss det gamle mennesket, han sier: “Idet dere har avlagt ... det gamle mennesket”. Det gamle mennesket er det gjort opp med på korset og troen tar imot det Kristus har gjort. Vi skal ikke dø for synden, men akte oss som døde for synden i vår stedfortreders person.

(Vers 25) I de gjenstående versene i kapitlet anvender apostelen denne sannheten på vår individuelle livsførsel. Vi skal avlegge det gamle menneskets gjerninger og ikle oss det nye menneskets karakter. Vi skal avlegge løgnen og tale sannhet og huske at vi er hverandres lemmer. Når dette er slik er det også sant det som er sagt: “Hvis jeg lyver for min bror er det som jeg bedrar meg selv”. Vi ser også hvilken praktisk betydning det har for de minste detaljene i livet at de troende er lemmer på det ene legemet.

(Vers 26) Vi skal passe oss for å synde i sinne. Det er stundom tale om rettferdig harme, men slik harme er forargelse over det onde, ikke over den som gjør det onde, og bak denne harmen ligger smerten over ondskapen. Således leser vi om Herren da Han så på de onde synagogelederne “med harme, sorgfull over deres harde hjerter” (Mark 3,5). Kjødets sinne har alltid selvet for øye, det er ikke smerte på grunn av ondskapen, men vrede mot en som har vært utålelig. Denne kjødelige harmen mot en gjerningsmann vil bare føre til bitterhet som fyller sjelen med hevntanker. En som gleder seg over slike tanker opplever seg selv som stadig irritabel og lar på den måten solen gå ned over sin vrede. Harme over ondskap vil føre til smerte som finner sin trøst i å vende seg til Gud, hvor sjelen finner hvile.

(Vers 27) Vi advares mot at ved å handle i kjødet, enten i sinne eller på annen måte, åpner vi døren for djevelen. I sin selvtilfredshet ga Peter rom for djevelen til å lede seg til å fornekte Herren.

(Vers 28) Det nye menneskets liv står fullstendig i kontrast til det gamle, så den som stjal fra andre blir en hjelper for den som er i nød.

(Vers 29) I samtaler skal vi ikke snakke om ting som virker nedbrytende på tilhørernes sinn, men heller snakke om det som bygger opp og skaper en nådens ånd i den som hører på.

(Vers 30-31) I første delen av kapitlet sprang formaningen om å vandre verdig ut fra sannheten om at de troende er bolig for Den Hellige Ånd. Her minnes vi om at vi som enkeltmennesker er beseglet med Ånden. Gud har merket oss som Sine egne ved å gi oss Ånden med forløsningens dag for øye. Vi må vokte oss for å gjøre Den Hellige Ånd sorg ved å slippe til bitterhet, lidenskap, vrede og skrik, sårende ord og ondskap.

(Vers 32) I motsetning til ond tale og kjødets ondskap skal vi være gode, ømhjertede og tilgivende mot hverandre i bevisstheten om hvordan Gud har handlet mot oss og tilgitt oss for Kristi skyld.

7. Den troendes vandring som et Guds barn

kapittel 5,1-21

(Vers 1) I denne delen av brevet anses de troende for ikke bare å være bekjennere av at det finnes én Gud, men også for å være i slekt med Gud som Hans barn. Hele avsnittet oppfordrer oss til å vandre som det sømmer seg Hans barn. Ordet “derfor” i det første verset binder denne delen sammen med det siste verset i forrige kapittel. Gud har handlet mot oss i godhet og nåde og nå tilkommer det oss å handle mot hverandre som Gud har handlet mot oss. Vi oppfordres til å bli Guds etterfølgere “som Hans kjære barn”. Vi skal ikke forsøke å følge Gud for bli barn, men fordi vi allerede er barn. Å vandre som “kjære” barn betyr en vandring styrt av kjærlighet. En tjener kan nok vandre rett i lydighet mot loven, men det tilkommer et barn å vandre i lydighet mot kjærligheten. Vi er ikke tjenere, vi har barnekår.

Vi kan ikke og blir ikke bedt om å etterligne Gud i Hans allmakt og allvitenhet, men vi oppfordres til å handle moralsk som Ham. En slik vandring karakteriseres av kjærlighet, forstand og visdom, og i alle disse tingene kan vi bli Guds etterfølgere. I versene som følger utdyper apostelen vandringen i samsvar med disse vidunderlige moralske trekkene. For det første snakker han om å vandre i kjærlighet i motsetning til en verden som preges av lyst (vers 1-7). For det andre oppfordrer han oss til å “vandre som lysets barn” i motsetning til de som lever i mørke (vers 8-14). Til slutt oppfordrer han oss til å “vandre varsomt, ikke som uvise men som vise” (vers 15-20).

(Vers 2) For det første oppfordres vi altså som barn til å vandre i kjærlighet. Med én gang blir Kristus satt opp som det store eksemplet på denne kjærligheten. I Ham ser vi kjærlighetens hengivenhet som ga seg selv for andre og denne hengivenheten stiger opp til Gud som et velluktende offer. Slik kjærlighet går langt ut over lovens bud som krever at mennesket skal elske sin neste som seg selv. Kristus gjorde mer, for Han ga seg selv til Gud for oss. Det er en slik kjærlighet vi blir bedt om å etterligne, en kjærlighet som ville føre til at vi ofrer oss selv for våre brødre. Slik kjærlighet vil, selv i så liten målestokk, som Kristi uendelige kjærlighet stige opp til Gud som en søt duft. Kjærligheten som førte menigheten i Filippi til å hjelpe apostelen med det han trengte var for Gud “en yndig duft, et offer til glede og velbehag for Gud” (Fil 4,16-18).

(Vers 3) Kjærlighet som gis til beste for andre vil utelukke ugudelighet som tilfredsstiller kjødet på bekostning av andre og begjærlighet som søker egen vinning. Vår vandring skulle være slik det sømmer seg de hellige. Vår moralske standard skal ikke bare være en livsførsel som sømmer seg et anstendig menneske, men slik det sømmer seg for hellige. Når det er spørsmål om å uttrykke kjærlighet er det “som ... kjære barn”, når det gjelder å forsake begjær er det “slik det sømmer seg for de hellige”.

(Vers 4) Dessuten er den forbigående gleden verden finner i skamløshet, tåpelig snakk eller lettsindig spøk usømmelig for de hellige. Den stille, dype gleden i lovsang, ikke tåpens latter, sømmer seg for de hellige.

(Vers 5) De som preges av urenhet, grådighet og avgudsdyrkelse vil ikke bare gå glipp av velsignelsen fra Kristi kommende rike og fra Gud, de vil komme under Guds vrede ved å være ulydige mot evangeliet. I motsetning til den nåværende onde verden vil Guds kongedømme være et sted der kjærligheten råder og begjær er utelukket. Dette som vil bli virkelighet i det kommende Guds rike bør prege Guds familie i dag.

(Vers 6) Vi advares mot å bli forført med tomme ord. Mennesket, med sin filosofi og vitenskap vil åpenbart unnskylde begjær og søke å gi synden et skinn av poesi og romantikk for at den skal fremstå som attraktiv. Ikke desto mindre, p.g.a. dette kommer Guds vrede over ulydighetens barn. “Ulydighetens barn” er de som har hørt sannheten, men avvist den. På en spesiell måte var jødene som gruppe på Paulus tid ulydighetens barn, men det kan snart også sies om hele kristenheten. Menneskene vil imidlertid bli dømt for sine onde gjerninger selv om hovedsynden vil være ulydighet mot evangeliet.

(Vers 7) Med slike skal vi ikke ha noe fellesskap. Guds barn og ulydighetens barn kan ikke ha noe felles.

(Vers 8-10) For det andre var vi en gang mørke, nå er vi lys i Herren. Det er ikke bare det at vi var i mørket, fordi vi var uvitende om Gud, men vi var preget av mørkets natur, for den fant glede i alt som står Gud imot. Nå er vi en del av den guddommelige naturen og den preges av kjærlighet og lys. Derfor kan apostelen si at vi ikke bare er lys, men at vi er lys i Herren. Når vi har kommet under Herrens innflytelse har vi kommet inn i det lyset som er i samsvar med Ham. Vi skal elske det Han elsker.

Når vi er lys i Herren må vi vandre som lysets barn, en vandring som viser seg i “all godhet, rettferdighet og sannhet” for disse tingene er lysets frukt. Ved å vandre slik vil vi vise omgivelsene våre hva som er akseptabelt for Herren og på den måten være som en irettesettelse av mørkets ufruktbare virksomhet. Det er sagt at “et barn lærer av å se på sin far hva som behager ham, og vet hva han ville like i situasjoner som oppstår”. Det er på denne måten vi viser “hva som er til behag for Herren”.

(Vers 11-13) Vi er allerede blitt advart mot å ha fellesskap med onde arbeidere; nå advares vi mot å ta del i mørkets gjerninger. Vi bør heller irettesette dem. Å tale om ting kjødet gjør i det skjulte er en skam. Kristi lys irettesetter det onde det avslører. I kristenheten kan ikke folk offentlig begå grove synder som åpent begås i hedenskapet. Lyset hos de kristne er for sterkt. Men dessverre, når lyset avtar blir syndene igjen mer offentlige og åpne.

(Vers 14) Den vantro er død for Gud. Den sanne troende kan komme i en søvntilstand hvor han er som død om han ikke gir akt på disse advarslene. I en slik tilstand har han ingen nytte av lyset fra Kristus. Oppfordringen til en slik lyder: “Våkne opp du som sover, stå opp fra de døde og Kristus skal lyse for deg”. Det er blitt sagt: “Det er Kristus selv som er kilden, strålene og mengden av lys for den sjelen som er våken”.

(Vers 15-17) For det tredje oppfordres vi til å vandre som vise. Etter å ha lært i de fjorten første versene at det sanne målet for en rett vandring er lyset og kjærligheten i Guds natur kan vi dra nytte av denne lærdommen og “vandre varsomt, ikke som uvise, men som vise”. I en ond verden vil den kristne trenge visdom, men denne visdommen gjelder hva som er godt. Så kan apostelen i et annet brev skrive: “Vær kloke i det som er godt og usmittet av alt det onde” (Rom 16,19). Visdommen vår vil komme til syne ved at vi kjøper den rette tid og ved at vi forstår hva Herrens vilje er. Dagene er onde og om djevelen skulle få herske ville det aldri bli tid eller anledning for det som er velbehagelig for Herren. For å gjøre det gode vil vi måtte gripe anledningen fra fienden. Om vi forstår hva som er Herrens vilje vil vi ofte finne ut at en ond dag kan bli vendt til en mulighet til å gjøre godt. Nehemja lærte å forstå Herrens vilje for Sitt folk ved å be og faste slik at når muligheten kom, grep han anledningen i nærvær av kong Artaxerxes (Neh 1,4;2,1.5) Det er mulig å ha stor kunnskap om det onde og likevel ikke kjenne Guds vilje og dermed fremdeles være “uvis”.

(Vers 18-21) Gudgitt visdom vil lede til nøkternhet i motsetning til menneskenaturens spenning. Verden kan opparbeide forbigående spenning som fører til utskeielser, men den kristne har en indre gledeskilde, Den Hellige Ånd. Vi som har Den Hellige Ånd oppfordres til å bli fylt av Ånden. Om Ånden ikke ble bedrøvet og fikk styre tankene og følelsene våre ville resultatet bli en gruppe mennesker helt atskilt fra verden og dens spenning, som gledet seg over et liv verden ikke har kjennskap til og som den ikke finner noen glede i. Dette livet får uttrykk i lovsang som strømmer fra hjerter som gleder seg i Herren. Det er et liv som ser kjærlighet og godhet fra Gud i “alle ting”, uansett hvor vanskelig forholdene måtte være. Det takker derfor alltid Gud Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn. I dette, som i alt annet for den kristne, er Kristus vårt fullkomne eksempel, for da Han ble forkastet av Israel til tross for alle sine mektige gjerninger, “på den tiden svarte Jesus og sa: “Jeg takker Deg, Far, himmelens og jordens Herre” (Matt 11,25).

Dessuten, om vi er fylt av Ånden burde vi preges av ydmykhetens og saktmodighetens Ånd som vil lede oss til å underordne oss hverandre i gudsfrykt i motsetning til kjødets egoisme som fremhever seg selv og sin frihet til å handle uten hensyn til andres samvittighet.

Slik vil den troende som er fylt av Ånden preges, for det første av lovsangsånd for Herren, for det andre av ærbødighet med takksigelser for alt Faderen lar oss få og for det tredje av underordning under hverandre i gudsfrykt.

8. Den troendes vandring i forhold til sine nærmeste

kapittel 5,22-6,9

I denne delen av brevet formanes vi til en livsførsel som sømmer seg for kristne i forbindelse med forholdet til våre nærmeste her på jorden. Apostelen snakker først om det mest intime av alle forhold, mellom hustruer og menn (5,22-33), deretter om barn og foreldre (6,1-4) og til slutt om tjener og herre (6,5-9).

Som enkeltmennesker bekjenner vi Kristus som Herre og pliktene i alle forhold må utføres i gudsfrykt. Hustruen skal underordne seg sin egen mann “som under Herren” (5,22), barn skal adlyde foreldrene sine “i Herren” (6,1), fedre skal oppdra barna sine “i Herrens tukt og formaning” (6,4), tjenere skal gjøre “tjeneste med velvilje, som for Herren” (6,7) og herrer skal huske at de har en Herre i himmelen.

(1) Hustruer og menn

(Vers 22-25) Kristne hustruer formanes til å underordne seg sine menn i alle ting og kristne menn formanes til å elske sine hustruer. Spesielle formaninger har alltid for øye den bestemte egenskapen som mottakeren mest sannsynlig vil mislykkes med. Kvinnen er tilbøyelig til å mislykkes i å underordne seg og minnes derfor om at mannen er hustruens overhode og at hun skal underordne seg. Mannen er mer tilbøyelig enn kvinnen til å mislykkes i hengivenhet, derfor formanes menn til å elske hustruen.

For å understreke hustruens underordning og mannens hengivenhet begynner apostelen å snakke om Kristus og menigheten og vi får høre om den store sannheten at våre jordiske forhold ble formet etter mønster av himmelske forhold. Da Gud første gang opprettet forholdet mellom mann og hustru var det etter mønster av det som da bare eksisterte i Hans planer, Kristus og menigheten. Slik blir på den ene siden forholdet mellom Adam og Eva som mann og hustru det første bildet i Skriften på Kristus og menigheten, på den andre siden blir Kristus og menigheten brukt til å illustrere den rette holdningen hos menn og hustruer overfor hverandre. Hustruen skal underordne seg under mannen sin, som er hodet, likesom Kristus er Hodet for menigheten og Frelser for våre forgjengelige legemer. Igjen, når mannen formanes til å elske hustruen sin er det etter mønster av Kristus og menigheten, for han skal elske “slik også Kristus elsket menigheten”.

Det kan synes som om standarden er satt veldig høyt og at utsagnene om at hustruer skal være underordnet sine menn i alle ting og at menn skal elske sine hustruer slik Kristus elsket menigheten, er veldig sterke, men hvilken hustru ville ha noe i mot å underordne seg mannen som elsket henne slik Kristus elsker menigheten og hvilken mann ville slutte å elske hustruen som alltid underordnet seg slik menigheten burde under Kristus?

Apostelens hjerte er så fylt av Kristus og menigheten at han benytter anledningen med disse praktiske formaningene å gi oss en svært levende sammenfatning av det evige forholdet mellom Kristus og menigheten Hans som vi gjør vel i å gi akt på.

Han minner oss om at “Kristus er Hode for menigheten”, at “Kristus elsket menigheten” og at Kristus fostrer og verner om menigheten. Han er Hodet som leder, Han har hjertet til å elske og hånden til å sørge for alle dens behov. I alle vanskeligheter vi møter er vår sikre hjelp å se etter visdom og ledelse hos Kristus. I all vår sorg og sviktende menneskelig kjærlighet kan vi regne med Kristi uforanderlige kjærlighet som overgår all forstand og i all vår nød kan vi regne med Hans omsorg og beskyttelse.

Videre presenteres Kristi kjærlighet for oss på tre måter: Det er det Hans kjærlighet har gjort i fortiden, hva den gjør i nåtiden og hva den vil gjøre i framtiden. I fortiden elsket Kristus menigheten og ga seg selv for den. Ikke bare gav Han avkall på en kongelig krone, et kongedømmes herlighet og muligheten til å komme lettere fra en jordisk vandring i ydmykelse og sorg; til sist gav Han Seg Selv . Mer kunne Han ikke gi.

Ikke bare døde Han for oss i fortiden, Han lever for oss i nåtiden. I dag helliggjør og renser Han menigheten ved vannbadet i Ordet. Han er daglig opptatt med oss, holder oss atskilt fra denne onde verdenen og renser oss fra kjødets urenhet. Dette velsignelsesrike arbeidet utføres ved at Ordet anvendes på tankene, ordene og handlingene våre.

La oss huske at Han ikke først gjorde menigheten verdig å elskes og deretter elsket den og gav Seg Selv for den. Han elsket den slik den var, så gav Han Seg Selv for den og arbeider nå for å gjøre den velbehagelig for Seg Selv. Gud handlet med stor velsignelse etter samme prinsipp med tanke på Israel. Jahve kunne si til Israel: “Jeg gikk forbi deg, og jeg så deg sprelle i ditt eget blod. ... du var naken og bar. Da gikk jeg igjen forbi deg og så på deg, og se, det var din tid, elskovens tid . Så jeg bredte min kappe over deg og dekket din nakenhet ... og gikk inn i en pakt med deg ... jeg pyntet deg med smykker, satte armbånd på dine armer og et kjede om din hals ... og en vakker krone på ditt hode ... du var overmåte vakker ... ditt navn ble kjent blant folkeslagene på grunn av din skjønnhet, for den var fullkommen i Min prakt, den jeg hadde skjenket deg” (Esek 16,6-14). Israels nødstid var Guds kjærlighetstid. Slik elsket Kristus menigheten i all dens dype nød og gav Seg Selv for den, og når Han eier den renser Han den og gjør den velbehagelig for Seg Selv. Vi er ikke tilfreds hvis noen vi elsker ikke er slik vi vil ha dem og Kristus vil aldri bli tilfreds før menigheten er slik Han ønsker den.

(Vers 27) I framtiden vil Han i Sin kjærlighet føre menigheten fram for Seg Selv “uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den skulle være hellig og uten lyte”. Den daglige helliggjørelsen i vers 26 har sammenheng med framstillingen i herligheten i vers 27, det vil si at tilstanden hvor vi skal føres framfor Kristus i herlighet “hellig og uten lyte” er målet for helliggjørelsen vår allerede nå. Mens vi er her vil vi ikke nå opp til herlighetens mål, men det finnes ikke noe annet mål. Dessuten er tilstanden i herligheten ikke bare målet for helliggjørelsen vår, men slik den er fullkomment vist fram i Kristus er den kraften bak helliggjørelsen vår.

“Ordet”, som åpenbarer for oss hva vi er og gjør oss opptatt av Kristus i herligheten, er kraften til å bli renset. Ordet og den helliggjørende virkningen av Kristus i herligheten føres sammen av Herren i Hans bønn: “Hellige dem i sannheten: ditt ord er sannhet” og Herren tilføyer: “Jeg helliger meg for dem så de også kan bli helliget ved sannhet”. Herren plasserte seg i herligheten som et mål for Sitt folk og når vi er opptatt av Ham forvandles vi til å bli som Ham fra herlighet til herlighet.

Dessverre har kristenheten helt mislykkes i å vandre i lyset av disse store sannhetene om Kristus og menigheten. Den har i praksis sluttet å gi Kristus Hans posisjon som Hode og har konsekvent mislykkes i å underordne seg Ham. Derfor behøver vi knapt nok overraskes over at den mislykkes i å opprettholde livets relasjoner, dannet etter mønster av Kristus og menigheten, og dette fører for kvinnens del til utbredt motstand mot underordning under mannen og for mannens del til utroskap og mangel på kjærlighet til kvinnen. Kristenhetens forfall, splittelsen blant de troende som har delt kristenheten opp i utallige sekter, kan spores tilbake til to onder–bekjennende kristne har forlatt den underordnede stilling under Kristus menigheten skulle ha, og har selv tilrøvet seg den autoriteten Hodet skulle ha.

Opprinnelsen til disse ondene fantes i Korintermenigheten. Der satte de kristne inn ledere i stedet for Kristus og dannet så partier som underordnet seg sine valgte ledere. Det onde som hadde sin begynnelse i Korint er fullt utviklet i kristenheten hvor presteskapet i praksis har satt Kristi lederskap til side og uavhengighet har erstattet underordning under Kristus.

(Vers 28-30) Etter så velsignet å ha lagt fram sannheten om Kristus og menigheten vender apostelen tilbake til de praktiske formaningene sine. Menn må elske hustruene sine som sine egne lemmer for så nært står de hverandre at mannen kan betrakte hustruen sin som seg selv. Derfor vil mannen glede seg over å sørge for hustruen sin, tilfredsstille alle behovene hennes og verne om henne som en svært dyrebar person. Igjen presenterer apostelen Kristus og Hans omsorg for menigheten som det fullkomne mønsteret for mannens omsorg for hustruen sin. Ikke bare døde Kristus for oss i fortiden og handler med oss under evighetsperspektiv i nåtiden, men mens vi er på vei vokter Han oss som Seg Selv. Fordi “vi er lemmer på Hans legeme, av Hans kjød og Hans bein”. Han kunne si til Saulus fra Tarsus, i de dagene da han fnyste av trusler og mord mot de hellige: “Saulus, Saulus, hvorfor forfølger du Meg ?” Det er i sannhet blitt sagt: “Et menneskes kjød er ham selv og Kristus tar vare på Seg Selv når han tar vare på menigheten”. Igjen, “Kristus svikter aldri og det finnes ingen behov i Kristi menighet som det ikke finnes et svar på i Kristi hjerte”.

(Vers 31-32) Den mannen som elsker hustruen sin, elsker seg selv og han skal bryte andre forbindelser for å forenes med hustruen sin. Apostelen siterer fra 1 Mosebok men erklærer uttrykkelig at dette er en stor hemmelighet som har Kristus og menigheten for øye. Som menneske brøt Kristus alle kjødelige forbindelser med Israel for å trygge menigheten Sin.

(Vers 33) Ikke desto mindre, sier apostelen, mens han forsøker å gå inn i disse evige sannhetene om den store hemmeligheten med Kristus og menigheten, la hver mann se til at han elsker hustruen sin som seg selv og la hustruen med rette ha ærefrykt for mannen sin.

(2) Barn og foreldre

(Vers 1-3) Det har blitt bemerket at alle formaningene i brevet til Efeserne begynner med den som skal underordne seg. Før de spesielle formaningene kommer den generelle formaningen at vi skal underordne oss hverandre (5,21).

Formaningene om underordning gis spesielt til hustruer, barn og tjenere; hustruene formanes før mennene, barna før foreldrene og tjenerne før herrene. Denne rekkefølgen ser ut til å gi prinsippet om underordning stor betydning. Det er sagt: “Prinsippet om underordning og lydighet er det helbredende prinsippet for menneskeheten.” Synden er ulydighet og kom inn i verden gjennom ulydighet. Alltid siden har syndens vesen vært at mennesket lever etter sin egen vilje og nekter å adlyde Gud. En hustru som ikke underordner seg vil skape et dårlig hjem, et ulydig barn vil være et ulykkelig barn og en verden som ikke adlyder Gud må bli en ulykkelig og elendig verden. Ikke før verden underordnes Gud, under Kristi herredømme, vil dens smerter stilles. Kristendommen lærer oss om denne underordningen, og det kristne hjemmet skulle avspeile noe av velsignelsen i en verden underordnet Kristi herredømme.

Barnas lydighet skal være “i Herren”. Dette forutsetter et hjem ledet av gudsfrykt og på den måten i samsvar med Herren. Sitatet fra Det gamle testamentet, som knytter løftet om velsignelse til lydighet mot foreldre, viser hvor høyt Gud verdsatte lydighet mot loven. Selv om velsignelsen i kristendommen er av himmelsk art, gjelder under Guds styre allikevel prinsippet om at å hedre foreldre vil bringe velsignelse.

(Vers 4) Foreldre må ikke oppdra barna sine etter et lovisk prinsipp som kunne lede dem til å si til barnet: “Hvis du ikke er snill vil Gud straffe deg”, men de skal heller ikke oppdras etter verdens retningslinjer, som ikke har noe med Gud å gjøre. Hvis de læres opp med bare verdslige motiver for å tilpasse dem verden bør vi ikke bli overrasket om de drives ut i verden. Dessuten må foreldre være forsiktige så de ikke irriterer og støter barna sine ut og på den måten ødelegger den gode innflytelsen sin ved å miste hengivenheten deres. Hengivenheten deres vil opprettholdes og barna bevares fra verden bare når de oppdras i Herrens tukt og formaning. De må læres opp som for Herren og slik Herren ville oppdra dem.

(3) Tjenere og herrer

(Vers 5-9) For at den kristne tjeneren skal vise lydighet mot en jordisk herre er det nødvendig med et hjerte som er rett for Kristus. Bare som Kristi tjener, som av hjertet søker å gjøre Guds vilje, vil han være i stand til å tjene den jordiske herren sin med “velvilje”. Det som gjøres i velvilje mot Herren vil få sin belønning.

Kristne herrer må ledes av de samme prinsippene som de kristne tjenerne. I all omgang med tjenerne sine må herren huske at han har en Herre i himmelen. Han må behandle tjenerne sine med den samme “velviljen” han venter fra tjenerne. Dessuten må han la være å true, slik at han ikke bruker sin autoritet til å komme med trusler.

9. Kampen

kapittel 6,10-20

Efeserbrevet slutter med et slående bilde på den kristnes kamp. Denne kampen er ikke den sjelsøvelsen vi kan gå gjennom når vi søker å gripe sannheten. Det forutsettes at vi kjenner og setter pris på de vidunderlige sannhetene i brevet og kampen oppstår når vi forsøker å bevare og opprettholde disse sannhetene i møte med kreftene som står i mot. I løpet av brevet legger apostelen fram for oss det himmelske kallet vårt, herlighetens arv som vi er forutbestemt til, hemmeligheten om menigheten og det praktiske livet som er i samsvar med disse store sannhetene. Men hvis vi skal nå de himmelske velsignelsene våre og vandre i samsvar med dem vil vi med en gang oppleve at hele Satans makt blir satt inn mot oss. I sitt hat mot Kristus vil djevelen prøve å ta fra oss sannheten eller hvis det mislykkes, vil han prøve å vanære Kristi navn og dra sannheten i tvil ved å lokke til moralsk nederlag blant de som står for sannheten. Jo mer sannhet vi forfekter jo større skam bringes over Kristus hvis vi bryter sammen for kjødets makt. Vi må derfor være forberedt på å møte kamp og jo sannere vi er jo hardere blir kampen. Med denne kampen for øye blir tre ting lagt fram for oss: For det første, kilden til styrken vår; for det andre, egenskapene hos fienden vi kjemper mot; for det tredje, rustningen vi utstyres med for å kunne motstå angrepene fra fienden.

Herrens kraft

(Vers 10) Apostelen leder først tankene våre til kraften som er for oss før han beskriver kraften som er mot oss. For å kunne gå inn i denne kampen må vi alltid huske at all vår styrke er i Herren, derfor sier Paulus: “ Vær sterke i Herren og i Hans veldige kraft”. Ofte er det vanskelig for oss å innse at vi ikke har styrke i oss selv. Vi ville naturligvis like å være mange, dyktige og sterke i kraft av en mektig leder, men vår virkelige og eneste styrke er “i Herren og i kraft av Hans veldige makt”.

Bønnen i det første kapitlet viser oss kraften i Guds makt. Kristus har blitt reist opp fra de døde og satt ved Guds høyre hånd i den himmelske verden, “høyt over all myndighet og kraft og makt og herredømme og over hvert navn som nevnes, ikke bare i denne tidsalderen, men også i den kommende”. Det er, sier apostelen, “den overveldende storheten i Hans kraft for oss som tror”. Kraften som er mot oss er langt sterkere enn vår egen, men kraften som er for oss overstiger denne igjen, den overgår all kraft som står oss i mot. Dessuten er den Ene som har overveldende kraft den som har “enestående rikdommer” og som elsker oss med en kjærlighet som “overgår all kunnskap” (3,8 og 19).

En gang for lenge siden ble Gideon forberedt på kampen ved først å bli fortalt at “Herren er med deg”. Så ble han formant til å “gå av sted så sterk som du er”. Gideons familie kunne være den fattigste i Manasse og han selv den minste i sin fars hus, men hva betydde Gideons fattigdom eller svakhet hvis Herren, som er rik og mektig, var for ham og med ham (Dom 6,12-15) Derfor kunne senere Jonathan og hans våpenbærer møte en stor krigshær i Herrens kraft, for Jonathan sa: “Ingenting hindrer Herren fra å frelse, enten ved mange eller få” (1 Sam 14,6).

Slik trenger også vi i vår tid, med nederlag bak oss, svakhet iblant oss og forfall omkring oss, en ny forståelse av Herrens herlighet, Herrens kraft, Herrens rikdom, Herrens kjærlighet og med Herren foran oss å gå framover “i Hans veldige kraft”.

Atskilt fra Kristus er vi uten kraft. Herren kan si “uten meg kan dere intet gjøre”, men, sier apostelen, “alt makter jeg i Kristus, Han som styrker meg” (Fil 4,13). Det er altså bare når vår sjel er i nær forbindelse med Kristus at vi er i stand til å nyttiggjøre oss kraften som er i Ham. Når det er slik vil Satan sette alle krefter inn på å bryte kontakten med Kristus og prøve å holde oss borte fra Hans omsorg og vandring med Ham. Det kan være at han vil prøve å dra oss ut av samfunnet med Kristus ved hjelp av dagliglivets forpliktelser eller ved sykdom og legemlig svakhet. Han kan prøve å bruke vanskeligheter på vår vei, strid blant Guds folk eller ubetydelige fornærmelser vi måtte bli utsatt for, til å gjøre oss nedtrykte eller såre oss. Men om vi i stedet for å la disse tingene komme mellom oss og Herren lar dem bli anledninger til å komme Herren nærmere, vil vi se hva det vil si å være sterk i Herren, fordi vi erkjenner vår egen svakhet og vi skal erfare velsignelsen i ordet “Kast din byrde på Herren og Han skal holde deg oppe” (Salme 55,22).

Fiendens makt

(Vers 11-12) Først formanes vi til å huske at vi ikke kjemper mot kjøtt og blod. Djevelen kan nok bruke menn og kvinner til å gå imot den kristne og fornekte sannheten, men vi må se bak de som er redskapene og avsløre den som bruker dem. En kvinne, i kjøtt og blod, gikk imot Paulus i Filippi, men Paulus avslørte den onde ånden som drev denne kvinnen og i Jesu Kristi navns kraft gikk han inn i kampen mot ondskapen idet han befalte den onde ånden å komme ut av kvinnen (Apg 16,16-18).

En sann disippel, i kjøtt og blod, motsa Herren da Peter, med tanke på Herrens lidelse, sa: “Gud bevare deg, Herre”, men Herren som kjente Satans makt bak redskapet kunne si: “Gå bak meg, Satan!” (Matt 16,22 og 23)

Kampen er alltid mot Satan og hans hærskarer uansett hva slags redskaper som brukes. Myndigheter og makter er åndelige vesener i stand til å herske med makt for å gjennomføre sin vilje. Det kan være gode eller onde vesener; her er de onde og ondskapen deres kan synes å ta to retninger. I forhold til verden er de herskerne i denne verdenens mørke. I forhold til de kristne er de “ondskapens åndelige hærskarer i himmelrommet”. Verden er i mørke, uten kjennskap til Gud og disse åndelige vesenene hersker og styrer over mørket i hedenskapets filosofier, den såkalte vitenskapen og vantroen og i kristenhetens overtro, fordervelse og modernisme. Den kristne føres fram i lyset og velsignes med alle himmelens åndelige velsignelser. Motstanden mot den kristne antar derfor en religiøs karakter ved at åndelige vesener prøver å ta fra ham sannheten i hans himmelske kall, lokke ham inn på en vei som fornekter sannheten eller til livsførsel som er uforenlig med den.

Videre får vi opplæring om motstandens vesen. Det er ikke bare forfølgelse eller direkte fornektelse av sannheten, det er den langt listigere og farlige motstanden som beskrives som “djevelens listige knep”. Et knep er noe som ser ut til å være rent og uskyldig, men som egentlig lokker sjelen fra lydighetens vei. Hvor ofte prøver ikke djevelen i disse forvirringens dager å lede de som har sannheten inn på en slags sidevei som til å begynne med avviker så lite fra den sanne retningen at å komme med innvendinger mot det kan synes søkt. Det er et enkelt spørsmål vi kan stille oss selv som vil avsløre ethvert knep: “Hvis jeg følger denne veien, hvor vil den føre meg?”

Da djevelen foreslo for Herren at Han skulle gjøre steiner om til brød for å stille sulten så det ut til å være svært uskyldig. Ikke desto mindre var det et bedrag som ville ha ledet bort fra Guds lydighets vei og til fornektelse av ordet som sier: “Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert Guds ord”.

For å vende de troende i Galatia bort fra evangeliets sannhet brukte djevelen loven som et knep for å lokke dem til selvrettferdighet. For å vende de hellige i Korint bort fra sannheten om menigheten brukte djevelen verden som et knep for å lede dem inn i en kjødelig selvtilfredshet. For å vende de hellige i Kollossæ bort fra sannheten om mysteriet brukte djevelen knepene med forførende ord, filosofi og overtro for å lokke dem til religiøs henrykkelse. Slike knep må vi fremdeles kjempe mot.

Guds rustning

(Vers 13) I denne kampen vil ikke menneskelige våpen være til noen hjelp. Vi kan bare stå i mot djevelen om vi er iført “Guds rustning”. Menneskelige ressurser, som naturlige evner og naturlig karakterstyrke, vil ikke være til noen nytte i denne kampen. Å stole på slike våpen kan føre til at vi angriper fienden, men bare for å lide tap. Apostelen Peter fant ut dette da han i tillit til egen styrke gikk i kamp, for så bare å tape for en tjenestepike. Nå kan Gud virkelig bruke menneskelige evner og lærdom i Sin tjeneste, men her er det ikke spørsmål om hva Gud bruker i Sin tjeneste, men heller hva Gud har gitt oss å bruke i kampen mot fiendens knep. Fienden vi skal bekjempe er ikke av kjøtt og blod og våpnene til krigføringen er ikke kjødelige (2 Kor 10,4).

Videre trenger vi i denne kampen “Guds fulle rustning”. Dersom én del mangler vil Satan raskt oppdage mangelen og angripe oss på det sårbare stedet.

Dessuten må rustningen “tas på”. Det er ikke på noen måte selvsagt at vi har tatt på oss rustningen fordi vi er kristne. Den er gitt oss som kristne, men det er vi som må ta den på. Det er ikke nok å se på rustningen eller beundre den eller være i stand til å beskrive den, vi må “ta på ... Guds fulle rustning”.

Så får vi vite at rustningen trengs med tanke på den “onde dagen”. På en måte er hele perioden med Kristi fravær en “ond dag” for den troende. Men det finnes anledninger der fienden går til spesielle angrep på Guds folk og forsøker å frarøve dem spesielle sannheter. For Guds folk gjør slike angrep en dag ond. For å stå imot slike trenger vi å ha Guds fulle rustning på oss. Det er for sent å ta den på seg midt i kampens hete.

Vi trenger rustningen for kunne “stå imot” og “bli stående”. Om vi har motstått fiendens offensiv i ett enkelt angrep vil vi fremdeles trenge rustningen til å bli stående i forsvar. Når vi har “vunnet seier i alle ting” trenger vi fortsatt rustningen vår for å “bli stående”. Det er ofte når vi har vunnet en viktig seier at vi er i størst fare, for det er lettere å innta en strategisk posisjon enn å holde den. Når rustningen har blitt tatt på kan den ikke trygt tas av så lenge det finnes åndelig ondskap på himmelske steder og vi utsettes for Satans knep.

Om vi regner med bønnen som en del av rustningen finnes det syv forskjellige deler til rustningen.

(Vers 14) 1. Sannhetens belte. Vi skal stå med våre lender ombundet av sannhet. Åndelig sett betyr det at tanker og følelser holdes på plass av sannheten. Ved å anvende sannheten på oss selv og på den måten prøve alle hjertets tanker og tilbøyeligheter mot sannheten burde vi ikke bare bli satt fri fra kjødets indre påvirkning, men vi ville få følelsene våre utviklet i samsvar med sannheten og derved få vårt ydmyke sinn vendt mot det høye med alle våre følelser.

Den første delen av rustningen styrker altså det indre mennesket og regulerer mer tankene og følelsene våre framfor oppførsel, tale og handlemåte. Ofte gjør vi store anstrengelser for å bevare et korrekt ytre overfor hverandre mens vi samtidig er likegyldige med tankene og følelsene. Om vi skal motstå fiendens knep må vi begynne med å ha en rett indre holdning. Salomo formaner oss mht. hva vi sier med leppene våre, hva øynene våre ser og hvor føttene våre trår, men først sier han: “Bevar ditt hjerte framfor alt som bevares” (Ordsp 4,23-27) Jakob advarer oss: “hvis dere har bitter misunnelse og selvhevdelse i deres hjerter , så ros dere ikke av slikt og lyv ikke mot sannheten ”. (Jak 3,4). Strid blant brødre begynner i hjertet og har sin rot i “bitter misunnelse”. Når sannheten fastholdes vil sinne, strid, bitter misunnelse og andre kjødets onder bli dømt og når de er dømt vil vi bli i stand til å motstå djevelens knep på den onde dag.

Dessverre er vi altfor ofte uforberedt på den onde dagen. Vi har unnlatt å ta på oss beltet og så handler vi i kjødet når en plutselig provokasjon inntreffer; og når vi blir hånet håner vi igjen og i stedet for å lide tålmodig truer vi. La oss prøve å bære beltet og på den måten vandre med tanker og følelser stadig holdt i sjakk av sannheten.

2. Rettferdighetens brynje. I og med den andre delen av rustningen kommer vi til den praktiske livsførselen vår. Rettferdighet kommer hos den kristne i praksis til uttrykk i en vandring som er i samsvar med den posisjonen han har og de forholdene han lever under. Vi kan ikke stå framfor fienden med en samvittighet som anklager oss for uoppgjorte syndige handlinger og forhold. Vi kan ikke stå for den sannheten vi i praksis fornekter. Om vi bærer brynjen og dermed i praksis vandrer i rettferdighet, vil vi kunne være uten frykt når vi kalles til å møte fienden på den onde dagen.

(Vers 15) 3. Skodd på føttene. Rettferdighet fører i praksis til en vandring i fred. Fredens evangelium som vi har mottatt bereder oss til å vandre i fred midt i verdens uro. Når hjertet beherskes av sannheten og livsførselen vår i praksis er i samsvar med sannheten kan vi vandre gjennom denne verdenen med fred i sjelen og være i stand til å møte den onde dagen i en ånd av fred og ro. Vi skal ikke være likegyldige til verdens uro, men vi behøver ikke bli nervøse og fylles av engstelse over det som skjer. Skriften sier om det naturlige mennesket: “fredens vei har de ikke kjent” (Rom 3,17), men de som har føttene skodd med fred beholder freden selv i kamp.

(Vers 16) Troens skjold. Hvor nødvendig det enn er å ha tanker og følelser holdt på plass av sannhetens belte, ha livsførselen vår bevart i rettferdighet av brynjen og vandre i fred gjennom denne verdenen, trengs det noe mer i kampen. Vi trenger “framfor alt”, eller “over alt”, troens skjold til å beskytte oss med mot fiendens brennende piler. Her er ikke troen at vi mottar Guds vitnesbyrd om Kristus, som vi frelses ved; det er den daglige troen og tilliten til Gud som gir oss forvissning om at Gud er for oss. Under presset fra de forskjellige prøvelsene som møter oss, enten det er omstendighetene, dårlig helse, sorg eller det har sammenheng med vanskelighetene som stadig oppstår blant Guds folk, kan fienden forsøke å formørke sjelen vår med den forferdelige tanken at Gud allikevel er likegyldig og ikke for oss. I den mørke natten da disiplene måtte kjempe mot stormen på innsjøen og bølgene slo inn i båten var Jesus med dem selv om Han sov, tilsynelatende likegyldig til farene. Dette var en trosprøve. Da de var ubeskyttet av troens skjold trengte dessverre en brennende pil gjennom rustningen og den fryktelige tanken oppstod at Herren allikevel ikke brydde seg om dem, for de vekket Ham og spurte: “Bryr Du Deg ikke om at vi går under?” (Mark 4,37-38)

En brennende pil er ikke et plutselig ønske om å tilfredsstille en lyst som oppstår i kjødets indre, det er heller en djevelsk tanke utenfra som vil reise tvil om Guds godhet. Satan skjøt en brennende pil mot Job i hans forferdelige prøvelse da hans kone foreslo: “Forbann Gud og dø”. Job slukket den brennende pilen med troens skjold da han svarte: “Er det bare det gode vi skal motta fra Gud, og ikke også det onde?” (Job 2,9-10) Djevelen bruker fremdeles livets prøvelser i sin streben etter å rokke ved vår tillit til Gud og drive oss bort fra Gud. Troen bruker de samme prøvelsene til å dra oss nær til Gud og dermed seire over djevelen. Satan kan igjen prøve å pode avskyelige tanker inn i sinnet, vantro idéer som brenner seg inn i sjelen og formørker sinnet. Slike tanker slukkes ikke av menneskelig fornuft eller ved at vi stoler på “følelser” eller “erfaringer”, men ved enkel tro på Gud og Hans Ord.

(Vers 17) 5. Frelsens hjelm. Det å ha hjelmen på setter den troende i stand til å holde hodet tappert oppe når fienden viser seg. Når vi i tro motstår djevelens brennende piler finner vi at Gud er med oss i prøvelsene og at Han frelser oss, ikke bare fra prøvelser, men som disiplene i stormen, gjennom prøvelser. Vi kan derfor med mot og kraft gå videre i vissheten om at selv om vi er svake i oss selv, er Gud vår frelses Gud og at Kristus er i stand til fullkomment å frelse oss (Heb 7,25)

6. Åndens sverd . Vi får klart vite at denne delen av rustningen er Guds Ord, og ikke bare Ordet, men Ordet brukt i Åndens kraft. Dette er det ene stor angrepsvåpenet. Inntil vi har tatt på oss rustningen som styrer de innerste tankene og den ytre adferden vår og gir oss tillit til Gud, er vi ikke i stand til å bruke Åndens sverd. Når Guds Ord brukes i Åndens kraft mot fienden er det uimotståelig. Da Herren ble fristet med djevelens knep stod Han hver gang fienden imot med Guds Ord brukt i Åndens kraft. “Det står skrevet” blottstilte og overvant djevelen. Guds Ord som bor i oss er styrken vår, for apostelen Johannes kan si om de unge mennene: “Dere er sterke, og Guds Ord blir i dere, og dere har seiret over den onde” (1 Joh 2,14).

Det er sagt: “Vårt ansvar er å handle etter Guds Ord, komme hva som komme vil, og resultatet vil vise at Guds visdom var i Ordet”. Den som bruker Guds Ord kan være svak og ha liten naturlig tankekraft, men han vil finne at Guds Ord er levende og kraftig og at det avslører alle fiendens knep.

(Vers 18-20) 7. Bønn . Etter å ha beskrevet rustningen og bedt oss om å ta den på, avslutter apostelen med å formane oss til å be. Uansett hvor perfekt rustningen måtte være har vi ikke fått den for å bli uavhengige av Gud. Den kan bare brukes rett når vi er avhengige av Ham som har utstyrt oss med den.

Herren formaner oss til “alltid <å> være utholdende i bønn, og ikke bli trette” (Luk 18,1); og Paulus formaner “at mennene på ethvert sted skal løfte hellige hender når de ber” (1 Tim 2,8). Her formanes vi til “alltid” å be. Bønn er den permanente tilstanden av avhengighet av Gud. Under alle forhold, overalt og til alle tider skal vi be. Bønn kan imidlertid bli et rent formelt uttrykk for nød; derfor henger den sammen med “trygling”, som er det ærlige rop fra sjelen som er seg sin egen nød bevisst. Den må også foregå under Åndens veiledning og følges av troen som “våker” etter svar fra Gud. Da Peter var i fengsel “bad vedvarende til Gud for ham”, men menigheten sviktet tydeligvis noe i sin “årvåkenhet” for da Gud svarte på bønnen deres var det vanskelig for dem å tro at Peter var satt fri. Dessuten vil bønnen i Ånden omfatte “alle de hellige” og likevel imøtekomme spesielle tjeneres behov. Så apostelen formaner de hellige i Efesos til ikke bare å be for “alle hellige”, men også for ham selv.

Gjennom alle tider har de hellige trengt Guds rustning, men i disse siste dagene når “denne verdens mørke” blir dypere, djevelens list tiltar og kristenheten vender tilbake til hedenskap og filosofi, hvor uhyre viktig er det ikke da å ta på seg Guds fulle rustning for å “stå imot på den onde dag og bli stående etter å ha vunnet seier i alle ting.”

La oss derfor stå:

Med lendene ombundet av sannhet og på den måten holde vårt indres tanker og følelser på rett plass;

Med rettferdighetens brynje, slik at vi er konsekvente i all vår praksis;

Med føttene skodd med den beredskap til kamp fredens evangelium gir, slik at vi vandrer i fred midt i en verden fylt av disharmoni, strid og forvirring;

Med troens skjold, slik at vi vandrer i daglig tillit til Gud;

Med frelsens hjelm, slik at vi forstår at Gud får alt til å virke sammen til vårt beste og frelse;

Med Åndens sverd som vi kan møte alle fiendens listige angrep med;

Til slutt, la oss være “alltid i bønn”, slik at vi kan bruke rustningen i en ånd av konstant avhengighet av Gud.

Anbefalte bøker

De følgende bøker kan bestilles fra:

Kristen litteratur, Norge

• Kristus fremstilt i ofrene - av R. F. Kingscote (stivbind)

• Helbredelse, Tungetale, Tegn og Under i Skriftens Lys - av H. L. Heijkoop (pocketutgave)
• Til Kristus - av H. L. Heijkoop (pocketutgave)
• Brev til unge kristne - av E. Dennett (stivbind)
• Veiledning i forfallstider - av Hamilton Smith (pocketutgave)
• Tabernaklet — Guds Bolig - av Jan Rouw (pocketutgave)
• Johannes, den elskede disippel - av Hugo Bouter (pocketutgave)
• Kristne som samles i den Herre Jesu navn

Skriv etter bokliste!